Moria flyktningleir på Lesvos i Hellas

I og rundt Moria-leiren på Lesvos, som ble planlagt for rundt 3000, bodde det på det verste rundt 20 000 mennesker. 8. september 2020 brant leiren ned, og en ny "Moria-leir" ble bygget i rekordfart. Dette brevet er skrevet fra den "gamle" Moria-leiren, før brannen i september 2020.

Les også: En måned etter brannen i Moria

Skrevet av feltarbeider og barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk etter oppdraget sitt i Hellas i slutten av 2019.

Jeg holder «Aishas» skjelvende hender i mine og snakker så rolig jeg kan. Jeg veksler mellom å si at det kommer til å bli bedre, at det er håp, og å si at jeg forstår hennes fortvilelse og smerte. Tårene renner sakte nedover kinnene hennes. Hun ser intenst på meg som om hun ikke forstår min optimisme, og som om hun prøver å overbevise meg om at håpet er ute. At hennes liv er over. Hun har akkurat fylt ti, men hun orker ikke mer. Hun er sliten av å være redd og bekymret. Skuffet over at flukten fra krig og bomber førte henne til et sted der hun i stedet må bekymre seg for om hun får nok mat, om det er trygt å gå på do, eller om det kan bryte ut brann igjen. Der sorgen er i ferd med å kvele henne. I ukesvis har hun bare sittet inne i teltet og knapt nok snakket. Nå har faren tatt henne med til Leger Uten Grensers klinikk ved Moria.

Hit kan barn og kvinner komme. Køen utenfor er alltid lang i god tid før vi åpner. Små barn med feber, skabb, diare, hoste, magevondt og alt det vanlige som barn kan slite med er dagligdags. Noen ganger kommer det barn med alvorlig hjertefeil, ubehandlet diabetes eller kreft. Tempoet er høyt og jeg blir daglig imponert over kolleger som jobber kjapt, men rolig. Siler hvem som kan vente litt, hvem som må rett til legen. Det virker som om de har øyne overalt og når et barn er ekstra blekt eller puster dårlig, er de umiddelbart på plass og gir livreddende hjelp og ringer ambulansen. Klinikken vår er for mange eneste mulighet for helsehjelp, så her må man være forberedt på alt.

Interessert i å jobbe i felt? Les mer om de ulike mulighetene her

Les mer om Katrins sterke skildringer fra oppdraget sitt under bildet

I to telt litt bortgjemt på klinikkområdet, holder vi psykologene til. Barna som kommer til oss er vettskremte nok som det er, så vi prøver å skjerme dem fra den hektiske aktiviteten i resten av klinikken. Unger har vært med på å dekorere veggene med håndavtrykk, pallene som utgjør bordet er malt i alle regnbuens farger. Her er det matter å sitte på, tegneark, fargestifter, en ball, klosser og såpebobler.

Sittende på gulvet har jeg sett inn i hundrevis av fortvilte barneøyne. Det er så mange historier, såmange jeg kunne fortalt deg om. Men hvilken skal jeg velge?

Lille «Farzad» som dunket hodet i gulvet til han blødde når han ble redd og urolig? 10 år gamle «Mahmud» som begynte å tisse på seg da familien kom til Moria? «Fatima» som mistet sin bror og selv ble skadet i et bombeangrep i hjemlandet, som ble livredd da det brøt ut slåsskamp i leiren, sluttet å snakke og måtte mates med skje? «Fouad» som ble tvunget til å se sin bestefar få hodet kappet av og som nå knapt sover på grunn av alle marerittene? Jenta som drømte om å bli lege og som sørget over at hun ikke hadde fått gå på skole på tre år?

Unggutten som var på sin andre flukt, og spurte etter meg på stavangerdialekt ved porten? Han med alle arrene på armen etter selvskading? Eller hun som ble voksen alt for fort fordi smuglerne tok fra henne barndommen?

Alle med sin unike historie som setter seg i hjertet. De kan surre i hodet mitt når det er stille og jeg kan se ansiktene deres om jeg lukker øynene. Men det ble «Aisha» jeg valgte å fortelle degom. Fordi en 10-åring skal være full av liv. Håpefull om fremtiden. Bekymre seg for om håret ligger rett og ikke om hun orker å leve en dag til.

Å jobbe med traumatiserte barn når de fortsetter å leve under elendige forhold, er så annerledes enn det lærebøkene beskriver og foreleserne påstår. Det er masse improvisasjon og lek. Fordi lek er som et psykologisk kinderegg: det gir et avbrekk fra bekymringer, og latter løser opp de stive kroppene. Det er i lek barn utforsker verden og lærer. Og i lek kan vi «snakke» om det som ikke alltid har ord.

Feltbrevet forsetter under bildet

Og til klinikken kommer altså «Aisha». For å leke og lete etter håpet. Familien flyktet fra Afghanistan. Nå er det bare henne og faren. Først frøs lillebror ihjel da de gikk over fjellet. Deretter moren. Men far harsterke armer og bar «Aisha» videre. Til Moria. Og han er klok. Så han forstår at i leken kan «Aisha» gjenvinne håpet. Han er med; han tuller når det passer og trøster når det trengs. De har et unikt bånd de to. Og sammen finner vi det tapte håpet.

For det er kanskje det viktigste vi gjør for barna i Moria. Gir barna håp til å fortsette, kraft til å jage bort de påtrengende minnene, og tro på at livet kan bli bra igjen. Det er godt å tenke på at «Aisha» og pappa holdt ut og fant tilbake til smil og håp. Og takk til deg som gjør det mulig. For uten støtte fra mennesker som deg selv, uten klinikken, er det lite håp og ingen lek i Moria. Sammen redder vi liv!

Les mer: Dette gjør vi i Hellas