Alle bildene i denne artikkelen er tatt av Albert Masias.

Hva er situasjonen? 

Daglig foregår det kamper mellom statelige og ikke-statelige væpnede grupper nordvest i landet. Vold, angrep, kidnapping, tortur og seksualisert vold rammer sivilbefolkningen.

Ifølge FN er 680.000 mennesker tvunget på flukt i eget land og nesten 60.000 har flyktet til nabolandet Nigeria. To millioner mennesker trenger humanitærhjelp - og det er også stort behov for helsehjelp.

Flere klinikker er delvis eller helt ute av drift, og både bevegelsesrestriksjoner og gjentatte voldsepisoder hindrer folk i å oppsøke helsehjelp.

Fotograf Albert Masias har møtt flere av pasientene våre på ett av sykehusene vi støtter i Kamerun før pandemien. En av dem var Felix, som fikk hånden kappet av i et angrep.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Felix (23)

Felix og familien hans ble angrepet mens de sov. De hadde allerede flyktet fra hjemmene sine, og ble angrepet i landsbyen de hadde flyktet til. Resten av familien hans greide å unnslippe, men angriperne fikk tak i Felix og kuttet av den ene hånden hans. De etterlot han bevisstløs.

– Jeg lå igjen blødende på bakken i to timer før søsteren min turte å dra tilbake for å finne meg. Vi måtte gjemme oss i skogen i to uker. Jeg ble behandlet ved hjelp av tradisjonelle medisiner, men jeg fikk infeksjon i armen. Til slutt bestemte vi oss for å dra til et helsesenter. De kunne ikke gjøre annet enn å bandasjere det, og infeksjonen ble bare verre. Deretter dro vi til Bamenda etter at jeg fikk høre at legene på Saint Mary Soledad kunne hjelpe meg.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Tusenvis av akutthelsehjelpkonsultasjoner

Felix har i likhet med andre pasienter fått hjelp ved et av sykehusene vi støtter som heter Saint Mary Soledad. I tillegg til akutt kirurgi som Felix' tilstand krevde etter angrepet, jobber vi også her med svangerskapshelse, barnehelse og mentalhelse. Sykehuset tar imot mange pasienter med ulike skader fra blant annet trafikkulykker, voldtekt, brann, vold i hjemmet og våpenskader.

Leger Uten Grenser driver også en døgnåpen ambulansetjeneste. En tjeneste som den nybakte moren, Loveline, forteller betydde forskjellen på liv og død.

Kan du støtte vårt arbeid? Gi et enkeltbidrag eller vipps til 2177.

Artikkelen fortsetter under bildet

Loveline

Dette er Loveline, som tidligere på dagen hadde født en datter. Hun lider av en blodsyksom, en sykdom som øker risikoen for å miste livet under fødsel. 

– Jeg bor i en av de farligste nabolagene i Bamenda, hvor den lokale klinikken er stengt. Da jeg startet med å få rier i går kveld ble jeg kjemperedd. Spesielt fordi det  er portforbud på mandager, så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ringte Leger Uten Grensers ambulanse, for jeg visste at de hadde lov til å kjøre under lockdown. Heldigvis kom de kjapt, og etter en time hadde jeg født datteren min. Uten ambulansen er jeg redd for at jeg kunne ha mistet livet, fortalte Loveline på sykehuset. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Paul

Paul er bonde og ble angrepet av væpnede menn som anklaget han for å støtte fienden. De torturerte og skjøt han flere ganger. Han greide likevel å få tak i hjelp og ble tatt med til et sykehus.

Paul hadde fem kuler i kroppen; en i hver hånd, to i armen og en i låret. Han ble operert to ganger, og er ikke lenger i livsfare. Hans venstre hånd var svært skadet, men heldigvis slapp han å amputere. 

– Den pågående volden og reiserestriksjoner gjør at de flere helsesentre har blitt forlatt av ansatte og fungerer ikke som normalt. Nødhjelp er begrenset her på grunn av sikkerhetsituasjonen, og mange finner rett og slett ikke helsehjelp. De internt fordrevne har lite eller ingen tilgang til helsehjelp, noe som fører til svært alvorlige lidelser, forteller Shahbaz Khan, prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser i Kamerun. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Ornella (27) 

Ornella ble skadet i en trafikkulykke. Leger Uten Grenser forsøkte i flere måneder å redde beinet hennes, men dessverre ble legene nødt til å amputere.  

–  Jeg tar vanligvis aldri motorsykkel-taxi. Men denne dagen måtte jeg kjøpe en lyspære så jeg kunne lese til studiene mine. Jeg turte ikke gå alene i mørke, fordi flere hadde den siste tiden blitt angrepet i nabolaget mitt. Vi kjørte i full fart da vi kræsjet. Sjåføren tok meg med til nærmeste klinikk, men den var stengt. Vi dro derfor til det regionale sykehuset, men de hadde ingen kirurg på jobb. Derfor ringte de Leger Uten Grenser, som tok meg med hit. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Hva må gjøres? 

Felix, Loveline, Paul og Ornella sine historier er med på å belyse den vanskelige hverdagen nordvest i landet. Det er vanskelig å få helsehjelp og Leger Uten Grenser er én av få medisinske organisasjoner til stede. Angrep på hjelpearbeidere skjer jevnlig og skaper utfordringer. Heldigvis blir Leger Uten Grenser oppfattet som nøytrale i dette svært vanskelige konfliktfylte område, det betyr at vi får inn pasienter fra flere sider i konflikten.

Nå har også korona-viruset nådd regionen. Noe som kan gjøre tilgang til helsehjelp enda vanskeligere. Vi støtter også covid-19-responsen, men sørger samtidig for å gjøre det vi kan for å holde de vanlige helsetjenestene våre åpne.

Det er lite sannsynlig at våpenhvile vil skje i nærmeste fremtid, og så lenge vold og konflikt fortsetter, vil det også føre til flere på flukt og flere behov. Vi gjør alt vi kan for å fortsette å kunne gi akuttkirurgi til de som blir rammet av konflikten, fortsette å sørge for livreddende ambulansetjeneste og fortsette å støtte 30 helsesentre i to regioner. 

Situasjonen i Nordvest-Kamerun føyer seg dessverre inn i rekken over noen av verdens mest glemte kriser. I tillegg til å gi akutt helsehjelp for de som blir rammet av konflikt, vold, svangerskapskomplikasjoner eller seksualisert vold – vil vi også fortsette å fortelle deres historier.

Færre dør, når flere vet.

Les mer: Vårt arbeid i flere glemte kriser