Foto: Mohammad Ghannam/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > To år etter flukten fra Myanmar: Slik gikk det med Rashida
Nyheter

To år etter flukten fra Myanmar: Slik gikk det med Rashida

06.09.2019
        

Hun ankom klinikken vår nedbrutt og fortalte gråtende om de grufulle hendelsene som hjemsøkte henne daglig. Rasdhida har jobbet hardt med traumene, men de forferdelige forholdene i leiren gjør det desto vanskeligere å komme seg. I likhet med så mange andre rohingya-flyktninger i Bangladesh føler hun seg fanget, og fortvilet over situasjonen. Likevel har hun et brennende ønske om at hun en dag kan få et normalt liv. 

– Hver dag tenker jeg på hvordan jeg skal overleve her og ikke minst på hvor lenge? Når vil jeg noensinne kunne bo i mitt eget hus igjen? spør hun.

Nesten én million rohingya-flyktninger bor nå i området Cox’s Bazar i Bangladesh, med en usikker fremtid i sikte. Foto: Vincenzo Livieri.

 

Sammen med familien sin sitter hun på et sementbelagt gulv i sitt midlertidig hjem i verdens største flyktningleir. Hjemmet består av et bambusskur med plastpresenning, tett i tett med andre rohingaya-flyktninger i samme situasjon.

Sønnen drept foran øynene hennes

Da vi traff Rashida for første gang i august for to år siden hadde hun synlige knivskader på halsen. Skadene var fra da hun ble angrepet i landsbyen Tula Toli i Myanmar. Hun husker at hun kort tid etter snakket med Leger Uten Grenser, gråtende over det hun hadde vært vitne til og blitt utsatt for.

Hun var derfor sterkt traumatisert.  Hun forteller at hun hadde både arr på utsiden og på innsiden- av de grusomme hendelsene. Likevel var hun også lettet over at hun hadde overlevd og blitt gjenforent med mannen sin. De hadde flyktet hver for seg. 

– Jeg husker fremdeles den følelsen når jeg traff igjen mannen min, det føltes som å komme tilbake til live, forteller hun to år etter. 

Datteren født i leiren- gir en følelse av håp

I dag ligger lykken til Rashida i hennes ti måneder gamle datter, Harisah som ble født i leiren. 

–    Mitt største ønske er å gi henne et bedre liv, forteller hun. 

Ved siden av henne ligger Harisah- i en nydelig vugge Rashida har malt i flere farger. Forholdene i leiren er så dårlige, og sykdommer sprer seg. Det er ingen lett oppgave å gi barn en trygg oppvekst. Rashida, Harisah og mannen hennes hadde feber da Leger Uten Grenser besøkte dem. 

Rashida forteller likevel at hun er optimistisk om at datteren skal få et bedre liv enn hennes. 

– Jeg skal oppdra henne til å bli en sterk og godt utdannet kvinne. Jeg er usikker på om dette vil bli her, eller i Myanmar, men jeg vil at hun skal bli noen, sier hun. 

Hjemsøkes av vonde minner

Minnene om det som skjedde Rashida i Myanmar har ikke forsvunnet med tiden.

– Hver eneste dag tenker jeg på det jeg ble utsatt for, og de grusomme minnene kommer i detalj, forklarer hun.

Hun forteller også at hun lever i en verden fylt av motsettende tanker.

– Jeg vet ikke om jeg skal føle glede over at jeg er trygg her, eller plaget fordi jeg lever som gjest her. Jeg ønsker å reise tilbake til Myanmar så jeg kan få kontroll over min egen skjebne, men jeg vet også at jeg blir drept om jeg reiser tilbake. Disse motstridene tankene er en daglig kamp, forteller hun.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Mohammad Ghannam/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > To år etter flukten fra Myanmar: Slik gikk det med Rashida
Nyheter

To år etter flukten fra Myanmar: Slik gikk det med Rashida

06.09.2019
        

Hun ankom klinikken vår nedbrutt og fortalte gråtende om de grufulle hendelsene som hjemsøkte henne daglig. Rasdhida har jobbet hardt med traumene, men de forferdelige forholdene i leiren gjør det desto vanskeligere å komme seg. I likhet med så mange andre rohingya-flyktninger i Bangladesh føler hun seg fanget, og fortvilet over situasjonen. Likevel har hun et brennende ønske om at hun en dag kan få et normalt liv. 

– Hver dag tenker jeg på hvordan jeg skal overleve her og ikke minst på hvor lenge? Når vil jeg noensinne kunne bo i mitt eget hus igjen? spør hun.

Nesten én million rohingya-flyktninger bor nå i området Cox’s Bazar i Bangladesh, med en usikker fremtid i sikte. Foto: Vincenzo Livieri.

 

Sammen med familien sin sitter hun på et sementbelagt gulv i sitt midlertidig hjem i verdens største flyktningleir. Hjemmet består av et bambusskur med plastpresenning, tett i tett med andre rohingaya-flyktninger i samme situasjon.

Sønnen drept foran øynene hennes

Da vi traff Rashida for første gang i august for to år siden hadde hun synlige knivskader på halsen. Skadene var fra da hun ble angrepet i landsbyen Tula Toli i Myanmar. Hun husker at hun kort tid etter snakket med Leger Uten Grenser, gråtende over det hun hadde vært vitne til og blitt utsatt for.

Hun var derfor sterkt traumatisert.  Hun forteller at hun hadde både arr på utsiden og på innsiden- av de grusomme hendelsene. Likevel var hun også lettet over at hun hadde overlevd og blitt gjenforent med mannen sin. De hadde flyktet hver for seg. 

– Jeg husker fremdeles den følelsen når jeg traff igjen mannen min, det føltes som å komme tilbake til live, forteller hun to år etter. 

Datteren født i leiren- gir en følelse av håp

I dag ligger lykken til Rashida i hennes ti måneder gamle datter, Harisah som ble født i leiren. 

–    Mitt største ønske er å gi henne et bedre liv, forteller hun. 

Ved siden av henne ligger Harisah- i en nydelig vugge Rashida har malt i flere farger. Forholdene i leiren er så dårlige, og sykdommer sprer seg. Det er ingen lett oppgave å gi barn en trygg oppvekst. Rashida, Harisah og mannen hennes hadde feber da Leger Uten Grenser besøkte dem. 

Rashida forteller likevel at hun er optimistisk om at datteren skal få et bedre liv enn hennes. 

– Jeg skal oppdra henne til å bli en sterk og godt utdannet kvinne. Jeg er usikker på om dette vil bli her, eller i Myanmar, men jeg vil at hun skal bli noen, sier hun. 

Hjemsøkes av vonde minner

Minnene om det som skjedde Rashida i Myanmar har ikke forsvunnet med tiden.

– Hver eneste dag tenker jeg på det jeg ble utsatt for, og de grusomme minnene kommer i detalj, forklarer hun.

Hun forteller også at hun lever i en verden fylt av motsettende tanker.

– Jeg vet ikke om jeg skal føle glede over at jeg er trygg her, eller plaget fordi jeg lever som gjest her. Jeg ønsker å reise tilbake til Myanmar så jeg kan få kontroll over min egen skjebne, men jeg vet også at jeg blir drept om jeg reiser tilbake. Disse motstridene tankene er en daglig kamp, forteller hun.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen