Lege Masood Nasim i Kunduz i Aghanistan
Skrevet av Dr Masood Nasim, Leger Uten Grensers medisinske teamleder i Kunduz, om hvordan det er å stå midt mellom kampene i Kunduz i 2017.
– Tidlig mandag morgen kom jeg til sykehuset her i Kunduz etter å ha hørt rop og lyden av granater som kom gjennom lufta.
Midt på dagen var sykehuset vårt på frontlinjen, og det var kamper utenfor porten.
Jeg hørte lyden av bomber, raketter og fly. Noen kuler kom inn på sykehuset, noen kom til og med gjennom taket på akutten. Men selv om vi befant oss midt i kamphandlingene, ble både sykehuset og vårt personell respektert, og vi kunne gjøre jobben vår.
Siden mandag morgen har vi fått inn 296 skadde, inkludert 64 barn. 74 av disse ankom i en svært kritisk tilstand. De aller fleste har skuddskader etter å ha kommet i kryssilden.
Kirurgene våre har behandlet veldig alvorlige skader i mageregionen, samt lemmer og hodeskader.
Sykehuset har vært fullt opp med pasienter. Normalt har vi plass til 92 senger, men vi utvidet kapasiteten med en gang, og nå har vi 150 sengeplasser.
Pasientene har ligget på kontorer og undersøkelsesrom og har blitt stabilisert på madrasser på gulvet.
Vi prøver å behandle så mange mennesker som mulig, og våre team jobber non-stop for å kunne gi livreddende hjelp.
Vi har utført over 90 kirurgiske inngrep de siste to dagene. Vi er 400 afghanske og 10 internasjonale hjelpearbeidere.
De har alle sammen jobbet to dager i strekk uten søvn, og er nå helt utmattet. Vi prøver å gi dem muligheten til å slappe av og få inn nye folk.
Helt siden vi åpnet sykehuset i august 2011 har vi fått inn et høyt antall pasienter etter harde kamper, så våre kollegaer er svært erfarne og effektive når det gjelder å håndtere mange pasienter på en gang. Men det som er annerledes nå, er at i stedet for å få inn mange pasienter i en kort periode, kommer det nå inn pasienter kontinuerlig, alle i en veldig alvorlig forfatning. Det er veldig vanskelig å håndtere fordi det er ikke tid til å komme seg eller få inn forsyninger.
Vi prøver å få inn et nytt team og nye medisinske forsyninger, men det er svært vanskelig på grunn av de pågående kampene.
Nå som situasjonen fortsetter lengre og lengre, blir det stadig vanskeligere. Vi er veldig bekymret for hvordan vi skal klare å håndtere mengden pasienter.
I dagevis har dette sykehuset vært det eneste som har fungert i området, og vi får inn sårede fra hele byen.
Vi behandler kvinner, menn og barn, sivile og stridende. Vi behandler alle, uansett etnisitet eller politisk overbevisning, så lenge de lar våpnene bli igjen ved døra.
Jeg er veldig stolt over at vi har dette sykehuset som er spesialisert på traumebehandling, det er det eneste av sin type i det nordøstlige Afghanistan.
Når kampene har roet seg litt, har jeg vært utenfor for å se. Men all energien min er fokusert på de medisinske aktivitetene vi driver her.
Jeg er afghaner og jeg er vokst opp med kamper, bomber og kuler, som de fleste i teamet mitt. Ingen ser ut til å være redde. Men uansett om du er vant til det, når det er vold rundt deg, blir man selvsagt bekymret. Det forstyrrer våre daglige aktiviteter og hodene våre. Man ser det ikke, men i kroppen kan man føle det.
Les mer om: Afghanistan
Lege Masood Nasim i Kunduz i Aghanistan
Skrevet av Dr Masood Nasim, Leger Uten Grensers medisinske teamleder i Kunduz, om hvordan det er å stå midt mellom kampene i Kunduz i 2017.
– Tidlig mandag morgen kom jeg til sykehuset her i Kunduz etter å ha hørt rop og lyden av granater som kom gjennom lufta.
Midt på dagen var sykehuset vårt på frontlinjen, og det var kamper utenfor porten.
Jeg hørte lyden av bomber, raketter og fly. Noen kuler kom inn på sykehuset, noen kom til og med gjennom taket på akutten. Men selv om vi befant oss midt i kamphandlingene, ble både sykehuset og vårt personell respektert, og vi kunne gjøre jobben vår.
Siden mandag morgen har vi fått inn 296 skadde, inkludert 64 barn. 74 av disse ankom i en svært kritisk tilstand. De aller fleste har skuddskader etter å ha kommet i kryssilden.
Kirurgene våre har behandlet veldig alvorlige skader i mageregionen, samt lemmer og hodeskader.
Sykehuset har vært fullt opp med pasienter. Normalt har vi plass til 92 senger, men vi utvidet kapasiteten med en gang, og nå har vi 150 sengeplasser.
Pasientene har ligget på kontorer og undersøkelsesrom og har blitt stabilisert på madrasser på gulvet.
Vi prøver å behandle så mange mennesker som mulig, og våre team jobber non-stop for å kunne gi livreddende hjelp.
Vi har utført over 90 kirurgiske inngrep de siste to dagene. Vi er 400 afghanske og 10 internasjonale hjelpearbeidere.
De har alle sammen jobbet to dager i strekk uten søvn, og er nå helt utmattet. Vi prøver å gi dem muligheten til å slappe av og få inn nye folk.
Helt siden vi åpnet sykehuset i august 2011 har vi fått inn et høyt antall pasienter etter harde kamper, så våre kollegaer er svært erfarne og effektive når det gjelder å håndtere mange pasienter på en gang. Men det som er annerledes nå, er at i stedet for å få inn mange pasienter i en kort periode, kommer det nå inn pasienter kontinuerlig, alle i en veldig alvorlig forfatning. Det er veldig vanskelig å håndtere fordi det er ikke tid til å komme seg eller få inn forsyninger.
Vi prøver å få inn et nytt team og nye medisinske forsyninger, men det er svært vanskelig på grunn av de pågående kampene.
Nå som situasjonen fortsetter lengre og lengre, blir det stadig vanskeligere. Vi er veldig bekymret for hvordan vi skal klare å håndtere mengden pasienter.
I dagevis har dette sykehuset vært det eneste som har fungert i området, og vi får inn sårede fra hele byen.
Vi behandler kvinner, menn og barn, sivile og stridende. Vi behandler alle, uansett etnisitet eller politisk overbevisning, så lenge de lar våpnene bli igjen ved døra.
Jeg er veldig stolt over at vi har dette sykehuset som er spesialisert på traumebehandling, det er det eneste av sin type i det nordøstlige Afghanistan.
Når kampene har roet seg litt, har jeg vært utenfor for å se. Men all energien min er fokusert på de medisinske aktivitetene vi driver her.
Jeg er afghaner og jeg er vokst opp med kamper, bomber og kuler, som de fleste i teamet mitt. Ingen ser ut til å være redde. Men uansett om du er vant til det, når det er vold rundt deg, blir man selvsagt bekymret. Det forstyrrer våre daglige aktiviteter og hodene våre. Man ser det ikke, men i kroppen kan man føle det.
Les mer om: Afghanistan
Postboks 8813 Youngstorget
0028 Oslo
Org.nr.:NO 977 097 495
Besøksadresse
Hausmannsgate 6
0186 Oslo
Kontakt oss / Om oss / Tilbakemelding / Personvern / Varsling
Svarer på spørsmål angående gaver og feltpartner-avtaler.
Tlf: 21 04 24 52 (09 - 16)
E-post: giverservice@legerutengrenser.no
Resepsjon
Tlf: 23 31 66 00 (09 - 16)
E-post: epost@legerutengrenser.no
Kontonummer til Leger Uten Grenser: 50100547500
Vipps-nummer til Leger Uten Grenser: 2177
Se alle måter du kan støtte.
Følg arbeidet vårt