I mai 2013 fikk Kjell Gunnar Beraas beskjed om at han endelig kunne dra ut på sitt første oppdrag for Leger Uten Grenser. Turen skulle gå til Sierra Leone, og oppdragets varighet var 9 måneder.

– 9 måneder ble til 12 måneder. Jeg begynte som logistiker for et sykehus i Bo, og etter 6 måneder fikk jeg ansvaret for logistikken for hele prosjektet. Jobben gikk ut på å drifte alt ikke-medisinsk utstyr og være en del av koordinasjonsteamet, forteller Kjell Gunnar.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Kaotisk situasjon

18. mars kom beskjeden om at en ukjent sykdom hadde brutt ut i nabolandet Guinea. Sammen med et team bestående av en lege, en sykepleier, tre sjåfører og seg selv, satte han kursen mot Guéckédou i Guinea med utstyr for å sette opp en isolasjonsavdeling.

– Målet med turen var å finne ut hva slags utbrudd det dreide seg om, og å sette i gang tiltak for hva enn det skulle være. Vi var de første på plass, så det var ganske kaotisk da vi ankom Guéckédou, forteller Kjell Gunnar.

Ebola smitter ved overføring av kroppsvæske. Det finnes ingen medisiner mot viruset, som dreper opptil 9 av 10 smittede. Det eneste man kan gjøre, er å ruste pasientene best mulig for å kjempe imot ved å sørge for næring, vann, smertestillende og liknende.

Desinfisering viktig

Etter tre dager var en del av isolasjonsavdelingen ferdig, og de første pasientene ble lagt inn. De fikk også bekreftet at utbruddet var ebola, og det første teamet fra Europa ankom slik at Kjell Gunnar kunne fokusere mer på oppsøkende oppdrag. 

– Jobben gikk da ut på å gi støtte til de medisinske og drive med desinfisering av hus og døde mennesker. Det høres brutalt ut, men dette er noe av det viktigste å gjøre for å stoppe smitten. Å vaske liket før begravelsen er en del av kulturen, men en stor smittekilde. Ebola er på det mest smittsomme stadiet når mennesket dør, forklarer Kjell Gunnar.

Det ble et vanskelig oppdrag, selv om det kun varte i 14 dager. Det å komme først til et ebola-utbrudd var både skummelt og utfordrende. 

– Jeg hadde aldri vært med på noe slikt tidligere, men hadde heldigvis ti måneders erfaring med lassafeber fra Sierra Leone, en sykdom som likner veldig på ebola. Så jeg kjente godt til rutinene og hva man kan og ikke kan gjøre. 

Vil ut igjen

Vel hjemme i Norge sitter han igjen med mange sterke inntrykk.

– Jeg husker en morgen jeg skulle inn i isolasjonsavdelingen for å hente ut to lik. Vi kom inn i rommet der det lå et lik til høyre og et til venstre. I sengen i midten lå ei lita jente som gråt og var livredd. Hun hadde opplevd et sant mareritt i løpet av den natten, og nå lå hun bare og ventet på sin egen tur. Det var utrolig vanskelig, forteller Kjell Gunnar.

– Man kan ikke legge skjul på at det er tøft å se så mange mennesker dø uten å kunne hjelpe dem. Men når du ser en pasient dra hjem igjen frisk og rask, veier det heldigvis opp for mange av de vonde opplevelsene, forteller han.

Nå synes han det er godt å være hjemme igjen, men han har ikke planer om å bli lenge.

– Jeg må innrømme at jeg savner livet i felt ganske mye. Det er veldig givende; du er med på å gjøre noe nyttig og å redde liv. Det er ikke mye som føles bedre enn å oppleve et barn spasere ut av sykehuset etter å ha ligget for døden i lang tid, sier Kjell Gunnar.