Landsbyen Al Nuaymah sør i Syria er som en skygge av sitt tidligere jeg. Seks år med luftangrep og kamper mellom syriske myndigheter og IS-grupper har tvunget de fleste av de 10.000 innbyggerne på flukt. Med få ressurser hadde ikke mange muligheten til å reise langt.

Noen av landsbyens innbyggere har valgt å dra tilbake til hjembyen. Mange familier deler på telt og hus i ruiner.

Mohammed Ali Aboud og familien er fra Al Nuayma. De fikk én av 893 krisepakker Leger Uten Grenser delte ut. Dette er hans fortelling.

Les også: Ofrene i Idlib har symptomer som samsvarer med nervegass

Pasienthistorie: Mohammed Ali Aboud, taxisjåfør

Med barnebarn er vi 21 personer i familien. Vi kommer opprinnelig fra Al Nuaymah. Jeg var taxisjåfør her før krigen brøt ut.

I 2014 ble kampene i landsbyen farligere. Da reiste vi til Busra og ble der i tre måneder.

Vi kom tilbake til Al Nuaymah da vi trodde ting hadde roet seg. Vi tok feil.

Min kone og tre av sønnene mine ble drept her i juli 2015. De ble drept av en bombe.

To av sønnene mine, deres barn og barna til mine drepte sønner er alle fortsatt i live. Jeg har også to døtre som begge er gift.

Det er ofte luftangrep. Vi kan bare bevege oss trygt mellom to andre byer, Um al Mayathen og Saideh. Utenom disse er landsbyene under regimets kontroll. Det er en veldig farlig situasjon.

Det er ikke skole i landsbyen så barna har ikke gått på skole på tre år. Noen har flyttet andre steder for at barna skal få en utdanning, men vi har ikke råd.

«Vi er fullstendig avhengig av nødhjelp»

Vi er fullstendig avhengig av nødhjelpen vi får fra hjelpeorganisasjoner. Vi får melk, mel, ris og bulgur. Vi skulle gjerne også fått babymat, fordi noen av barna i familien er små, bare åtte måneder gamle.

Jeg og familien bor i vårt gamle hus. Før hadde vi fire rom, men huset ble ødelagt av bomber. Nå er det bare ett rom igjen. Jeg og sønnen min bor i det rommet, resten av familien bor i to telt utenfor.

Man kan få tak i noe bensin til brensel, men det er for dyrt til at jeg har råd til det. Vi lager bål for å holde oss varme. I vinter måtte jeg brenne soveromsmøblene. Jeg hogget også ned to oliventrær i nærheten av huset og brukte dem til bålet. Det er vanskelig å få tak i ved.

Vi skulle ønske vi hadde mer boksemat. Det er vanskelig å koke ris og bulgur uten ild.

Les også: Pasienthistorie fra Syria: Sønnen min døde i armene mine

Les også: Finner miner plassert i kosedyr
 

Tilgang til helsetjenester

Det er ingen leger i byen, bare en sykepleier og et stort behov for medisiner. Barnebarna mine er veldig små, ofte syke og må til legen, men nærmeste klinikk er 30 kilometer unna.

En av sønnene mine fikk en hodeskade av bomben. Han trenger også medisinsk hjelp.

Artikkelen fortsetter etter bildet

«Vi har mistet håpet»

I nødpakken fra Leger Uten Grenser fikk vi tepper, madrasser, toalettsaker og noe kjøkkenutstyr. Det utgjør en stor forskjell. Vi trenger all den hjelpen vi kan få fra organisasjoner.

Vi har mistet alt håp for fremtiden. Vårt eneste håp ligger hos Allah. Vi håper konflikten blir løst i løpet av de neste månedene, men vi tviler.

Leger Uten Grenser i sørlige Syria

Det som har skjedd i Al Nuaymah gjenspeiles i hele regionen. I februar og mars kjempet motstridende grupper om kontroll av byen Dara’a sør i landet. 30.000 mennesker ble internt fordrevne.

Mange sykehus måtte stenge for å ikke bli bombet, og det er alvorlig mangel på helsetjenester i området. Sykehusene som fortsatt holder åpent får ikke nok medisiner fordi mange veier er stengt.

Som respons på krisen delte Leger Uten Grenser ut 893 nødhjelpspakker. De ble utdelt til familier i jordbruksområder øst for Dara’a og i Al Nuaymah.

Les mer om Leger Uten Grensers arbeid i Syria