— Den 8.mars rundt klokken fem om morgenen var landsbyene ved elvebredden i flammer. Fiskenettene mine var i vannet og jeg trakk dem raskt inn for å få tak i fangsten. Da jeg kom nærmere landsbyen Kafé, så jeg en kvinne som løp mot innsjøen. En mann med en machete tok henne igjen og drepte henne, forteller Barka. Han er en 20 år gammel fisker fra landsbyen Kafé og er én av over 300.000 mennesker som har flyktet fra Ituri-provinsen i DR Kongo.

Les mer om vårt arbeid i DR-Kongo.

Den pågående volden i Djugi-området begynte i desember 2017. Voldshandlingene førte til at hundretusener av mennesker måtte flykte fra Ituri-provinsen. Etter en kort periode uten sammenstøt blusset volden på nytt opp i februar i år. Det er mye usikkerhet rundt hvem som står bak volden og hvem som er gjerningsmennene. De som er rammet av volden har dratt nordover mot Mahagi eller sør mot Bunia, og andre har krysset Albertsjøen for å komme til Uganda.

Fiskeren Barka er en av dem som brukte sjøveien for å komme seg til nabolandet Uganda.

— Kanoen min er kun til fisking og kunne ikke blitt brukt til å krysse innsjøen, så jeg dro inn til markedet i byen Chomia for å kjøpe en båt som kunne frakte meg til Uganda. Kona mi og de to barna mine hadde allerede krysset sjøen, sier Barka.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Drept med macheter og spyd

— Dette er første gang jeg flykter fra DR Kongo, forklarer 53 år gamle Imani. Ituri-provinsen opplevde også en blodig konflikt på 2000, men Imani forteller at det er annerledes denne gangen.

 Under krigen på 2000-tallet ble hjemmene våre brent ned, men vi kunne fremdeles dra tilbake til landsbyene våre etterpå. Nå blir folk jaktet på og drept. De jager oss med hunder inn i skogen, forklarer Imani.

Les mer om hvordan vi gir nødhjelp i konfliktområder.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sifa har også blitt drevet på flukt fra Ituri. Det er hele 15 år siden hun forlot hjemmet sitt i DR Kongo. Den 40 år gamle kvinnen forteller også om voldelige angrep og hvordan hun møtte flykte over til Uganda. 

— Vi ble først drevet på flukt til en landsby som heter Kafé, nær innsjøen. Men angrepene kom nærmere og nærmere oss. De var fast bestemt på å drepe alle, og det var ingen som kunne hjelpe oss. Jeg bestemte meg for å komme hit med barna mine som er 12 og 15 år gamle slik at vi alle var trygge. Mannen min ble igjen i DR Kongo for å prøve å jobbe, forteller Sifa.

Michel har vært på flyttefot i Kagoma mottakssenter de siste ti dagene. Han fortalte Leger Uten Grenser at noen av vennene og slektningene hans ble drept med macheter og spyd. De som klarte å overleve, søkte tilflukt i leiren nær Bunia sykehus.

— Jeg ville studere for å bli sykepleier, men jeg valgte heller å bruke pengene jeg hadde spart til studiene for å krysse innsjøen og komme meg til Uganda, sier Michel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Landsbyer i flammer

Fortellingene til de overlevende handler om hus som systematisk blir brent ned, og om folk som blir drevet inn i skogen og drept. Utallige grusomheter blir gjenfortalt, og for mange av flyktningene som ankommer Uganda er disse hendelsene mer enn den historiske spenningen mellom Lendu- og Hemasamfunnene i regionen. Flere personer har blitt skilt fra kjente og kjære i løpet av flukten, og vet ikke hvor familiene deres er. Barn, gravide kvinner og eldre må klare seg selv.

Henriette på 20 år har bodd i Kagoma mottakssenter de siste ti dagene. Hun flyktet fra landsbyen sin i Djugu da den ble angrepet i midten av januar. Under forvirringer etter angrepet og flukten, mistet Henriette oversikten over sine nærmeste. Nå vet hun ikke hvor mannen eller barnet hennes er. For å betale for reisen til Uganda, ga hun fra seg kofferten sin med klær. Nå er hun gravid i fjerde måned og hun har ingen til å hjelpe henne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Et system er satt i gang i Uganda for å bidra med sikkerhet og hjelp til flyktningene. Likevel kan ikke fasilitetene i Hoima-distriktet lenger klare å takle det store antallet mennesker som fortsetter å komme. Den humanitære hjelpen et utilstrekkelig i området. For de som nettopp har kommet, er det vanskelig å forsørge familiene sine.

– For en uke siden gikk vi tom for maten som ble gitt til oss av myndighetene. Onkelen min fant noe vi kunne spise, stort sett fisk fra sjøen, forklarer 14 år gamle Joanne som nylig kom til Maratatu-leiren.

Åttebarnsfaren Emmanuel, hadde bestemt seg for å dra fra Chomaia og tilbake til Ituri for å se hvordan åkeren hans hadde det og for å hente mat.

– Jeg dro veldig tidlig om morgenen til åkeren for å hente kassava (Yucca-plante). Jeg så flammer i landsbyene nær sjøen. Jeg skjønte ikke hva som brant, sier Emmanuel.

Han forklarer at alt virket rolig i dagene før, men folk i landsbyen hans sov i skogen fordi de var redde for angrep i hjemmene sine. Angriperne kom tilbake ved soloppgang.

— De angrep folk med macheter, og drepte så mange som de kunne. Den eneste måten jeg kunne overleve på var å flykte igjen. Jeg tok ingenting med meg tilbake, forteller Emmanuel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bekymringsverdig helsesituasjonen

Leger Uten Grenser jobber i og rundt Bunia, også rundt Mahagi. Organisasjonen gir støtte til helsevesenet, vann- og sanitært arbeid og distribusjon av nødhjelpsartikler som tepper og såpe. Folk på flukt bor i uformelle leirer, i kirker og på skoler. Noen har bodd under slike forhold i over en måned nå, og det er stor fare for at helsesituasjonen forverres.

Leger Uten Grenser er bekymret for potensielle tilfeller av underer næring, meslingutbrudd eller en koleraepidemi. Så mange som 30 prosent av pasientene Leger Uten Grenser har sett har malaria, mens andre lider av luftveisinfeksjoner og diaré. Siden Leger Uten Grenser ankom i februar, har de medisinske teamene utført om lag 5.000 konsultasjoner ved ulike poliklinikker, og hjulpet med å behandle 77 personer med skader påført på grunn av volden. 1.350 pakker med nødhjelpsartikler har blitt distribuert til personer som bor i de uformelle leirene i Kasenyi ved sjøsiden.

Les videre om flyktninger i Afrika.