Skrevet av Itta Helland-Hansen, feltarbeider og nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser, etter oppdraget i Irak i 2020.

I fjor var jeg på feltoppdrag som nødhjelpskoordinator i Mosul, Irak. Det innebærer å være operasjonelt ansvarlig for Leger Uten Grensers sykehus, fødestue, og tilbud for mental helse i byen.

Til vanlig er sykehuset vårt i Mosul et spesialsykehus for kroniske skader og antibiotikaresistens. Da pandemien brøt ut handlet vi raskt, og la om driften på sykehuset til covid-19-behandling for å hjelpe det lokale helsevesenet i pandemiresponsen.

Siden pandemiens start har vi behandlet hundrevis av covid-19-pasienter, og jeg er usigelig imponert over omstillingsevnen til mine lokale kolleger.

Som feltarbeider reiser jeg vanligvis ut med en trygg havn hjemme. Da jeg på et tidligere oppdrag jobbet i Liberia under det store ebolautbruddet i 2014, visste jeg at om jeg ble smittet, ville jeg bli evakuert og behandlet i Norge.

Nå har verden endret seg, ute som hjemme.

Da jeg reiste til Irak i april i fjor, var det vel vitende om at hvis noe akutt skulle skje, enten med meg eller med en av mine nærmeste i Norge, ville det antakelig være umulig å vende hjem. Det irakiske luftrommet var stengt på ubestemt tid grunnet pandemien, med få unntak.

Etter ebola-oppdraget mitt, synes folk her hjemme det var ren science fiction å høre om strenge smitteverntiltak og situasjoner som ikke å kunne gi hverandre en trøstende klem etter en tung dag på jobben.

Nå er énmetersregelen innprentet hos de fleste.

Pandemien er global, men det er i stor grad lokale og personlige omstendigheter som avgjør hvordan den rammer.

Slaget om Mosul ble avsluttet for tre år siden, og ødeleggelsene som skjedde mens IS ble drevet ut av byen var enorme. Sykehusene ble heller ikke spart. Helsevesenet er fortsatt svekket, og er på langt nær rustet til å håndtere en pandemi. Sosial distansering er også vanskelig å praktisere.

I Mosul bor folk tett, og mye av boligmassen ligger fremdeles i ruiner. Mange bor i leirer, eller midlertidig hos slekt og venner. 

Jeg sitter igjen med triste minner om relativt unge mennesker som fikk et alvorlig sykdomsforløp. Covid-19 i sin verste form er nådeløs.

Jeg husker også mannen, som mens han ventet på prøveresultatene sine hos oss, fikk beskjed om at faren hans hadde gitt tapt for sykdommen. Han tok det tunge valget om å bli værende hos oss i stedet for å arrangere sin fars begravelse.

Heldigvis er det flere gode minner, om hele familier som ble skrevet ut sammen etter å ha blitt friske fra viruset.

Ikke minst har jeg gode minner om mine kolleger. Som teamlederen for sykepleierne, Ali. Han nølte ikke da vi la om til pandemirespons, og har vært en pådriver for resten av staben.

Covid-19 var stigmatisert i Mosul, især i begynnelsen av utbruddet, noe Ali kjente på. Han tok alle forholdsregler - etter lange dager på jobb spiste han middagen sin adskilt fra familien. Likevel kom han alltid på jobb smilende.

Det er et privilegium å få jobbe sammen med mennesker som ham.

Nå har vi gjenopptatt de vanlige aktivitetene ved sykehuset, samtidig som vi fortsetter covid-19-responsen vår i Mosul.

Når jeg er i felt, ser jeg hver dag hvordan arbeidet vi gjør på bakken nytter, at vi kan være fleksible og tilpasse prosjektene våre etter behov. Og jeg setter stor pris på at du engasjerer deg ved å lese dette feltbrevet. Tusen takk!

Hold deg oppdatert med historier rett fra felt

Meld deg på nyhetsbrev og få felthistorier og nyheter fra våre prosjekter 2 - 3 ganger i måneden.