Varmen slo mot meg da jeg gikk ut av flyet i Juba, spent og litt nervøs for hva som ventet meg de kommende to månedene. Min store drøm i flere år var endelig blitt til virkelig. Det var to uker tidligere, like etter at jeg hadde fullført forberedelseskurset til Leger Uten Grenser i Danmark, at jeg fikk telefonen; om jeg var interessert i å reise til Sør-Sudan og være del av et flying team?

Jeg ble forklart at teamet bestod av en lege, en sykepleier, en logistiker, en feltkoordinator og en lokalt ansatt sykepleierassistent. Oppdraget var å reise inn i Jonglei-regionen for å støtte prosjekter drevet av lokalt ansatte, og sette opp mobile klinikker der det var behov og muligheter for det.

Artikkelen fortsetter under bildet

Utfordrende første oppdrag

Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Snakke med familie og venner, andre som hadde vært der, tenke for og imot. Det er et land i en svært ustabil situasjon. Det kunne bli for utfordrende som et første oppdrag, og endt med at jeg ikke kom til å ville reise ut igjen.

Jeg valgte imidlertid å stole på organisasjonen jeg nettopp var blitt en del av; stole på at jeg kom til å ha dyktige og trygge folk rundt meg, samtidig som jeg ville gjøre mitt beste for å lære og ha tro på at jeg hadde noe å bidra med. Jeg hadde blitt forberedt på å være meget fleksibel og være klar for at situasjonen kunne snu fra ett øyeblikk til neste. 

I Juba var det et stort team som møtte meg, og vi hadde base i Juba sammen gjennom hele mitt oppdrag. Dermed levde jeg også tett på de som jobbet i flyktningleirene, noe som var svært lærerikt for min del. Vi i det omreisende teamet hadde imidlertid et annet hovedfokus, nemlig situasjonen i Jonglei-regionen. Hver uke fløy vi ut fra Juba, omtrent halvannen time i fly eller helikopter, til ulike steder hvor den etniske gruppen Murle er bosatt.

Artikkelen fortsetter under bildet

Uroligheter

Svært mange i dette området flyktet i fjor fra sine hjem på grunn av konflikten, men mange var nå på vei tilbake.

På grunn av urolighetene trakk også Leger Uten Grenser seg ut fra flere steder. Noen prosjekter ble midlertidig stengt, mens andre kunne fortsette med lokalt ansatte i drift.

To av stedene vi reiste til var slike dagklinikker, Gumuruk og Dorain, hvor vår rolle var å fly inn jevnlige forsyninger av medisiner og utstyr. Ofte ble det dagsbesøk, mens andre ganger kunne vi være der i flere dager. Som sykepleier var mitt ansvar å følge opp forbruk, bestillinger og oppbevaring av medisiner, følge opp ernæringsprogrammer for underernærte barn, samle statistikk fra klinikken, samt gi generell oppfølging og støtte til det medisinske personalet.

Flertallet av de lokalt ansatte, inkludert de som har ansvar for konsultasjoner, har ikke medisinsk utdanning. Alt de kan innen medisin, har de lært av Leger Uten Grenser.

Artikkelen fortsetter under bildet 

Mangel på mat

Siden folk i regionen hadde forlatt hjemmene sine over en lengre periode, var det nå stor usikkerhet knyttet til ernæringssituasjonen i området.

Vi dro på dagsbesøk til et sted hvor Leger Uten Grenser har vært tidligere, Lekuongole, for å vurdere situasjonen der. Dette er et sted som i regntiden normalt sett er tett bebodd. Også her var flere nå kommet tilbake etter å ha levd månedsvis i skjul i ”bushen”.

Hovedutfordringen deres nå var at de ikke hadde tilgang på nok mat. De levde mer eller mindre på bær og hirse, og i blant fisk fra elven like ved. De hadde ikke lenger korn til å dyrke grønnsaker og heller ikke kjøtt tilgjengelig.

Vi reiste tilbake innen et par uker for å forsøke å gjøre en større kartlegging av ernæringsnivået og sette opp en mobil klinikk. Det var stort oppmøte fra lenge før vi åpnet klinikken om morgenen.

Mange kom for å få en generell helsesjekk, da de ikke har hatt tilgang på helsetjenester på lang tid i dette området. Mange ble behandlet for malaria, diaré, infeksjoner i luftveiene eller i sår. Vi behandlet alvorlig og moderat underernærte barn, og vi forstod raskt at vi snart måtte komme tilbake da kartleggingen viste at svært mange barn også var i faresonen for å bli underernærte. Med situasjonen tatt i betraktning, så det ikke lyst ut. 

Artikkelen fortsetter etter bildet

Fortvilte mødre

En mor sa til meg om sitt 1,5 år gamle barn: ”Jeg ammer barnet så lenge jeg kan. Jeg har ingenting å gi henne utenom. Vi har ikke noe mat!”.

En annen mor kom inn med et tvillingpar på 6 måneder. De var begge alvorlig underernærte, men den ene mer enn den andre. Vi gjorde det vi kunne, og ba moren om å komme tilbake med dem neste gang vi var der for oppfølging. Hun kom ikke. Kanskje hørte hun ikke om at vi kom, kanskje var en eller begge ikke lenger i live. Det vil jeg nok aldri få svar på. 

Det er en fortvilende og desperat situasjon for mange å gå regntiden i møte under slike leveforholdmen, men Leger Uten Grenser fortsetter å reise rundt i Jonglei og behandle dem som trenger det aller mest. 

Artikkelen fortsetter etter bildet

Takket være givergleden

Plutselig var åtte uker gått, og det var ikke med en følelse av lettelse at jeg entret flyet som skulle frakte meg tilbake til Norge. Jeg kjente mer på alt som trengs å bli gjort, på alle utfordringene som er der og som vil være der i lang tid, som jeg nå reiste fra. Man kan lett kjenne seg liten og maktesløs, men takket være stor giverglede her hjemme kan vi være der å hjelpe de som trenger det aller mest. Jeg kunne gjøre en forskjell for noen. Det føler jeg meg takknemlig for. 

Mitt første oppdrag med Leger Uten Grenser er nå altså over, og det blir nok ikke mitt siste, heldigvis! Jeg sitter tilbake med en følelse av at jeg fikk sett og lært så utrolig mye på den korte tiden jeg var der, og at jeg møtte og ble kjent med så mange fine mennesker. Jeg håper at jeg en dag kan reise tilbake til dette mangfoldige landet og oppleve det fra en annen side; fredelig og trygt, og med et velfungerende helsesystem. 

Hilsen Janne.