HIV-KAMPEN: 15 MILLIONER DØDSFALL SPART PÅ 20 ÅR

Et tilbakeblikk på da verden sto sammen om å forsøke å bekjempe den dødelige hiv-epidemien og hvordan tilgang til medisiner har reddet millioner av liv de siste 20 årene.

Hiv (humant immunsvikt-virus) er et virus som svekker immunforsvaret hos mennesker. Hiv smitter ved blodoverføring eller det kan smitte under sex. Viruset kan også smitte fra mor til barn – mens barnet ligger i magen, under fødsel eller mens moren ammer barnet.

Hiv-viruset ble oppdaget på starten av 1980-tallet, og spredde seg til millioner av mennesker. Mangel på kunnskap om viruset gjorde også at mye feilinformasjon ble spredd som underbygget uriktige påstander om hvorfor noen mennesker ble syke og ikke andre.

Dette gikk hardt utover ulike miljøer og befolkninger i verden, og bidro til fordommer og stigmatisering.

Det var først i 1996 at de første hiv-medisinene ble utviklet. Medisiner som skulle redde mlllioner av liv, og som gjør at hiv ikke smitter videre.

Men for å forstå hvordan millioner av liv er spart, og hvordan så mange i dag er i behandling, må vi gå bakover i tid. Hvordan har man forsøkt å bekjempe viruset som så altfor lenge ble sett på som en dødsdom?

Dødelig sykdom, ingen behandling, intet håp?

Frem til 1996 fantes det ingen behandling mot hiv. Og fordi det ikke fantes medisiner spredte viruset seg over store deler av verden på 80- og 90-tallet. Hvis hiv-infeksjon ikke behandles, vil man før eller siden utvikle aids.

Aids er en samlebetegnelse for sykdommer som skyldes svekket immunsystem. Det kan være soppinfeksjoner, tuberkulose, lungebetennelse og forskjellige kreftsykdommer. Hvis man ikke får behandling, er aids alltid dødelig.

Det skapte frykt og redsel. Mange mennesker i miljøer og befolkninger hvor virsuet spredde seg ble ytterligere stigmatisert – og for mange førte det å ha hiv til mye skam.

1996: Endelig kom livreddende medisiner

Da de første medisinene mot hiv kom på markedet i 1996 var det å anse som en medisinsk revolusjon. Medisinene kunne ikke fjerne hiv-viruset fra kroppen, men de reduserte antall virus i kroppen så mye at pasienten ikke lenger var syk eller smittsom. Sykdommen gikk fra å være en dødsdom til å være en kronisk sykdom.

Men dette gjaldt bare hvis man hadde råd til behandlingen.

Ett års behandling for en pasient kostet på den tiden rundt mellom 80.000-120.000 norske kroner per år. Det var mye mer enn både pasienter og helsemyndigheter i mange lav- og mellominntektsland kunne betale.

Å behandle alle med hiv-infeksjon ble for mange land økonomisk umulig.

I tillegg mente mange at hiv-behandling var for komplisert å skulle innføre i lavinntektsland, og at det var mer hensiktsmessig å drive med forebyggende arbeid i disse landene.

De som var smittet fikk altså ikke tilbud om behandling, men man forsøkte å stoppe smitten ved å oppfordre til å ikke ha sex og til å bruke kondom. Disse metodene for å forebygge smitte var allerede forsøkt uten hell i rike land, og skulle vise seg å ikke ha effekt i lavinntektsland heller.

Konsekvensene har vært enorme

Stigmatiseringen rundt hiv førte ofte til at mange kviet seg for å ta hiv-test eller få behandling.

I de hardest rammede landene ble økonomien i landene dårligere. Barn ble foreldreløse, og det gikk også utover likestilling i utdanning. Det var som oftest de unge jentene som ble nødt til å ta foreldrerollen for yngre søsken hvis en eller begge foreldrene mistet livet til aids. Slik mistet mange muligheten til å gå på skole: til å få en utdanning og egen inntekt i fremtiden.

Den høye prisen på medisinene gjorde det også lenge umulig å behandle store pasientgrupper i fattigere land. Millioner av liv gikk tapt og smitten spredte seg fortsatt raskt.

Hiv hadde vist frem svakhetene i vårt globale samfunn, fra global urettferdighet til politisk maktesløshet og stigmatisering. Situasjonen virket håpløs.

Hvordan greide aktivistene å ruste seg til kamp?

Hiv-aktivister hadde allerede på 80-tallet begynt å mobilisere seg til kamp, og bevegelsen vokste på 90-tallet over hele verden.  

Det var en global bevegelse som favnet bredt: fra homoseksuelle menn i San Fransisco, helsearbeidere i Zambia, sexarbeidere på motorveiene i Øst-Afrika til humanitære organisasjoner – alle forent om et felles mål.

Da det ble kjent at ny hiv-behandling kunne ta brodden av aids-dødelighet og gjøre sykdommen til en kronisk lidelse som man kunne leve med, i stedet for en dødsdom, ble det raskt mobilisert for å gjøre behandlingen tilgjengelig for flere.

I 1997 innførte Sør-Afrika en lov som tillot dem å importere og produsere egne generiske medisiner i akutte nødstilfeller. Det var bare et problem: de var patentbeskyttet.

At Sør-Afrika åpnet for å importere og produsere kopimedisiner ble ikke godt mottatt av de legemiddelselskapene som hadde patentbeskyttelse på de livreddende medisinene, som betyr at andre legemiddelselskaper ikke kan lage medisinen billigere. Det rett og slett hindret generisk produksjon, og gjorde at de med lite penger – de fikk ikke behandling.

Et titalls legemiddelselskaper, de som først lagde medisinene, kjempet med nebb og klør for å unngå generisk produksjon, og gikk til sak mot Sør-Afrika.

Hovedargumentet deres var ikke å beskytte sin profitt i Afrika – de hadde uansett ikke noe marked der – men at de ville beskytte prinsippet om patentrettigheter.

Hele 25 millioner mennesker er i hiv-behandling i dag, og uten avbrutt behandling kan man leve med viruset uten å bli syk eller smittsom.  Tilgang til medisiner har gjort at 15 millioner liv har blitt spart de siste 20 årene. Hele 8 av 10 vet at de har viruset, og andelen aids-dødsfall har blitt kraftig redsert.

Prisen på medisinene har gått dramatisk ned i pris, og er 99 ganger så billige som i 2001. Det kommer av at medisinene blir produsert generisk, blant annet i India, og altså ikke av de som opprinnelige lagde medisinene.

Det er satt av enormt arbeid med å spre kunnskap og forebyggingsarbeid, og på den måten bidra til å bryte ned skam og stigma.

Hva skal til?

Men kampen er ikke over. Nesten tre av ti av verdens voksne hiv-pasienter er fortsatt ikke i behandling, og rundt 20 prosent vet fortsatt ikke at de er smittet.

I 2020 døde rundt 700.000 mennesker av hiv/aids. Under korona-pandemien ble hiv-kampen satt kraftig tilbake. Veldig mye innsats ble satt til å bekjempe korona-viruset, og mange fikk avbrutt behandling. Dette vil få alvorlige konsekvenser i kampen mot hiv-viruset.

Mange barn er heller fortsatt ikke behandling, og forskning og utvikling av hiv-medisiner for barn har lenge vært nedprioritert. Skam og stigma rundt viruset eksisterer fremdeles mange steder.

Kampen mot hiv-viruset er fremdeles ikke over, og fortsatt må vi gjøre alt vi kan for at enda flere mennesker skal få behandling og for at langt færre mennesker skal miste livet. Vi må også fortsette å spre riktig kunnskap, og sørge for å kjempe mot stigma og skam!

Kampen mot hiv kan vinnes!

Chuma Gabuza  er fra Sør-Afrika og var 18 år gammel da hun var med som skuespiller i en app (Khetha) er laget av blant annet Leger Uten Grenser. Appen retter seg mot unge mennesker for å spre kunnskap om hiv og hvordan man kan ungå å bli smittet.

– Jeg var veldig gira på å kunne få være med på dette prosjektet. Khetha-appen gir deg mye mer enn bare rådgivning og informasjon om hiv. Det handler mer om hvordan man som tenåring kan være trygg. Vi har alle smarttelefoner og appen er lett tilgjengelig.

Ofte er tenåringer redd for å bli dømt hvis man for eksempel spør om kondomer før man er 18 år. Vi blir fortalt at vi lærer om hiv på skolen, men pensum kan ikke bare lære oss om avholdentet, jeg tror ikke det er veldig effektivt.

Khetha-appen er veldig fin fordi man kan bare bruke sin egen telefon, logge på også få den informasjonen man trenger. Uten å skulle skamme seg. Ingen vet at du er på den, men du lærer deg det du trenger å vite.

Musa Berend var 21 år gammel da han var med som skuespiller i Khetha-appen

– Unge mennesker er veldig redde for å bli sett på en hiv-klinikk, og mange har ikke den støtten de trenger. Khetha er som en mobil klinikk på telefonen, og du kan lære mye.