1. Menneskene er svært sårbare for smittsomme sykdommer 

I hele Bangladesh er mange fattige samfunn tett befolket, noe som gjør dem spesielt utsatt for covid-19. Mange bor i tettbebygde by- og slumområder, og rohingya-flyktninger er stuet sammen, med opptil 10 familiemedlemmer i ett rom. 

Det er nesten umulig å holde fysisk avstand under disse forholdene. I flyktningleirene i Cox’s Bazar bor rundt 860.000 rohingyaer på bare 26 kvadratkilometer, og de har dårlig tilgang til såpe eller rent vann. De må vente i timevis i store grupper for å få utdelt drikkevann, mat og drivstoff. 

– Folk er frustrerte over det oppfordringene om å vaske hendene. Hvis du bare har elleve liter per dag, hvordan skal det være nok til å vaske hendene hele tiden? spør Richard Galpin, vann- og sanitærekspert i Leger Uten Grenser. 

Etter å ha blitt forfulgt i flere tiår i Myanmar, hvor tilgangen til helsetjenester var svært begrenset, har mange rohingyaer svakere helse og og dårligere immunforsvar, noe som gjør dem spesielt sårbare for smittsomme sykdommer. 

Omtrent hver tredje pasient Leger Uten Grenser behandlet før korona-viruset, hadde symptomer på luftveisinfeksjoner. De er dermed i en høyrisikogruppe for koronaviruset.

Les også: Rohingya-flyktninger ble sultet og forlatt på havet

2. Annen helsehjelp må opprettholdes 

Den humanitære responsen er betydelig redusert ettersom helsevesenet har flyttet fokus til å håndtere spredning av korona-viruset. Mødre vil fortsette å føde, barn vil bli syke av diaré og kroniske pasienter vil fortsette å trenge medisiner. Det er derfor avgjørende at andre livreddende aktiviteter opprettholdes. 

Selv om reisebegrensninger er svært viktig for å begrense spredningen av covid-19, er det med på å begrense tilgangen til helsehjelp. Det er nå mye vanskeligere for mennesker med «usynlige» sykdommer å bevise at de er syke og at de trenger helsehjelp. De som lider av psykiatriske lidelser eller ikke-smittsomme sykdommer, som diabetes, kan virke friske, men hvis den vanlige behandlingen deres avbrytes, risikerer de tilbakeslag og alvorlige symptomer kan dukke opp igjen. Nylig tok vi imot en gråtende pasient som var redd for at hun ville bli sendt bort igjen. Det hadde tatt henne fem dager å ordne transport for å komme seg til sykehuset. 

Den kommende måneden vil kraftig monsunregn bidra til økt risiko for vannbårne sykdommer, som kolera. Å opprettholde vann- og sanitærforholdene for en så stor befolkning er en stor utfordring med dagens restriksjoner. Latriner må renses og vannrør må vedlikeholdes og repareres. Dette krever forsyninger, materialer og arbeidskraft, noe som nå er begrenset. 

Siste nytt om rohingyaene

3. Tillit i lokalbefolkningen 

Erfaringer fra utbrudd av andre smittsomme sykdommer har lært oss hvor viktig det er å involvere og spre informasjon i samfunnene hvor vi er til stede. Dette er viktig for å sikre at de forstår hvordan de kan beskytte seg, hvordan de skal forholde seg til rykter, for å redusere frykt og for å gi folk en følelse av kontroll. Rohingyaene, i likhet med bangladesherne, er forståelig nok skremt. Rykter og feilinformasjon kan spre seg like raskt som viruset. 

Frykt hindrer mennesker med andre sykdommer enn covid-19 i å oppsøke hjelp. I løpet av de siste ukene har vi opplevd en stor nedgang i antall konsultasjoner. På feltsykehuset vårt i Kutupalong har vi normalt mellom 80 og 100 pasienter som trenger sårstell hver dag. Mange av disse har kroniske sår, som trenger regelmessig rengjøring og ny bandasje hver annen eller tredje dag. Antallet har nå falt til rundt 30 pasienter om dagen. Får man ikke sårene stelt, er det fare for infeksjoner, blodforgiftning og i verste fall død. 

Våre team reiser rundt i leirene og nærliggende landsbyer og gir råd om hvordan man kan forhindre spredning av covid-19. For å unngå å samle folk i grupper, går de fra hus til hus. 

På grunn av internettbegrensninger har vi laget korte informasjonsvideoer som folk kan dele via Bluetooth. Vi samarbeider også med samfunnsledere og religiøse ledere for å hjelpe til med å dele helseinformasjon via jungeltelegrafen, og med å organisere turer til isolasjonsenhetene våre for å bygge tillit i lokalsamfunnene. 

To år etter flukten fra Myanmar: Slik gikk det med Rashida

4. Beskyttelse av helsearbeidere 

Helsearbeidere er i frontlinjen for covid-19-responsen. Uten dem er det ingen måte å bekjempe denne helsekrisen eller å dekke andre medisinske behov på. 

I Bangladesh, som ellers i verden, mangler Leger Uten Grenser nødvendig personlig verneutstyr (PPE), som masker, frakker, vernebriller og hansker. Helsearbeidere er de som har størst risiko for å få covid-19. Leger Uten Grenser vil ikke utsette noen av våre ansatte for unødvendige smitterisiko, men det vil påvirke arbeidet. 

– Begrensningene vil avgjøre vår korona-respons, samt vår kapasitet til å opprettholde de vanlige medisinske aktivitetene våre. Denne usikkerheten, og det å ikke ha garanti for at vi kan opprettholde hjelpen til pasientene våre, legger et stort press på teamet, sier Muriel Boursier i Leger Uten Grenser.  

Samtidig som vi har sett inspirerende solidaritet med helsearbeidere over hele verden, har vi også sett at frykt har ført til stigmatiserende og grusom oppførsel. Bangladesh er intet unntak. Noen av våre ansatte har blitt verbalt angrepet eller mottatt trusler fra innbyggere som er redde for covid-19, og andre blir kastet ut av huseiere som ikke vil leie ut boligen til helsearbeidere. 

Om helsepersonell føler seg utrygge eller at de ikke har støtte i jobben sin, går det i stor grad utover covid-19-responsen. 

5. Behandling av covid-19-pasienter 

Leger Uten Grenser har opprettet isolasjonsavdelinger i alle våre medisinske bygg i Cox's Bazar og vi setter opp to egne behandlingssentre for covid-19. Totalt har vi gjort klart 300 isolasjonssenger, men dette er kun en brøkdel av hva som trengs om det skulle oppstå et stort utbrudd blant rohingyaene. Klinikkene våre i flyktningleirene er ikke i stand til å behandle alvorlige tilfeller på grunn av mangel på respiratorer og begrenset tilgang på konsentrert oksygen. 

For å øke responsen vår i denne pandemien har vi rekruttert veldig mange lokale bangladeshere. Vi trenger også internasjonal ekspertise, men reiserestriksjoner gjør at rundt en tredjedel av våre internasjonale feltarbeidere, som skulle ha vært på plass, sitter fast utenfor landet. 

Behovet for medisinsk personell som leger og sykepleiere er selvsagt, men det er også mange andre involvert. Vi trenger ledere til å drive sykehusene våre, logistikere som sørger for at vi har medisinsk utstyr av høy kvalitet når vi trenger det, samt mange flere. Leger Uten Grenser har leid en rekke busser som skal frakte hundrevis av ansatte til våre sykehus og klinikker i Cox´s Bazar – en daglig, stor og tidkrevende logistisk jobb. 

Kan du hjelpe oss i kampen mot korona-viruset? Gi et bidrag her eller vipps til 2188.

Leger Uten Grenser jobber døgnet rundt og må forholde seg til disse fem hovedutfordringene hver eneste dag. For å ha en realistisk sjanse til å takle covid-19 i det mest sårbare samfunnet i Bangladesh, må alle helseaktører og myndigheter samarbeide hånd i hånd, i solidaritet.