– Vi var syv kvinner som sto på gårdsplassen da vi så det begynte å ryke. Da vi så at røyken kom fra brennende hus forsto vi at det skjedde en massakre. Vi tok med oss barna våre og løp bak trærne i bushen. Her var vi i tre dager. Deretter gikk vi femti kilometer for å komme hit i trygghet. Jeg orker ikke lenger høre om landsbyen min. Mennene våre ble drept og tingene til barna våre ble brent, fortalte Haibata da hun oppsøkte helsehjelp hos Leger Uten Grenser i Barsalogho-leiren for internt fordrevne i Burkina Faso i starten av 2019. 

I likhet med en million andre kvinner, menn og barn i Burkina Faso har den voldelige og farlige konflikten i det sentrale Sahel tvunget henne på flukt. 

Artikkelen fortsetter under bildet

– Vi flyktet fra landsbyen etter at væpnede menn tvang oss til å be og leve som fremmede i vårt eget land. De som nektet, ble drept. De sa de skulle komme tilbake hvis vi ikke fortsatte med å leve slik de ba oss om. Nå bor vi hos en familie, men det å ikke kunne være hjemme bekymrer meg. Det er heller ikke nok mat. Det er også covid-19-viruset, men på tross av alt dette dette har jeg håp for fremtiden og at vi en dag kan vende hjem igjen, fortalte Ouliga (29) til Leger Uten Grensers team i Burkina Faso. 

Hva er situasjonen? 

Landene Mali, Niger og Burkina Faso utgjør det sentrale Sahel, et område mellom Sahara-ørkenen og savannene lenger sør som er preget av fattigdom, dårlig tilgang på helsetjenester og kronisk matusikkerhet.

I 2012 brøt det ut en konflikt nord i Mali. Siden da har flere væpnede grupper gått inn i konflikten, og den har de siste årene spredd seg til områder vest i Niger og i Burkina Faso.

Under to år etter at konflikten spredte seg til Burkina Faso, er landet i dag rammet av en av de raskest voksende flyktningkrisene i verden.

Også i nabolandet Niger, et av verdens fattigste land, rammes sivilbefolkningen av kamper mellom væpnede grupper og militære styrker. 

Det er også stor internasjonal militær tilstedeværelse i Mali, noe som skaper utfordringer for muligheten til å drive uavhengig hjelpearbeid. Dette arbeidet er allerede vanskelig og farlig på grunn av gjentatte angrep og trusler fra væpnede grupper. 

I tillegg er det konflikter mellom ulike grupper i lokalsamfunn, og kriminelle gjenger i regionen unytter den ustabile situasjonen. 

De humanitære behovene er store og akutte, og nødhjelpen når ofte ikke fram til de mest sårbare.

Glemt krise 2020: Burkina Faso: En million mennesker på flukt i eget land

Artikkelen fortsetter under bildet

– De to barna mine var veldig små da de ble født, og det ene er nå underernært og syk. Jeg bestemte meg for å ta dem med til sykehuset i Ténenkou slik at de kunne få behandling. Vi ble fraktet på en tralle om kvelden og ankom sykehuset dagen etter. Vi var veldig redde da vi reiste fordi det ofte er væpnede grupper som angriper mennesker på denne reiseruten, særlig om natten. Jeg var livredd hele tiden. Veiene er også veldig dårlige og et av hjulene punkterte på veien og trallen ble ødelagt. Dette skjedde midt ute i skogen og det var ingen andre mennesker der. Jeg ble igjen livredd for hva som kunne skje og følte meg ikke trygg før vi ankom byen dagen etter, fortalte Aichata. Hun og barna hennes ble tatt hånd om på nyfødtavdelingen på et sykehus Leger Uten Grenser støtter i Ténenkou i Mali. 

Hva er behovene?

Mali, Niger og Burkina Faso lider av kronisk matmangel og millioner av mennesker har behov for humanitær hjelp. Det er store helsebehov, både fysiske og psykiske. 

I konfliktområder blir også mange sivile utsatt for angrep, målrettede drap, bortføringer og trakassering fra væpnede grupper. Siden starten av 2020 har teamene våre sett en økning i vold og angrep mot sivilbefolkningen.

Angrep, vold og traumer skaper også store mentalhelsebehov. 

Mange jenter og kvinner blir voldtatt eller utnyttet seksuelt i konfliktene, og helsetilbud for ofre for seksualisert vold er svært begrenset.

Alle landene har høy barne- og mødredødelighet, og under regntiden øker underernæring og antall malariatilfeller drastisk. Covid-19-viruset er også i de tre landene, og en av de alvorlige indirekte konsekvensene av pandemien kan være at vanlig helsehjelp havner i skyggen av korona-responsen. Allerede før konfliktene og covid-19-pandemien var det store helsebehov som ikke ble dekket, og mange er avhengige av humanitær hjelp. Derfor får det alvorlige konsekvenser når det i noen områder er for farlig å drive hjelpearbeid.

Glemt krise 2019: Konflikten forverrer seg i Mali

Artikkelen fortsetter under bildet

Hvorfor er hjelpearbeid blitt farlig? 

– Når militære aktører bruker humanitær hjelp som en del av sin strategi, fører det til en farlig sammenblanding av militær og humanitær innsats, og gjør hjelpearbeidere mer utsatt for angrep. Statlige aktører bør gjøre sitt ytterste for å sørge for å opprettholde en klar rollefordeling. Kortsiktige nødhjelpsprosjekter utført av militære bør unngås, sier Trygve Thorson, humanitærrådgiver i Leger Uten Grenser.  

På grunn av trusler og angrep fra de mange væpnede gruppene er det vanskelig å drive hjelpearbeid i flere områder. Den militære tilstedeværelsen gjør også dette arbeidet utfordrende i Mali. 

Det er i dag tre utenlandske militære intervensjoner i Mali: en fransk-ledet militæroperasjon, EU-styrker og FNs fredsbevarende styrker, som alle støtter myndighetenes kamp mot ulike væpnede grupper. Norske soldater deltar også i FN-styrken. 

I tillegg til å støtte myndighetenes kamp mot ulike væpnede grupper, gir internasjonale militære styrker i Mali også humanitær hjelp til sivilbefolkningen i enkelte områder.

Denne sammenblandingen gjør at det kan være vanskelig for innbyggerne å skille mellom denne typen aktivitet og uavhengig hjelpearbeid. Noen ganger har de militære kjøretøyene ikke vært markert tydelig, og derfor lignet de hvite bilene som hjelpeorganisasjoner bruker. For uavhengige humanitære organisasjoner som Leger Uten Grenser kan denne sammenblandingen være livsfarlig.

For å kunne gi helsehjelp til de som trenger det jobber vi etter prinsippene om å være nøytrale, uavhengige og upartiske.

Rapport på msf.org: MSF warns about the use of humanitarian aid for political and military interests

Artikkelen fortsetter under bildet

Å være nøytral betyr at vi ikke tar side i en konflikt. Å være uavhengig betyr blant annet at vi selv velger hvor vi driver prosjekter basert på egne vurderinger. Det å være upartisk betyr at vi gir helsehjelp kun basert på behov. Det spiller ingen rolle hvilket land pasientene kommer fra, hvilken religion de tilhører, eller hvilke politiske meninger eller ståsted de har.

Hvis vi ikke blir sett på som en nøytral, upartisk og uavhengig organisasjon, kan det sette prosjektene våre i fare. Hjelpearbeiderne våre kan bli tatt for å være soldater eller en del av konflikten.

I løpet av de siste 25 årene er Mali det landet hvor FNs fredsbevarende styrker har blitt utsatt for flest angrep.

Artikkelen fortsetter under bildet

Når hjelpeorganisasjoner ikke lenger kan jobbe i områder på grunn av mangel på sikkerhet, er det først og fremst de sivile som lider.

Det har vært flere trusler og angrep mot hjelpearbeidere i det sentrale Sahel fra ulike væpnede grupper. I noen tilfeller har vi vært nødt til å midlertidig avslutte prosjektene våre, og flere steder der vi gir helsehjelp er det få eller ingen andre medisinske organisasjoner til stede. 

Vilkårlige angrep på humanitære aktører er brudd på internasjonal humanitærrett. Humanitærretten blir i tillegg undergravd av anti-terror-lover og -narrativ; landenes myndigheter kan se på det å gi upartisk nødhjelp i områder som er kontrollert av væpende grupper som kriminelt.

Les mer: Flyktninger i Afrika

Artikkelen fortsetter under bildet

Sahels glemte krise: mennesker på flukt 

I skyggen av konfliktene i Sahel, utspiller det seg også en annen krise som rammer en sårbar gruppe, som ofte blir glemt i den humanitære responsen: Mennesker på flukt. 

Gjennom alle tider har mennesker reist gjennom Sahel og Sahara-ørkenen til og fra Nord-Afrika. I de siste årene har mange reist nordover, spesielt mot Libya.

Les mer: Havet eneste vei ut av Libya

Europeiske og ikke-europeiske myndigheters strenge tiltak for å kontrollere migrasjon gjennom Sahel og Sahara har langt ifra stoppet mennesker i å reise, men heller økt sårbarheten til migranter, flyktninger, asylsøkere, handelsmenn eller sesongarbeidere.

Det har presset folk på flukt eller reise til å gå i skjul. Ettersom de er tvunget til å unngå de vanlige rutene, tar de farligere veier, noe som gjør risikoen for utnyttelse, menneskerettighetsbrudd og død enda høyere. 

Konsekvensene har vært særlig synlige i Niger, hovedtransittlandet i regionen, hvor utallige mennesker som reiser nordover, returnerer fra Libya eller blir utvist fra Algerie, forsvinner eller opplever vold på veien. 

Les mer: Forestill deg at du har blitt dumpet i ørkenen, i ingenmannsland, uten vann og uten mat

Artikkelen fortsetter under bildet

– Menneskene som bruker migrasjonsrutene gjennom Agadez-regionen i dag tilhører ikke bare en bestemt gruppe. Hvert enkelt menneske har også forskjellige grunner for å flykte. Noen flykter fra krig, usikkerhet eller forfølgelse i hjemlandene. Noen har lagt ut på reise på grunn av økonomiske forhold, de drar på grunn av fattigdom eller er på leting etter sesongarbeid. For mange overlapper flere av disse årsakene, og derfor er det ofte sammensatte grunner til at de reiser. Det de alle har til felles er risikoen for utnyttelse, mishandling, vold og død når de legger ut på reisen gjennom ørkenen, forteller Aiva M. Noelsaint, prosjektkoordinator i Niger. 

Siden august 2018 har Leger Uten Grenser drevet et prosjekt i den nigerske regionen Agadez spesielt rettet mot sårbare mennesker på flukt eller reise. En bekymringsfull andel av pasientene vi behandler, forteller at de har gått gjennom alvorlige traumatiske opplevelser allerede før de ankom Niger.

De får ikke nok informasjon og beskyttelse. For mange er den eneste muligheten de har til å få hjelp av FNs migrasjonsbyrå (IOM) at de godtar frivillig retur til hjemlandet.

De som er villige til å bli i Niger, enten for å bosette seg eller for å fortsette reisen, står overfor flere barrierer for å få tilgang til grunnleggende tjenester, inkludert helsetjenester.

Uansett om de er migranter, flyktninger, asylsøkere, handelsreisende eller sesongarbeidere bør de ha tilgang til grunnleggende tjenester, inkludert helsetjenester.

Artikkelen fortsetter under bildet

Hvordan påvirker krisen i Tsjadsjøen krisen i sentrale Sahel? 

For å forstå mer av det som skjer i det sentrale Sahel er vi også nødt til å se på hva som skjer i landene rundt Tsjadsjøen, lenger øst i Sahel. Her foregår det også voldelige kamper og angrep, og det er store sivile lidelser. I 2016 var denne humanitære krisen, med millioner av mennesker på flukt og store humanitære behov, på Leger Uten Grensers glemte kriser-liste. 

Krisen ved Tsjadsjøen har opphav i en væpnet konflikt som startet i Nordøst-Nigeria i 2009, og som siden har spredt seg til nabolandene Kamerun, Tsjad og Niger og har resultert i en av de største humanitære krisene i Afrika. Krisen i det sentrale Sahel rammet først Nord-Mali noen år etter, i 2012.

I begge krisene har vold kommet på toppen av komplekse strukturelle problemer og har hatt ødeleggende konsekvenser for befolkninger som allerede er rammet av dyp fattigdom, vanskelig tilgang til helsehjelp, og kronisk matusikkerhet.

– Det pågår to store og akutte humanitære kriser i Sahel-regionen, på toppen av komplekse underliggende forhold. For å respondere på de enorme behovene hos lokalbefolkningene og blant flyktninger og internt fordrevne, må nødhjelpsinnsatsen økes umiddelbart. Livreddende nødhjelp må på plass der behovene er, og det må prioriteres i riktig rekkefølge i den internasjonale responsen. Krisen i områdene rundt Tsjadsjøen er en kompleks og langvarig humanitær krise som ikke må glemmes av humanitære aktører og giverland når situasjonen i andre deler av Sahel forverres, sier Trygve Thorson i Leger Uten Grenser. 

Les mer: Hvordan er det å leve i konflikt?

Artikkelen fortsetter under bildet

Hva gjør Leger Uten Grenser? 

Leger Uten Grenser jobber i det sentrale Sahel i Mali, Burkina Faso og Niger. Vi driver med alt fra akuttkirurgi, mor-barn-helse, vaksinering til å rykke ut under sykdomsutbrudd. Vi støtter også covid-19-responsen. 

I 2019 utførte vi nesten 900.000 pasientkonsultasjoner, og behandlet flere enn 400.000 for malaria i de tre landene. Vi vaksinerte også hundretusener av barn i Mali og hadde 67.000 innlagt på sykehus og klinikker i Niger. Vi fortsetter å rette fokus mot den glemte humanitære krisen som foregår i det sentrale Sahel, og hvordan situasjonen rammer kvinner, menn og barn i alle de tre landene. 

Leger Uten Grenser har også omfattende prosjekter i Niger, Nigera, Kamerun og Tsjad og særlig i de områdene rundt Tsjadsjøen som lenge har vært preget av vold og konflikt. 

Les mer: Vårt arbeid med å gi helsehjelp til flyktninger i Afrika