Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > En feltarbeiders beretning fra konflikten som aldri tar slutt
Nyheter

En feltarbeiders beretning fra konflikten som aldri tar slutt

15.12.2020 | Oppdatert 12.02.2021
        

Skrevet av Steve Hide, landsjef i  Colombia  i desember 2020. 

– Jeg var på oppdrag som landsjef i Colombia , og var en del av et medisinsk team som gir helsehjelp til landsbyene langs elven.   Fire år etter fredsavtalen i 2016 preges fortsatt lokalbefolkningen i Colombia av vold, drap og massakre. De humanitære behovene øker, skriver landsjef Steve Hide fra Nariño sørvest i landet.  Ved Colombias stillehavskyst koster motgift til å behandle giftig slangebitt det samme som en kiste. «Du kan velge: kuren eller kisten. Uansett ender du opp med å måtte betale», forklarte Francine meg, en eldre curandera, også kjent som en tradisjonell healer. Francine fortsatte å fortelle om ulike slangearter som ofte biter bøndene som jobber på de små gårdene i landsbyen: Verrugosa, Sør-Amerikas største og gifteste slange; Talla Equis, en like farlig, men mindre huggorm; og Papagayo-slangen, som liker å gjemme seg i trærne.   

Urteoppskriftene brukes til behandling av slangebitt, og er en familiehemmelighet som har blitt strengt bevoktet gjennom flere generasjoner. Francines virksomhet avhenger til en viss grad av at det er få helsetjenester tilgjengelig i dette avsidesliggende området i Colombia. Det nærmeste helsesenteret er seks timer unna med kano. Det er vanskelig å få tak i bensin. Bensin er også dyrt, og selv om du klarer å få skyss, patruljerer væpnede grupper elven og lar deg kanskje ikke dra.   

Interessert i å jobbe i felt? Les mer 

Artikkelen fortsetter under bildet

Afro-colombianske samfunn i Nariño er avhengige av elven i mange aspekter av dagliglivet. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Tilstedeværelse av bevæpnede grupper  

Dette er de tre største utfordringene som påvirker afro-colombianske samfunn i det kystnære lavlandet i fylket Nariño: flere år med sviktende oppfølging fra myndighetenes side, tilsynelatende endeløs jungel og elver som slynger seg i krappe svinger, og den konstante risikoen for å møte på væpnede grupper.  

Jeg brukte to dager på å komme meg dit: en dag med bil over rufsete og gjørmete veier, så to kanoturer, og til slutt en tur gjennom jungelen. Jeg var der på oppdrag for Leger Uten Grenser, og var en del av et medisinsk team som gir helsehjelp til landsbyene langs elven.   

Noen dager etter at vi kom dukket det opp nye ansikter i landsbyen: et stykke unna så jeg en gruppe tøffe menn som satt på plaststoler på en åpen plass. Jeg inviterte meg selv til å sette meg ned med dem og vi begynte å snakke om temaer knyttet til helse.   

Senere den kvelden så jeg den samme gruppen sittende i de samme stolene, denne gangen med maskingevær. De var åpenbart en væpnet gruppe. Mennene føler seg som hjemme i landsbyen, men det er mer usikkert hvordan lokalbefolkningen oppfatter dem.   

De er der på grunn av kokaplantasjene, som med jevnlige mellomrom blir ødelagt av statlige styrker. De væpnede gruppene er også der for å forsvare området fra andre grupper som prøver å presse seg inn i området.   

I 2016 inngikk colombianske myndigheter en fredsavtale med FARC-geriljaen. Det skulle ende en over 50 år lang borgerkrig. Men en del av de tidligere FARC-soldatene har hoppet av fredsprosessen og nye grupper har oppstått. Den lokale væpnede gruppen i dette området i Nariño er opprettet av tidligere  FARC-soldater. De fortsetter å kjempe om kontrollen over landområder som grenser til Ecuador.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Leger Uten Grenser går ombord på en ferge for å krysse elven Telembi i Nariño. Regionen med store jungler og svingete elver krever en stor logistisk innsats for å få medisinske team til avsidesliggende landsbyer. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Vold, massakre og mange internt fordrevne  

Teamene våre kom til dette området kort tid etter at lokale bønder – los campesinos – ble tvunget til å flykte inn i jungelen. Da de returnerte til hjemmene sine, var husene plyndret, avlingene var ødelagt, og de drepte hadde blitt begravet rundt om i landsbyen. «Det var en terrorhandling»,  fortalte Samuel, en kollega fra Leger Uten Grenser. «De gjorde landsbyen om til en kirkegård».   

Leger Uten Grenser sendte et medisinsk team og psykologer til landsbyen. Etter disse voldelige hendelsene, er psykisk helse en stor utfordring i landsbyen – og disse hendelsene skjer nå oftere. Fredsavtalen fra 2016 har knapt ført til noen endring her, og kan til og med ha gjort ting verre, da fragmenterte grupper i kystregionen i Stillehavet nå krangler om områdene som er etterlatt av geriljaen.   

Samuel er prosjektleder i teamet som jobber her. Han har en god forståelse av lokal geografi og kontekst. «De eldre krigerne husker oss fra gamle dager, og det hjelper», forteller Samuel, som er klar over at nye grupper med unge krigere kan utgjøre en høyere risiko for medisinske team som kommer inn i farlige soner.     

En ny tilnærming  

Hvordan navigerer Leger Uten Grenser seg gjennom denne labyrinten av utfordringer? En fordel er at vi har jobbet i Colombia i 30 år, også i perioder preget av konflikt.   

Ironien er at for ti år siden jobbet Leger Uten Grenser i samme området under en tidligere konflikt. Da gjenoppbygde vi det samme helsesenteret. «Noen ganger virker det som vi går rundt i sirkler», sa Samuel. Men denne gangen har Leger Uten Grenser utviklet en ny strategi. I stedet for å fokusere på helseposter og infrastruktur, har vi nå etablert en tilnærming som tar sikte på å øke folks motstandsdyktighet mot konflikter, ifølge Samuel. Dette innebærer å plassere team fra Leger Uten Grenser mer permanent i lokalsamfunnene, og selvfølgelig gi medisinsk hjelp, men også å støtte opp om tradisjonell helsehjelp, som Francine.  

Artikkelen fortsetter under bildet

Leger Uten Grenser satte opp en midlertidig klinikk i en gammel skolebygning. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Behandling mot malaria  

Senere under oppholdet møtte vi Wilson, en lokal mikroskopist fra en av landsbyene langs elva. Før fantes det et lokalt nettverk som var opplært i å bruke mikroskoper til å oppdage malaria i blodprøver smurt ut på glassplater. Han er én av få igjen i området med denne kompetansen.   

Tidligere hadde alle landsbyene en mikroskopist, samt et kraftig mikroskop,  grunnleggende laboratorieutstyr og en boks med malariapiller som kunne brukes til behandling. På den måten hadde de tilgang til livreddende diagnostisering og behandling mot en sykdom som har rammet befolkningen hardt. Men, som mange andre tilbud på landsbygda i Colombia, har systemet sakte men sikkert blitt avviklet. Mikroskopister er ikke lenger en del av lokale helseavdelinger og forsyninger kommer sjeldnere. Mange myggbårne sykdommer som malaria, dengue, Zika og chikungunya er fortsatt store utfordringer i området.   

Reproduktive helsetjenester  

I et klasserom i landsbyen satt det barn og tegnet. En av psykologene våre hadde tatt med seg fargestifter og papir.  «Da har de noe å gjøre, mens mødrene deres venter ved klinikken», fortalte hun.    

Mangel på familieplanlegging og reproduktive helsetjenester har ført til at mange kvinner får barn i ung alder. Flere har fått satt inn en p-stav som kan forhindre graviditet i fem år. Prosedyren tar tid: kvinnene må først testes og vurderes, og deretter få lokalbedøvelse i armen før p-staven føres inn under huden ved hjelp av en tykk nål.   

​Artikkelen fortsetter under bildet

En av våre psykologer passer på et barn når moren får satt inn en p-stav. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

  

Rekruttering av barn og unge til væpnede grupper  

Senere så jeg en gruppe barn som satt seg i en kano og padlet oppover elven ved hjelp av trebiter de fant på bakken. Andre barn vasset i elven på jakt etter krabber. Jeg tenkte at denne idyllen kunne bli kortvarig. Det forventes at unge tenåringer jobber på gårdene, som kan ligge flere timer unna landsbyen med båt. Det forventes at jenter skal starte familie når de er 15 år. Dette er også alderen da væpnede grupper kommer for å rekruttere frivillige.   

Akkurat nå blir ikke barn tvangsrekruttert til de væpnede gruppene, forklarte den lokale læreren. Men det å bli med i en gruppe er attraktivt for lett påvirkelige ungdommer som har få andre alternativer. Det er en stor utfordring å prøve å holde barna utenfor konflikten. «Hver uke griper jeg inn i familier i et forsøk på å få barna deres til å fortsette skolegangen», fortalte han.   

Den mest suksessfulle strategien er fotball, så på fritiden er læreren trener for fire fotballag – to guttelag og to jentelag – og han har organisert en fotball-liga med andre landsbyer, der han er avhengig av donasjoner for å kunne kjøpe fotballer og mål.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Barna venter på en gratis medisinsk konsultasjon med Leger Uten Grenser i Nariño. Foto: Luis Angel Argote / Leger Uten Grenser

 

Frykt for økt konfliktnivå  

Mens barna padlet videre i kanoene, satt de væpnede mennene ved biljardhallen og drakk rom mens de sjekket sine eksklusive mobiltelefoner. Jeg lurte på hvor lenge de kunne sitte slik før andre væpnede grupper ville komme og utfordre dem. Den dagen kan komme snart, forklarte teamlederen Samuel, og pekte på kartet sitt. En annen væpnet gruppe, Frente 30, var på tidspunktet på vei ned fra Andesfjellene mot jungelen og elvene.  

Det er selvfølgelig mulig at fredsavtalen til slutt  vil seire, men det mest sannsynlige er at konflikten vil fortsette. Lokalsamfunn vil bli terrorisert og det vil bli vanskeligere for folk å reise, noe som igjen kan føre til enda dårligere tilgang til helsetjenester. Det øker det ekstra  behovet for helsehjelp i landsbyene.  

Skrevet av Steve Hide , landsjef for Leger Uten Grenser i Colombia. Han skrev denne artikkelen basert på nylige feltbesøk i konfliktområder i landet.   

Interessert i å jobbe i felt? Les mer om hva vi trenger og hva som kreves

Les mer om: Colombia

Mer i denne seksjonen  
Livet i felt
Fordeler og utviklingsmuligheter
Sikkerhet
Informasjonsmøter
Søknadsprosessen
Spørsmål og svar
Hvor finner jeg kurs i tropemedisin?
Ledige stillinger i Norge
Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > En feltarbeiders beretning fra konflikten som aldri tar slutt
Nyheter

En feltarbeiders beretning fra konflikten som aldri tar slutt

15.12.2020 | Oppdatert 12.02.2021
        

Skrevet av Steve Hide, landsjef i  Colombia  i desember 2020. 

– Jeg var på oppdrag som landsjef i Colombia , og var en del av et medisinsk team som gir helsehjelp til landsbyene langs elven.   Fire år etter fredsavtalen i 2016 preges fortsatt lokalbefolkningen i Colombia av vold, drap og massakre. De humanitære behovene øker, skriver landsjef Steve Hide fra Nariño sørvest i landet.  Ved Colombias stillehavskyst koster motgift til å behandle giftig slangebitt det samme som en kiste. «Du kan velge: kuren eller kisten. Uansett ender du opp med å måtte betale», forklarte Francine meg, en eldre curandera, også kjent som en tradisjonell healer. Francine fortsatte å fortelle om ulike slangearter som ofte biter bøndene som jobber på de små gårdene i landsbyen: Verrugosa, Sør-Amerikas største og gifteste slange; Talla Equis, en like farlig, men mindre huggorm; og Papagayo-slangen, som liker å gjemme seg i trærne.   

Urteoppskriftene brukes til behandling av slangebitt, og er en familiehemmelighet som har blitt strengt bevoktet gjennom flere generasjoner. Francines virksomhet avhenger til en viss grad av at det er få helsetjenester tilgjengelig i dette avsidesliggende området i Colombia. Det nærmeste helsesenteret er seks timer unna med kano. Det er vanskelig å få tak i bensin. Bensin er også dyrt, og selv om du klarer å få skyss, patruljerer væpnede grupper elven og lar deg kanskje ikke dra.   

Interessert i å jobbe i felt? Les mer 

Artikkelen fortsetter under bildet

Afro-colombianske samfunn i Nariño er avhengige av elven i mange aspekter av dagliglivet. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Tilstedeværelse av bevæpnede grupper  

Dette er de tre største utfordringene som påvirker afro-colombianske samfunn i det kystnære lavlandet i fylket Nariño: flere år med sviktende oppfølging fra myndighetenes side, tilsynelatende endeløs jungel og elver som slynger seg i krappe svinger, og den konstante risikoen for å møte på væpnede grupper.  

Jeg brukte to dager på å komme meg dit: en dag med bil over rufsete og gjørmete veier, så to kanoturer, og til slutt en tur gjennom jungelen. Jeg var der på oppdrag for Leger Uten Grenser, og var en del av et medisinsk team som gir helsehjelp til landsbyene langs elven.   

Noen dager etter at vi kom dukket det opp nye ansikter i landsbyen: et stykke unna så jeg en gruppe tøffe menn som satt på plaststoler på en åpen plass. Jeg inviterte meg selv til å sette meg ned med dem og vi begynte å snakke om temaer knyttet til helse.   

Senere den kvelden så jeg den samme gruppen sittende i de samme stolene, denne gangen med maskingevær. De var åpenbart en væpnet gruppe. Mennene føler seg som hjemme i landsbyen, men det er mer usikkert hvordan lokalbefolkningen oppfatter dem.   

De er der på grunn av kokaplantasjene, som med jevnlige mellomrom blir ødelagt av statlige styrker. De væpnede gruppene er også der for å forsvare området fra andre grupper som prøver å presse seg inn i området.   

I 2016 inngikk colombianske myndigheter en fredsavtale med FARC-geriljaen. Det skulle ende en over 50 år lang borgerkrig. Men en del av de tidligere FARC-soldatene har hoppet av fredsprosessen og nye grupper har oppstått. Den lokale væpnede gruppen i dette området i Nariño er opprettet av tidligere  FARC-soldater. De fortsetter å kjempe om kontrollen over landområder som grenser til Ecuador.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Leger Uten Grenser går ombord på en ferge for å krysse elven Telembi i Nariño. Regionen med store jungler og svingete elver krever en stor logistisk innsats for å få medisinske team til avsidesliggende landsbyer. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Vold, massakre og mange internt fordrevne  

Teamene våre kom til dette området kort tid etter at lokale bønder – los campesinos – ble tvunget til å flykte inn i jungelen. Da de returnerte til hjemmene sine, var husene plyndret, avlingene var ødelagt, og de drepte hadde blitt begravet rundt om i landsbyen. «Det var en terrorhandling»,  fortalte Samuel, en kollega fra Leger Uten Grenser. «De gjorde landsbyen om til en kirkegård».   

Leger Uten Grenser sendte et medisinsk team og psykologer til landsbyen. Etter disse voldelige hendelsene, er psykisk helse en stor utfordring i landsbyen – og disse hendelsene skjer nå oftere. Fredsavtalen fra 2016 har knapt ført til noen endring her, og kan til og med ha gjort ting verre, da fragmenterte grupper i kystregionen i Stillehavet nå krangler om områdene som er etterlatt av geriljaen.   

Samuel er prosjektleder i teamet som jobber her. Han har en god forståelse av lokal geografi og kontekst. «De eldre krigerne husker oss fra gamle dager, og det hjelper», forteller Samuel, som er klar over at nye grupper med unge krigere kan utgjøre en høyere risiko for medisinske team som kommer inn i farlige soner.     

En ny tilnærming  

Hvordan navigerer Leger Uten Grenser seg gjennom denne labyrinten av utfordringer? En fordel er at vi har jobbet i Colombia i 30 år, også i perioder preget av konflikt.   

Ironien er at for ti år siden jobbet Leger Uten Grenser i samme området under en tidligere konflikt. Da gjenoppbygde vi det samme helsesenteret. «Noen ganger virker det som vi går rundt i sirkler», sa Samuel. Men denne gangen har Leger Uten Grenser utviklet en ny strategi. I stedet for å fokusere på helseposter og infrastruktur, har vi nå etablert en tilnærming som tar sikte på å øke folks motstandsdyktighet mot konflikter, ifølge Samuel. Dette innebærer å plassere team fra Leger Uten Grenser mer permanent i lokalsamfunnene, og selvfølgelig gi medisinsk hjelp, men også å støtte opp om tradisjonell helsehjelp, som Francine.  

Artikkelen fortsetter under bildet

Leger Uten Grenser satte opp en midlertidig klinikk i en gammel skolebygning. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

 

Behandling mot malaria  

Senere under oppholdet møtte vi Wilson, en lokal mikroskopist fra en av landsbyene langs elva. Før fantes det et lokalt nettverk som var opplært i å bruke mikroskoper til å oppdage malaria i blodprøver smurt ut på glassplater. Han er én av få igjen i området med denne kompetansen.   

Tidligere hadde alle landsbyene en mikroskopist, samt et kraftig mikroskop,  grunnleggende laboratorieutstyr og en boks med malariapiller som kunne brukes til behandling. På den måten hadde de tilgang til livreddende diagnostisering og behandling mot en sykdom som har rammet befolkningen hardt. Men, som mange andre tilbud på landsbygda i Colombia, har systemet sakte men sikkert blitt avviklet. Mikroskopister er ikke lenger en del av lokale helseavdelinger og forsyninger kommer sjeldnere. Mange myggbårne sykdommer som malaria, dengue, Zika og chikungunya er fortsatt store utfordringer i området.   

Reproduktive helsetjenester  

I et klasserom i landsbyen satt det barn og tegnet. En av psykologene våre hadde tatt med seg fargestifter og papir.  «Da har de noe å gjøre, mens mødrene deres venter ved klinikken», fortalte hun.    

Mangel på familieplanlegging og reproduktive helsetjenester har ført til at mange kvinner får barn i ung alder. Flere har fått satt inn en p-stav som kan forhindre graviditet i fem år. Prosedyren tar tid: kvinnene må først testes og vurderes, og deretter få lokalbedøvelse i armen før p-staven føres inn under huden ved hjelp av en tykk nål.   

​Artikkelen fortsetter under bildet

En av våre psykologer passer på et barn når moren får satt inn en p-stav. Foto: Steve Hide / Leger Uten Grenser

  

Rekruttering av barn og unge til væpnede grupper  

Senere så jeg en gruppe barn som satt seg i en kano og padlet oppover elven ved hjelp av trebiter de fant på bakken. Andre barn vasset i elven på jakt etter krabber. Jeg tenkte at denne idyllen kunne bli kortvarig. Det forventes at unge tenåringer jobber på gårdene, som kan ligge flere timer unna landsbyen med båt. Det forventes at jenter skal starte familie når de er 15 år. Dette er også alderen da væpnede grupper kommer for å rekruttere frivillige.   

Akkurat nå blir ikke barn tvangsrekruttert til de væpnede gruppene, forklarte den lokale læreren. Men det å bli med i en gruppe er attraktivt for lett påvirkelige ungdommer som har få andre alternativer. Det er en stor utfordring å prøve å holde barna utenfor konflikten. «Hver uke griper jeg inn i familier i et forsøk på å få barna deres til å fortsette skolegangen», fortalte han.   

Den mest suksessfulle strategien er fotball, så på fritiden er læreren trener for fire fotballag – to guttelag og to jentelag – og han har organisert en fotball-liga med andre landsbyer, der han er avhengig av donasjoner for å kunne kjøpe fotballer og mål.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Barna venter på en gratis medisinsk konsultasjon med Leger Uten Grenser i Nariño. Foto: Luis Angel Argote / Leger Uten Grenser

 

Frykt for økt konfliktnivå  

Mens barna padlet videre i kanoene, satt de væpnede mennene ved biljardhallen og drakk rom mens de sjekket sine eksklusive mobiltelefoner. Jeg lurte på hvor lenge de kunne sitte slik før andre væpnede grupper ville komme og utfordre dem. Den dagen kan komme snart, forklarte teamlederen Samuel, og pekte på kartet sitt. En annen væpnet gruppe, Frente 30, var på tidspunktet på vei ned fra Andesfjellene mot jungelen og elvene.  

Det er selvfølgelig mulig at fredsavtalen til slutt  vil seire, men det mest sannsynlige er at konflikten vil fortsette. Lokalsamfunn vil bli terrorisert og det vil bli vanskeligere for folk å reise, noe som igjen kan føre til enda dårligere tilgang til helsetjenester. Det øker det ekstra  behovet for helsehjelp i landsbyene.  

Skrevet av Steve Hide , landsjef for Leger Uten Grenser i Colombia. Han skrev denne artikkelen basert på nylige feltbesøk i konfliktområder i landet.   

Interessert i å jobbe i felt? Les mer om hva vi trenger og hva som kreves

Les mer om: Colombia

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen