Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Humanitærrådgiver Trygve i Jemen
Nyheter

Humanitærrådgiver Trygve i Jemen

14.02.2017
        

Skrevet av humanitærrådgiver Trygve Thorson, etter opppdrag i Jemen i 2016. 

Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på Sana. Litt fordi jeg blir veldig trist, men faktisk mest fordi jeg blir rørt og glad.

Sana er lege, 27 år gammel, og en av mine nesten 1600 jemenittiske kolleger. Hun jobber på mor- og barn-sykehuset vårt i Taiz, en av byene i Jemen som er aller hardest rammet av krigen. De aller fleste sykehusene i byen har måttet stenge eller redusere aktivitene på grunn av usikkerheten. 

Les mer om situasjonen: Alle regler for krig brytes jevnlig i Taiz

Min jobb som humanitærrådgiver i Jemen går blant annet ut på å kartlegge hvordan krigen påvirker tilgangen på helsetjenester.

Jeg forsøker også å skape mer oppmerksomhet rundt krisen. En krig som vestlig media stort sett har glemt. 

Jeg gjør blant annet intervjuer med mange av våre leger, sykepleiere og jordmødre. Noen ganger snakker vi om en del annet enn selve jobben også, som med Sana. 

Sana dro fra tryggheten i Kairo

Sana jobber på underernæringsavdelingen på sykehuset, som ligger utenfor Taiz sentrum. Med akuttmottak, full barneavdeling, og en fødeavdeling med over 450 fødsler i måneden, er sykehuset et travelt sted. For å få litt ro, setter Sana, Redhwan (min kollega som vanligvis også tolker for meg) og jeg oss inn på et lite lagerrom. Vi sitter på klappstoler blant hyller med medisiner, og Sana forteller sin historie. 

«Jeg studerte medisin i Kairo da krigen eskalerte hjemme i Jemen. Familien sa at jeg måtte bli i Egypt. Jeg hadde fullført utdanningen og skulle begynne på en spesialisering, men jeg ville hjem. Jeg måtte hjem for å gjøre noe. Etter to måneder fikk jeg endelig plass på et fly, og jeg landet den 25. mai 2015. 

Først bodde jeg hjemme hos familien min – to brødre, en søster og foreldrene mine – i Taiz sentrum. Men i juli måtte vi flytte.

Gata vår ble omringet av soldater. Det var harde kamper i nabolaget. Det var tanks i gatene, det ble skutt med tungt artilleri og med maskingevær. Vi så døden i øyene. 

Et av byggene ved siden av huset vårt er et høyt kjøpesenterbygg. Det ble brukt av snikskyttere. En dag så jeg at en gutt ble skutt. Han gikk i gata utenfor huset vårt, uten våpen. Han var ikke soldat, han var rundt 18 år, og ikke med i krigen. Man kunne ikke gå i den gata. Alle som gikk der ble skutt på, uansett.

En dag eller to senere dro vi. Vi hadde ikke tid til å pakke. Vi tok bare med oss noen klær og de viktigste papirene. Vi dro til onkelen min, som bor i nærheten av universitetet i Taiz. Men der ble vi bare boende i en og en halv måned. Det ble veldig ustabilt der, også. Det var kamper i nærheten, og raketter traff nabolaget. Derfor dro vi ut av byen.»

«En dag kom det en dame med kreft» 

Vi dro til besteforeldrene mine, som bor i en landsby et stykke fra byen. Der ble vi boende i ni måneder. Det var en utrolig frustrerende tid.

Det kom folk til meg for å få hjelp hele tiden, for ryktene hadde gått om at jeg var lege. Men det var så lite jeg kunne gjøre.

Jeg fikk kjøpt litt antibiotika, men hadde for eksempel hverken insulin eller astmamedisiner. Det kom mange med hudsykdommer og utslett fordi de hadde måttet flykte og bodde under veldig dårlige forhold i gamle, forfalne bygninger. Og de hadde ikke råd til medisiner selv. Noen ganger betalte familien min for transport til sykehusene i hovedstaden Sanaa som ligger 6-7 timer unna. En dag kom det en dame som hadde kreft. Hun kunne ikke få behandling her, og jeg kunne jo ikke hjelpe henne, heller. Jeg gav henne gullringen min så hun kunne få råd til å komme seg til et sykehus i Sanaa.»

Når hun forteller om damen med kreft, får Sana tårer i øynene. Hun må ta en pause for å ta seg inn igjen. Hun ser ned og trekker pusten, tørker en tåre og retter litt på hijaben. Redhwan og jeg ser på hverandre. Vi blir blanke i øyene, begge to.

Fikk jobb for Leger Uten Grenser

Sana fortsetter:

«Det var jo tryggere å bo ute på landsbyen, men det var veldig frustrerende. Det var så lite jeg kunne gjøre hjemmefra. Jeg jobbet tre måneder på et lite legekontor der, men jeg taklet ikke at de alltid ga pasientene for mye medisiner for å tjene penger. Så da sluttet jeg. Sommeren 2016 så jeg en stillingsutlysning for en jobb hos Leger Uten Grenser, her på sykehuset i Taiz.

Jeg tenkte: ‘Det må jeg gjøre!’ For å komme til jobbintervjuet, måtte vi ta omveien over fjellene fordi hovedveien var stengt. Turen tok fire timer, i stedet for én eller to.

Jeg begynte på jobb i juli. Da flyttet vi igjen. Nå bor jeg sammen med foreldrene mine en halvtime fra sykehuset. Brødrene mine har flyttet til Sanaa.

Det ville jo vært tryggere å bli boende ute på landsbygda, men jeg måtte jobbe. Jeg bryr meg ikke om det er litt farligere her. Jeg må jobbe.

En dag pappa skulle hente meg etter jobb. Den ettermiddagen hørte vi en eksplosjon. En bombe eller en rakett hadde slått ned ikke langt unna. Jeg visste at pappa var på vei hit akkurat da, men visste ikke nøyaktig hvor han var. Heldigvis kom han bare litt senere enn avtalt. 

«Jeg husker godt to tvillinger, en gutt og en jente»

Jeg liker å jobbe på intensivavdelingen for underernæring. Vi har stort sett små barn her. Det er de som er mest utsatt for å bli alvorlig underernært.

Jeg husker godt to tvillinger, en gutt og en jente. Familien hadde ingenting å spise hjemme, så de kom til sykehuset og ble innlagt her. Først ble de litt bedre, og overført til ambulatorisk behandling. Det vil si at de kommer til sykehuset én gang i uken for å bli kontrollert og få med seg terapeutisk mat. Men så ble jenta mye dårligere. Hun ble så svak at hun ikke kunne reddes. Gutten lever fortsatt, heldigvis, men følger ambulatorisk behandling.»

Vi har sittet inne på lageret i rundt tre kvarter. Sana skal snart gå en runde og se til pasientene på avdelingen, blant annet et nyfødt tvillingpar som nettopp er blitt lagt inn. De fleste pasientene som vi behandler for alvorlig underernæring er små barn. Men vi behandler også noen eldre barn og voksne – som oftest folk som lider av andre sykdommer eller er gravide. Underernæring blir oftest alvorlig for de mest sårbare. 

Det er også vanskelig for syke og skadde å komme seg til de få sykehusene som fortsatt er åpne, og mange kommer i siste liten. Noen ganger er de blitt så dårlige at det er for sent.

Den humanitære krisen i Taiz er akutt og svært alvorlig, men får veldig lite oppmerksomhet. 

Før vi reiser oss, takker jeg Sana for å ha delt alt dette med oss, og for jobben hun gjør her. Sana ser på meg og svarer: «Det er vi som skal takke deg. Takk for at du jobber for at resten av verden skal få høre hva som skjer her i Jemen. Takk for at du vil få disse historiene ut til resten av verden.»

Det skulle bare mangle. Innsatsen og motivasjonen Sana og de andre kollegaene våre i Jemen viser, er til å bli stum av. I det øyeblikket bestemte jeg meg for at flere skulle få høre hennes historie.

Takk for at du leste helt hit. 

Les mer om: Jemen

Mer i denne seksjonen  
Livet i felt
Fordeler og utviklingsmuligheter
Sikkerhet
Informasjonsmøter
Søknadsprosessen
Spørsmål og svar
Hvor finner jeg kurs i tropemedisin?
Ledige stillinger i Norge
Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Humanitærrådgiver Trygve i Jemen
Nyheter

Humanitærrådgiver Trygve i Jemen

14.02.2017
        

Skrevet av humanitærrådgiver Trygve Thorson, etter opppdrag i Jemen i 2016. 

Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på Sana. Litt fordi jeg blir veldig trist, men faktisk mest fordi jeg blir rørt og glad.

Sana er lege, 27 år gammel, og en av mine nesten 1600 jemenittiske kolleger. Hun jobber på mor- og barn-sykehuset vårt i Taiz, en av byene i Jemen som er aller hardest rammet av krigen. De aller fleste sykehusene i byen har måttet stenge eller redusere aktivitene på grunn av usikkerheten. 

Les mer om situasjonen: Alle regler for krig brytes jevnlig i Taiz

Min jobb som humanitærrådgiver i Jemen går blant annet ut på å kartlegge hvordan krigen påvirker tilgangen på helsetjenester.

Jeg forsøker også å skape mer oppmerksomhet rundt krisen. En krig som vestlig media stort sett har glemt. 

Jeg gjør blant annet intervjuer med mange av våre leger, sykepleiere og jordmødre. Noen ganger snakker vi om en del annet enn selve jobben også, som med Sana. 

Sana dro fra tryggheten i Kairo

Sana jobber på underernæringsavdelingen på sykehuset, som ligger utenfor Taiz sentrum. Med akuttmottak, full barneavdeling, og en fødeavdeling med over 450 fødsler i måneden, er sykehuset et travelt sted. For å få litt ro, setter Sana, Redhwan (min kollega som vanligvis også tolker for meg) og jeg oss inn på et lite lagerrom. Vi sitter på klappstoler blant hyller med medisiner, og Sana forteller sin historie. 

«Jeg studerte medisin i Kairo da krigen eskalerte hjemme i Jemen. Familien sa at jeg måtte bli i Egypt. Jeg hadde fullført utdanningen og skulle begynne på en spesialisering, men jeg ville hjem. Jeg måtte hjem for å gjøre noe. Etter to måneder fikk jeg endelig plass på et fly, og jeg landet den 25. mai 2015. 

Først bodde jeg hjemme hos familien min – to brødre, en søster og foreldrene mine – i Taiz sentrum. Men i juli måtte vi flytte.

Gata vår ble omringet av soldater. Det var harde kamper i nabolaget. Det var tanks i gatene, det ble skutt med tungt artilleri og med maskingevær. Vi så døden i øyene. 

Et av byggene ved siden av huset vårt er et høyt kjøpesenterbygg. Det ble brukt av snikskyttere. En dag så jeg at en gutt ble skutt. Han gikk i gata utenfor huset vårt, uten våpen. Han var ikke soldat, han var rundt 18 år, og ikke med i krigen. Man kunne ikke gå i den gata. Alle som gikk der ble skutt på, uansett.

En dag eller to senere dro vi. Vi hadde ikke tid til å pakke. Vi tok bare med oss noen klær og de viktigste papirene. Vi dro til onkelen min, som bor i nærheten av universitetet i Taiz. Men der ble vi bare boende i en og en halv måned. Det ble veldig ustabilt der, også. Det var kamper i nærheten, og raketter traff nabolaget. Derfor dro vi ut av byen.»

«En dag kom det en dame med kreft» 

Vi dro til besteforeldrene mine, som bor i en landsby et stykke fra byen. Der ble vi boende i ni måneder. Det var en utrolig frustrerende tid.

Det kom folk til meg for å få hjelp hele tiden, for ryktene hadde gått om at jeg var lege. Men det var så lite jeg kunne gjøre.

Jeg fikk kjøpt litt antibiotika, men hadde for eksempel hverken insulin eller astmamedisiner. Det kom mange med hudsykdommer og utslett fordi de hadde måttet flykte og bodde under veldig dårlige forhold i gamle, forfalne bygninger. Og de hadde ikke råd til medisiner selv. Noen ganger betalte familien min for transport til sykehusene i hovedstaden Sanaa som ligger 6-7 timer unna. En dag kom det en dame som hadde kreft. Hun kunne ikke få behandling her, og jeg kunne jo ikke hjelpe henne, heller. Jeg gav henne gullringen min så hun kunne få råd til å komme seg til et sykehus i Sanaa.»

Når hun forteller om damen med kreft, får Sana tårer i øynene. Hun må ta en pause for å ta seg inn igjen. Hun ser ned og trekker pusten, tørker en tåre og retter litt på hijaben. Redhwan og jeg ser på hverandre. Vi blir blanke i øyene, begge to.

Fikk jobb for Leger Uten Grenser

Sana fortsetter:

«Det var jo tryggere å bo ute på landsbyen, men det var veldig frustrerende. Det var så lite jeg kunne gjøre hjemmefra. Jeg jobbet tre måneder på et lite legekontor der, men jeg taklet ikke at de alltid ga pasientene for mye medisiner for å tjene penger. Så da sluttet jeg. Sommeren 2016 så jeg en stillingsutlysning for en jobb hos Leger Uten Grenser, her på sykehuset i Taiz.

Jeg tenkte: ‘Det må jeg gjøre!’ For å komme til jobbintervjuet, måtte vi ta omveien over fjellene fordi hovedveien var stengt. Turen tok fire timer, i stedet for én eller to.

Jeg begynte på jobb i juli. Da flyttet vi igjen. Nå bor jeg sammen med foreldrene mine en halvtime fra sykehuset. Brødrene mine har flyttet til Sanaa.

Det ville jo vært tryggere å bli boende ute på landsbygda, men jeg måtte jobbe. Jeg bryr meg ikke om det er litt farligere her. Jeg må jobbe.

En dag pappa skulle hente meg etter jobb. Den ettermiddagen hørte vi en eksplosjon. En bombe eller en rakett hadde slått ned ikke langt unna. Jeg visste at pappa var på vei hit akkurat da, men visste ikke nøyaktig hvor han var. Heldigvis kom han bare litt senere enn avtalt. 

«Jeg husker godt to tvillinger, en gutt og en jente»

Jeg liker å jobbe på intensivavdelingen for underernæring. Vi har stort sett små barn her. Det er de som er mest utsatt for å bli alvorlig underernært.

Jeg husker godt to tvillinger, en gutt og en jente. Familien hadde ingenting å spise hjemme, så de kom til sykehuset og ble innlagt her. Først ble de litt bedre, og overført til ambulatorisk behandling. Det vil si at de kommer til sykehuset én gang i uken for å bli kontrollert og få med seg terapeutisk mat. Men så ble jenta mye dårligere. Hun ble så svak at hun ikke kunne reddes. Gutten lever fortsatt, heldigvis, men følger ambulatorisk behandling.»

Vi har sittet inne på lageret i rundt tre kvarter. Sana skal snart gå en runde og se til pasientene på avdelingen, blant annet et nyfødt tvillingpar som nettopp er blitt lagt inn. De fleste pasientene som vi behandler for alvorlig underernæring er små barn. Men vi behandler også noen eldre barn og voksne – som oftest folk som lider av andre sykdommer eller er gravide. Underernæring blir oftest alvorlig for de mest sårbare. 

Det er også vanskelig for syke og skadde å komme seg til de få sykehusene som fortsatt er åpne, og mange kommer i siste liten. Noen ganger er de blitt så dårlige at det er for sent.

Den humanitære krisen i Taiz er akutt og svært alvorlig, men får veldig lite oppmerksomhet. 

Før vi reiser oss, takker jeg Sana for å ha delt alt dette med oss, og for jobben hun gjør her. Sana ser på meg og svarer: «Det er vi som skal takke deg. Takk for at du jobber for at resten av verden skal få høre hva som skjer her i Jemen. Takk for at du vil få disse historiene ut til resten av verden.»

Det skulle bare mangle. Innsatsen og motivasjonen Sana og de andre kollegaene våre i Jemen viser, er til å bli stum av. I det øyeblikket bestemte jeg meg for at flere skulle få høre hennes historie.

Takk for at du leste helt hit. 

Les mer om: Jemen

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen