I løpet av de første få månedene av 2014 flyktet flesteparten av landets muslimer fra Den sentralafrikanske republikk for å komme seg unna ekstremt brutale angrep. Mange tusen ble igjen, sittende fast i enklaver.

Volden rammet heller ikke bare den muslimske befolkningen: Alle landets befolkningsgrupper ble rammet. Den ekstremt blodige konflikten tok livet av tusener og drev hundretusener på flukt.

I begynnelsen av 2014 ble Den sentralafrikanske republikk dekket i alle medier. I dag er avisoverskriftene borte, men krisen fortsetter som før.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er i dag rundt 430.000 sentralafrikanere internt fordrevne. I tillegg har flere hundre tusen flyktet til Tsjad og Kamerun.

Helsesituasjonen i Den sentralafrikanske republikk er katastrofal, og konflikten og masseflukten har gjort tilgangen til helsehjelp omtrent ikke-eksisterende. 

Usikkerheten gjør det vanskelig å gi nødhjelp. Helsepersonell har flyktet, og folk tør ikke å oppsøke helsetjenester. Barn får ikke vaksiner, og sykdommer som malaria og meslinger rammer allerede sårbare sivile.

Ingen hjelp eller vaksiner

Befolkningen har svært få steder å henvende seg for å få mat og medisinsk hjelp. Mange hjelpeorganisasjoner frykter for sikkerheten til sine hjelpearbeidere, og ifølge Verdens helseorganisasjon er kun halvparten av helseklinikkene i Den sentralafrikanske republikk i stand til å ta imot pasienter.

Mangelen på kvalifisert helsehjelp og vaksiner er prekær. Leger Uten Grenser er fortsatt den største helseaktøren i landet. De få andre helsetjenestene som finnes, er for dyre for den jevne sentralafrikaner.

Lokale helseklinikker er blitt plyndret. De fleste helsearbeiderne har flyktet. Veisperringer, usikkerhet og dårlig framkommelighet gjør det vanskelig for hjelpearbeidere å nå befolkningen og for befolkningen å nå helsehjelpen. 

Alle mennesker i Den sentralafrikanske republikk får malaria minst én gang i året. I følge Verdens Helseorganisasjon finnes det kun 200 leger i landet, og 14 prosent av barna dør før de fyller fem år.

Kronisk krise

Den sentralafrikanske republikk er en kronisk glemt krise. Befolkningen lever i en humanitær nødsituasjon med akutt behov for nødhjelp, samtidig som landet også trenger oppbygging og utvikling. 

På bakken ser vi en akutt mangel på aktører med ekspertise på og kapasitet til å yte en skikkelig respons i humanitære kriser. Internasjonale organisasjoner jobber nesten utelukkende i hovedstaden Bangui. De enorme behovene andre steder i landet ikke blir møtt.

Hva gjør Leger Uten Grenser? 

I Bangui jobber Leger Uten Grenser med mor-barn-helse og akuttkirurgi. Vi gir også mental helsehjelp til ofre for seksualisert vold, i tillegg til å drive mobile klinikker for å gi helsehjelp til internt fordrevne.

Vi driver også mobile klinikker i Berberati, Bouar, Bambari og Carnot. I Bouguila og Kabo behandler vi malaria og hiv. Vi støtter også et sykehus i Batangafo og gir helsehjelp i Paoua, Bangassou, Ndele og Haut Mbomou.

Leger Uten Grenser har jobbet i Den sentralafrikanske republikk siden 1997.

PASIENT: Abiba, 35

Abiba  lever med over 500 andre mennesker, alle muslimer, i en kirke i Carnot, vest i Den sentralafrikanske republikk. 

Noen tepper, klær og matter ligger spredd på kirkegulvet. De fordrevne menneskene her i denne trygge havnen, har ikke mye. Leger uten Grensers mobile klinikk gir helsehjelp hver torsdag. 

Før borgerkrigen brøt ut jobbet Abiba i en butikk. Hun snakker flytende fransk og , og litt arabisk. Hun har bodd i kirken siden februar 2014. Det var da anti-Balaka-gruppen begynte å angripe muslimer, som ufrivillig ble assosiert med fienden, rebellgruppen Seleka, som også hadde angrepet og tydd til vold. 

“Jeg var kristen. Bodde med foreldrene mine i hovedstaden Bangui. Det er der jeg møtte Ahmet, muslimsk fotograf. Jeg konverterte til Islam på grunn av kjærligheten. Vi giftet oss i Carnot og bodde her min manns familie. Ahmet var kjent i byen.

Da anit-Balaka militæret kom ville de drepe han, så vi flyktet inn i skogen med våre to små jenter. Det var da Ahmet fant ut at lillebroren hadde blitt fanget, torturert og deretter drept. Og jeg mistet datteren min. Hun var tre måneder gammel. Hun var ikke syk. Hun begynte å gråte, kunne ikke stoppe og da hun til slutt roet seg ned, pustet hun ikke mer. 

Vi lever isolert i Carnot. Vi er som en stor familie. Vi støtter og passer på hverandre. Jeg vil gjerne ha flere barn, men det er umulig her. Vi lever bare på bakken, og det finnes ikke noe privatliv. Vi hadde et fint liv før dette skjedde. Nå drømmer jeg bare om å komme oss ut herfra og begynne helt på nytt.