Med en gang covid-19-pandemien nådde Sør-Afrika, måtte Leger Uten Grensers psykisk helse-team raskt tilpasse seg den nye situasjonen. Med teknologi har vi kunnet fortsette å følge opp pasienter – selv om vi ikke kan møtes ansikt til ansikt – og forsøkt å unngå økt helserisiko for de vi hjelper. Oppfølgingskonsultasjoner har for eksempel blitt erstattet av telefonsamtaler. 

Den aller største endringen vi har sett under pandemien har imidlertid vært økningen i antall personer som sliter med psykiske helseproblemer. 

Tilpasser psykiske helsetjenester 

– Vi må være mye mer fleksible og jobbe på områder og måter vi ikke kunne forestilt oss, sier psykolog Cassandra Govender, som jobber for Leger Uten Grenser i Tshwane i Sør-Afrika. 

– Til å begynne med hadde ikke folk like enkelt tilgang til tjenestene våre som før, noe som gikk utover behandlingen. Men vi måtte finne en måte å fortsette på. Covid-19 har rammet menneskers liv på ulike måter og mange trenger hjelp med å fordøye den enorme mengden med informasjon de har fått, fortsetter hun.

Slik jobber Leger Uten Grenser med covid-19 i Afrika

Artikkelen fortsetter under bildet

Leger Uten Grenser jobber nå for å støtte enkeltpersoner og familier ved å informere om gode teknikker for å ta vare på den mentale helsen og vi gir ekstra støtte til de som trenger det – gjennom blant annet rådgivning, innleggelser og medisiner.  

– Vi har også lært bort en rekke mestringsstrategier og organisert støttegrupper for rusavhengige, for at mennesker lettere skal kunne takle utfordringene som har dukket opp den siste tiden, sier Govender.  

Seksualisert vold har økt 

I løpet av de første fire dagene av lockdownen i Sør-Afrika var antall anrop til den nasjonale hjelpetelefonen for ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold tredoblet.  

– Landet mitt har måttet tilpasse seg den "nye normalen" under lockdown, preget av bevegelsesrestriksjoner, hjemmekontor og bruk av munnbind. Men denne hverdagen har betydd noe helt annet for mennesker som opplever vold i hjemmet: Mens de fleste har holdt seg inne for å være trygge, har mange voldsofre vært innestengt med sine overgripere. De har hatt liten mulighet til å søke hjelp, sier psykolog Yolanda Hanning, leder for psykisk helse ved vårt prosjekt for ofre for seksualisert vold i byen Rustenburg. 

Under lockdownen har Leger Uten Grenser i Rustenburg sett en betydelig nedgang i antall ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold som søker hjelp.

– Pandemien har lagt store begrensninger på bevegelsesfriheten til oss alle og dermed er ofre for kjønnsbasert vold utsatt for mer fare. Dette kan være med på å forverre deres psykiske og fysiske helse og det har også store konsekvenser for ofrenes familier, sier Hanning. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Vi har også satt i gang hjelpetjenester over telefon eller videosamtale for pasienter, helsearbeidere og andre sårbare grupper som er rammet av pandemien. Der det har vært tilgjengelig, har teknologi vært et nyttig verktøy.  

– Den beste måten vi kan hjelpe på nå er ved hjelp av teknologi, og vi tilbyr blant annet psykososiale møter på nettet. For å sikre kontinuitet i behandlingen gjennom hele pandemien, har pasienter som trenger kontinuerlig mental helsehjelp mottatt rådgivning per telefon, sier Hanning.  

Når ut til nye pasienter  

Dessverre er det mange med psykiske helseproblemer som ikke søker eller mottar støtten de trenger. Det gjelder særlig mennesker uten fast bolig. Samtidig har lockdownen gjort det mulig å diagnostisere flere når de oppholder seg på overnattingssteder, og dermed gi dem bedre oppfølging.  

Tasneem Bulbulia, psykolog for Leger Uten Grenser, er en av dem som har jobbet ved et overnattingssted for hjemløse i Johannesburg gjennom hele lockdownen.  

– Vi tok hånd om en pasient som hadde hatt hørselshallusinasjoner over en lengre periode. Ettersom han bodde på gata og manglet tilgang til nødvendige helsetjenester, hadde han aldri forstått sykdommen sin eller søkt psykiatrisk hjelp. Hallusinasjonene var ofte veldig skremmende og urovekkende. Etter at pasienten hadde fått hjelp hos en psykiater, forbedret han seg kraftig, forteller Bulbulia.  

– Et annet eksempel er en svært deprimert pasient som hadde hatt selvmordstanker i flere måneder. Lockdownen og følelsene som fulgte med den, førte til at depresjonen ble mer alvorlig. Med tett oppfølging og innføring i noen grunnleggende mestringsmekanismer, har humøret hans bedret seg. Vi håper han vil forbedre seg ytterligere gjennom kontinuerlig oppfølging hos oss.  

Mental helsehjelp for helsepersonell  

Det er ikke bare pasienter som trenger psykososial støtte under pandemien. Helsepersonell over hele verden er nå under enormt press og behandler både smittsomme og ofte svært syke pasienter.  

Sykepleier og feltarbeider Leigh-Anne Snyman spesialiserer seg i pasientstøtte. Hun jobber som feltarbeider i Khayelitsha township, en uformell bosetning i Cape Town, og fikk ansvar for å sette i gang tiltak for mental helsehjelp for kollegaene sine.  

– Jeg er registrert sykepleier med en lidenskap for å lære opp andre, så jeg tok på meg ansvaret for å gi personalet mer kunnskap om covid-19 og jeg sørget for at de fikk tilgang på mental helsehjelp. Etter hvert som viruset kom nærmere, økte frykten og kollegene våre følte seg utrygge og urolige.  

– Prosjektlederen vår viste oss en interessant undersøkelse om hva helsepersonell trenger for å takle covid-19: De må føle seg forberedt, beskyttet og støttet. Derfor var det viktig for oss å gi god informasjon om hvordan vi ville følge personalet opp. Det var også viktig for meg å la personalet få uttrykke sine bekymringer, og de hadde tilgang til en psykolog om de trengte det. Jeg sørget for at folk visste om tilbudet. Jeg fulgte opp samtlige daglig, og forsøkte å være vennlig og minne folk om at også dette vil gå over. 

Stigma om mental helse vedvarer  

De økonomiske, sosiale og psykologiske effektene av covid-19-pandemien har forsterket behovet for mental helsehjelp i alle samfunn. Likevel er det enda ikke like stor forståelse og aksept for psykisk sykdom som for fysisk sykdom, forteller våre ansatte. 

– Jeg er ikke sikker på om mentalhelsebehov noen gang vil bli fullt ut forstått eller akseptert. Det er ikke som et brukket bein som du kan se og respondere på. Et ødelagt sinn eller sjel er vanskelig å identifisere, og skammen som følger med det gjør det vanskelig å akseptere, sier Snyman.  

– Forståelsen og aksept av psykisk sykdom fortsetter å variere mellom forskjellige befolkninger. Faktorer som blant annet kjønn, kultur, alder og generell samfunnsaksept, fortsetter å påvirke måten folk forstår psykisk sykdom på, legger Tasneem Bulbulia til.  

Cassandra Govender mener at det fortsatt er mye arbeid som skal gjøres.  

– I samfunn med mange migranter tror jeg fortsatt det er mye stigma når det gjelder mental helse. Stigmaet blir forsterket når det i tillegg finnes barrierer for å få hjelp, noe som betyr at folk ikke får den hjelpen de trenger og får tilbakefall oftere. 

– Det er greit å ikke føle seg bra 

Våre team innenfor psykisk helse forteller at covid-19 har påvirket måten de jobber på, men ikke selve innholdet i arbeidet.  

– Hva har krisen lært kollegene våre? 

– På vanskelige dager er det nyttig å minne meg selv om at det er greit å ikke føle seg bra. Å utvikle en aksept av livets skjørhet er avgjørende. Å lære å leve med denne usikkerheten er en del av livet, sier Yolanda Hanning.  

– Jeg håper verden har lært hvor viktig det er å jobbe sammen for å oppnå velvære og trygghet i samfunnet. Om vi ikke tar vare på våre mest sårbare, har vi ikke et virkelig godt og trygt samfunn, sier Govender.