Øst i Den demokratiske republikken Kongo, rett sør for provinsene Nord- og Sør-Kivu ligger Katanga. Her har sivilbefolkningen i ti år vært rammet av vold. Lokale opprørsgrupper kjemper mot hæren, landsbyer brennes, og folk flykter inn i skogen. I følge FNs høykommissær for flyktninger er mer enn en halv million mennesker internt fordrevne i Katanga.

De fleste lever under fattigdomsgrensen, og det finnes ingen lokale helseklinikker. Malaria, kolera og meslinger herjer.

Svært få organisasjoner jobber permanent i provinsen. Mangelen på nødhjelp er spesielt prekær i området som kalles «Dødens triangel», mellom byene Manono, Mitwaba og Pweto. 

Krig og vold

Den demokratiske republikken Kongo har en lang, komplisert og blodig krigshistorie. Siden 1998 har konflikt drept over fem millioner kongolesere. Selve Katanga-provinsen har vært rammet av vold siden slutten av 90-tallet.

 I 2010 og 2011 var det relativt rolig i Katanga, men i 2013 blusset kampene opp igjen. Landsbyer ble brent ned til grunnen, og folk flyktet inn i skogen. Titusener ble fordrevet. Mange har flyktet flere ganger, mistet alt de eier og har vært lenge borte fra åkrene sine. 

Mange pasienter ved Leger Uten Grensers sykehus i Shamwana fikk sine hiv- og tuberkulosebehandlinger avbrutt da de måtte flykte. Få pasienter har returnert, og Leger Uten Grenser forsøker å finne igjen disse pasientene for å sørge for at de får sin livreddende behandling.

De menneskene som er blitt tvunget på flukt i Katanga, men også i DR Kongo generelt, lever i stor grad utenfor humanitære organisasjoners rekkevidde.

De bor med andre familier, eller gjemmer seg i skogen. De strever med å få tak i mat og drikkevann, og får lite eller ingen medisinsk og humanitær hjelp.

Malaria og manglende helsetjenester

Malaria er endemisk i hele Kongo og er den ledende dødsårsaken blant barn under fem i landet. Situasjonen blir ytterligere forverret av Katangas kritiske mangel på helsetjenester. Til tross for de store medisinske behovene, finnes det omtrent ikke offentlige helsetjenester, og den humanitære nødhjelpen er langt ifra tilstrekkelig.

Det har også nettopp vært et meslingutbrudd i Katanga, med noen av de høyeste tallene på flere år. Barna er allerede svært sårbare på grunn av underernæring og andre sykdommer, så dødeligheten har vært høyere enn den pleier. 

Selv om 80 prosent av Kongos befolkning lever på landsbygda, er 80 prosent av helsehjelpen bare å finne i byer. De helsesentrene som finnes i mer avsidesliggende områder, fungerer ofte ikke i det hele tatt. De mangler medisiner, utstyr og kvalifisert personell. 

Veiene er ødelagte, og det finnes ofte ikke vann og elektrisitet. I tillegg må man som oftest betale for helsetjenester, og de kongolesere lever på mindre enn 20 kroner dagen. Mange er redde for å oppsøke klinikker, på grunn av den lange reiseveien som kan innebære farer som plyndring, vold og voldtekt.

Organisasjonene finnes heller ikke i de avsidesliggende områdene. De menneskene som trenger det aller mest, får dermed ikke hjelp.

Hva gjør Leger Uten Grenser? 

Leger Uten Grenser gir akutt helsehjelp til den konfliktrammede befolkningen og jobber på sykehus og helsesentre flere steder i Katangaprovinsen.

I 2014 behandlet vi 700 kolerapasienter og vaksinerte 51.400 mennesker mot sykdommen i Kataki. I Kongolo behandlet vi mer enn 12.300 barn for malaria. På seks helsesentre behandlet Leger Uten Grenser infeksjoner og diarésykdommer. I provinshovedstaden Lubumbashi behandlet vi meslinger, og i Kinkondja behandlet vi 37.000 malariapasienter. 

Leger Uten Grenser har arbeidet i DR Kongo siden 1981. 

PASIENT: Kvinne, 23

I 2013 brøt det igjen ut vold i Katanga. Leger Uten Grenser måtte evakuere prosjektet. En lege forteller om en av pasientene. 

«Hun var 23 år gammel, og kom fra en liten landsby som heter Kilenge, som ikke har noe helsehjelp i det hele tatt. Landsbyen er 25 kliometer fra Kafumbe, hvor det finnes en liten helsepost. På grunn av kampene, mangel på helsepersonell og medisiner i regionen, har det ikke arbeidet noen på helseposten på lenge. 

Pasienten hadde begynt å få magesmerter hjemme, og ble bekymret, siden hun var langt på vei i svangerskapet. Hun gikk til morens hus, og en tradisjonell fødselshjelper ble kalt inn. I tre dager drakk kvinnen ulike urter og en tradisjonell healer ga henne noen fysiske øvelser for å få babyen ut. 

På fjerde dagen hadde babyen ennå ikke blitt født, og familien hennes var veldig bekymret, siden hun hadde feber, luktet vondt og hadde verre smerter enn noen gang. Klokken tre på natten reiste familien mot Leger Uten Grensers sykehus i Shamwana. Det tok familien 48 timer å nå sykehuset til fots. Pasienten ble transportert på sykkel, og ti menn og fire kvinner ble med som beskyttelse, siden veiene ikke er trygge og de var bekymret for å bli angrepet. 

Da pasienten ankom sykehuset ble hun umiddelbart operert. En alvorlig infeksjon hadde spredd seg i kroppen, og babyen hadde dødd. Kvinnen hadde dødd uten operasjonen."