Rohingya-flyktninger i Bangladesh

Foto: Moises Saman / Magnum Photos for MSF

Rohingya-flyktninger i Bangladesh


Siden 25. august 2017 har flere enn 740.000 rohingyaer flyktet fra volden i Rakhine-delstaten i Myanmar til nabolandet Bangladesh.

Hjem > Flyktninger > Rohingya-flyktninger i Bangladesh
27.10.2017 | Oppdatert 19.06.2019
        

Les Leger Uten Grensers siste nyheter om rohingya-flyktningene

Etter flyktningkrisen i 2017 ble det på kort tid laget flere provisoriske flyktningleirer i Bangladesh for rohingya-flyktninger som flyktet fra Rakhine-delstaten i Myanmar. Leger Uten Grenser jobber i disse leirene hvor forholdene er grusomme og behovene er enorme. Siden august 2017 har vi gjennomført over 1,2 millioner pasientkonsultasjoner, og vi har hatt over 21.000 pasienter innlagt på klinikkene våre i Cox’s Bazar-distriktet i Bangladesh.

Over halvannet år etter starten på flyktningkrisen er forholdene fortsatt forferdelige for de over 910.000 menneskene som bor i flyktningleiren Kutupalong. Per mai 2019 driver Leger Uten Grenser tre feltsykehus, fire primærhelsesentre, én spesialklinikk for reproduktiv og mental helsehjelp, ett isolasjonssenter og to helseposter i byen Cox's Bazar.

Les også: Bangladesh: Hvis dette er det beste valget, må alternativet ha vært et levende helvete

Her er noen av våre pasienters historier.

Vi advarer om sterke skildringer.

– Jeg har ingenting, kun klærne jeg står og går i

"Vi ble angrepet av flere enn 150 soldater onsdag den 30. august (2017). Tidligere hadde vi blitt bedt av Mogh Ukhatta (den lokale landsbylederen i Rakhine-delstaten) om å samle oss ved sandsekkene ved kanalen i landsbyen vår. Vi gjorde som han sa.

Soldatene hadde våpen, så vi måtte bare stå der uten å gjøre motstand.

Les også: Grusomme vitnesbyrd fra rohingya-flyktninger i Bangladesh

Så begynte de å drepe mennene foran øynene mine. Deretter samlet de likene i en grøft ved vannet og brant dem.

Artikkelen fortsetter under bildet

En rohingya-familie nær grensen mellom Bangladesh og Myanmar. Foto: AP Photo/Bernat Armangue


Så samlet de kvinnene i grupper, og tok oss med inn i noen hus. De begynte å stikke oss med macheter. En av mennene stakk meg nær vaginaen min, veldig nært. En annen stakk meg i halsen.

På fanget holdt jeg mitt nyfødte barn, kun 28 dager gammel. De slo babyen min så hardt med noe i hodet at han døde. Jeg kunne se hvordan hodeskallen åpnet seg og hjernen kom ut.

Jeg er glad jeg overlevde, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg har ingenting, kun klærne jeg står og går i. Jeg kjenner ingen, og barnet mitt er dødt. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det er vanskelig."

- Fortalt av en 25 år gammel kvinne som fikk behandling på Leger Uten Grensers klinikk etter stikkskader i hals og mage.

Artikkelen fortsetter under bildet

Hailma Khatu gråter foran sin åtte måneder gamle sønn Mohammaed Harez, som har akutt lungebetennelse. Foto: Paula Bronstein/Getty Images


– Jeg gråt hele veien til Bangladesh

"Vi var 22 personer i familien min. 19 er drept, deriblant små barn. Bare tre av oss overlevde, to brødre og én søster. Da hæren satte fyr på huset vårt, trodde jeg at alle var drept.

Jeg gråt lenge.

Vi vurderte å kjempe mot de militære, men de var altfor mange og vi hadde ikke våpen. Jeg gråt hele veien til Bangladesh. Fem dager etterpå fikk jeg vite at søsteren min var i live.

Hun hadde også klart å komme seg til Bangladesh og var innlagt på sykehuset.

Jeg fant henne her."

- Fortalt av broren til en 18 år gammel jente med stikkskader og brannsår som var innlagt på Leger Uten Grensers klinikk.

– Jeg føler ikke engang at jeg er i live

"Kvelden den 30. august (2017) kom hæren til landsbyen vår. Vi fikk beskjed om ikke å forsøke å flykte av den lokale lederen vår (Mogh Ukhatta). Han sa at hæren bare kom for å lete etter Al Yaqin (tidligere navn på Arakan Rohingya Salvation Army, ARSA). Han sa at de ikke skulle skade oss hvis alle sammen samlet seg på ett sted og var samarbeidsvillige. Vi trodde på ham og samlet oss ved kanalen – kvinner, menn, barn og eldre.

... så kom hundrevis av soldater. Det første de gjorde var å velge ut menn fra gruppa og ba dem om å legge seg ved kanalen - med ansiktet ned og resten av kroppen i vannet. Så stakk de dem flere ganger i ryggen.

Jeg så det med egne øyne. Flere var bare vanlige bønder. Deretter samlet de likene og brant dem.

Artikkelen fortsetter under bildet

Rohingyaene som krysset grensen inn i Bangladesh hadde en lang og vanskelig vei bak seg. Foto: AP Photo/Bernat Armangue


Noen av de yngre forsøkte å rømme da de så hva som skjedde. De kom ikke lengre enn til gravplassen i landsbyen før de ble skutt i ryggen. Min 12 år gammel sønn og nevø var blant dem. De døde. Faren min ble også skutt og drept.

Kvinnene ble gruppert av de militære og ført inn i husene rundt. Der ble de stukket og slått. Noen døde.

En soldat stakk meg i halsen og i kinnet, og en slo meg hardt på hånden. Jeg husker ikke hva slags gjenstand som forårsaket bruddet. Noen klarte å rømme fra huset og flyktet inn i skogen.

Så satte hæren fyr på huset. Senere på kvelden forlot soldatene området, og jeg flyktet inn i skogen. Der fant jeg fire kvinner fra landsbyen min som var skadet og blødde. Sammen gikk vi i tre dager før vi tok en båt over til Bangladesh. Jeg husker ikke datoen nøyaktig, alt var veldig tåkete.

Jeg hadde mistet mine seks barn, tre gutter og tre døtre. Den yngste var bare tre måneder gammel.

Da jeg flyktet, tok jeg med meg en baby som var på samme alder som mitt yngste barn. Jeg trodde det var mitt. Etter en stund skjønte jeg at det ikke stemte. Barnet var dødt, magen hadde blitt skåret opp.

Artikkelen fortsetter under bildet

En familie venter på behandling. Foto: Paula Bronstein/Getty Images


To uker tidligere hadde de militære sammen med den lokale lederen i Rahkine-delstaten lett etter ARSA-medlemmer, men de fant ingen. De hadde nemlig reist til Bangladesh dagen før, og hadde allerede ordnet det slik at familiene deres hadde reist i forveien.

Vi trodde ikke at noe skulle skje med oss denne dagen. Alle lidelsene mine er på grunn av Al Yaqin.

Jeg mistet mannen min og mine seks barn, jeg har ingenting igjen. Jeg føler ikke engang at jeg lenger er i live."

- Fortalt av en kvinnelig pasient fra Maungdaw som ble behandlet for voldsskader.

Artikkelen fortsetter under bildet

En familie hviler i teltet i flyktningleiren Kutupalong. Foto: Antonio Faccilongo


Mange sårede

Leger Uten Grenser har mottatt veldig mange personer med behov for medisinsk behandling på våre klinikker og sykehus i Cox’s Bazar-distriktet. Bare mellom 25. august og 7. oktober i 2017 behandlet Leger Uten Grenser flere enn 30.000 pasienter.

Det er svært begrenset tilgang til helsetjenester i Myanmar, og flere av pasientene vi mottok i begynnelsen av krisen i 2017 hadde gått i flere dager for å komme seg til Bangladesh.

Mange av dem trengte akutt legehjelp for alvorlig infiserte sår, akutt diaré, lungebetennelse, underernæring, mistanke om meslinger og alvorlige fødselskomplikasjoner.
 
– De som kommer hit befinner seg i en grusom situasjon. Noen forteller at de har blitt stengt inne i hus som har blitt påtent. Vi behandler barn som har mistet hele familien sin. En kvinne ankom klinikken med et nyfødt spedbarn hun hadde funnet på bakken på grensen til Bangladesh. Hun tar nå vare på barnet i tillegg til sine egne. En ung jente kom inn med hodeskader og en time etterpå kom moren hennes med brannskader. De fortalte oss at de var de eneste overlevende i sin familie, fortalte lege Konstantin Hanke.

Artikkelen fortsetter under videoen


"Jeg har hørt forferdelige historier fra kvinner som har mistet mennene sine på flukt hit. De har gått i dagevis med barna sine langs trafikkerte bilveier. Flere barn har blitt påkjørt og drept.

På bare sekunder blir det trygge livet de har forsøkt å bygge opp for familiene sine revet vekk. Det er en personlig tragedie for disse kvinnene.

Du kan tenke deg at det er opptil en halv million til av slike historier, og du begynner å forstå hvor grusomt dette er."

- Fortalt av Kate White, medisinsk nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser.

Artikkelen fortsetter under bildet

Amina holder sønnen sin, som lider av akutt lungebetennelse, mens han mates gjennom en sonde. Foto: Paula Bronstein/Getty Images


– Fra innsiden hørte jeg sønnen min skrike

"21. august (2017) kom rundt 30 soldater og satte fyr på mitt og ni andre hus. Jeg var ute og så etter to av kyrne mine som hadde forsvunnet dagen før, men sønnen min var hjemme. Det var morgen.

Da jeg kom tilbake så jeg flammer fra de andre husene og at mitt eget tak brant.

Fra innsiden hørte jeg sønnen min skrike. Jeg fikk reddet ham ved å bruke et pledd.

Han hadde nærmest tatt fyr innen jeg fikk dratt ham ut. To andre barn brant inne i to andre hus."

- Fortalt av moren til en 25 år gammel pasient som ble behandlet for brannskader på over halve kroppen.

Artikkelen fortsetter under bildet

En rohingya-flyktning får behandling ved en av Leger Uten Grensers klinikker. Foto: Antonio Faccilongo


– Noen ganger er alt vi kan gjøre å sitte med dem

– En jente ble nylig tatt inn på klinikken av en lokal frivillig. Han hadde funnet henne langs veien. Hun sa ingenting, og hun hadde alvorlig voldsskader og var tydelig traumatisert, fortalte lege Cindy Scott, mentalhelsearbeider for Leger Uten Grenser

– Vi visste ingenting om henne, heller ikke hva hun het. Vi satt med henne hele dagen. Sakte, men sikkert begynte hun å vise tegn til bedring. Noen ganger er alt vi kan gjøre å sitte med dem. Gi dem vann, omsorg og pleie under trygge omgivelser og vente på at de skal komme til hektene igjen.

Artikkelen fortsetter under bildet

En alvorlig underernært 15 dager gammel baby får behandling ved barneklinikken i Kutupalong. Foto: Paula Bronstein/Getty Images


– Alle som blir værende vil bli drept

"En gang dro jeg på sykehuset i Burma for å få behandling for kulene på ryggen og halsen min. Fordi jeg ikke kunne betale ville de ikke hjelpe meg. Jeg kom sammen med kona mi og seks døtre til Bangladesh for tre dager siden. Jeg er gammel og helsen min er dårlig. Venstrefoten min gjør vondt, så jeg har vanskeligheter med å gå. Det tok derfor en stund for oss å komme hit.

I landsbyen min er det tre militærposter, en i øst og to i vest. Jeg talte dagene – 16 dager før jeg dro begynte de å drepe mennesker og sette fyr på hus i den andre delen av byen.

De militære lette målrettet etter unge mennesker, gutter og jenter. To dager før vi dro, så jeg med egne øyne hvordan to unge gutter ble drept. De hadde fått strupene skåret over.

Artikkelen fortsetter under bildet

Venstre: Barn leker i gjørmen i Kutupalong. Foto: Amelia Freelander/Leger Uten Grenser. Høyre: Den 61 år gamle mannen sliter med en bindevevskul på ryggen. Foto: Antonio Faccilongo


Klokken seks kvelden før vi dro, kom militæret til vår del av byen og sa: «Forlat landsbyen før klokken åtte i morgen tidlig. Alle som blir værende vil bli drept».

Vi dro samme natt. Da var allerede flere hus i landsbyen blitt påtent. For å komme hit måtte vi gå opp og ned mange bakker og krysse elven. Det var ekstremt vanskelig å gå - jeg hadde store smerter. Vi hadde ikke spist eller drukket, jeg var veldig sulten. Vi så mange lik på veien og lukten var forferdelig.

Jeg bor nå i noen andres hjem. Kona og den ene datteren min er sammen med meg. De andre døtrene mine bor i et annet hus. Jeg har kjent eieren av dette huset i 20 år og visste at han bodde her, så jeg spurte rundt til jeg fant ham.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg kan være her, men han sier at han ikke kan fortsette å hjelpe meg med mat og husly. Det er veldig vanskelig. Fordi jeg ikke kan gå, kan jeg ikke arbeide. Jeg ville tigget langs veikanten dersom jeg kunne.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal finne presenning eller bambus. Hvordan kan jeg bygge et hus uten noen ting?"

- Fortalt av en 61 år gammel mann fra Buthidaung, som har en stor bindevevskul på ryggen.

Artikkelen fortsetter under bildet

En skadet gutt sitter ved klinikken i flyktningleiren. Foto: Antonio Faccilongo


Kapasiteten i flyktningleirene for rohingyaer er sprengt 

Allerede før den siste flyktningstrømmen bodde rohingyane under veldig dårlige forhold. Nå er kapasiteten sprengt. De midlertidige bosetningene er store, utrygge og overbefolket, og forholdene er svært uhygieniske.

Det er liten eller ingen beskyttelse for vær og vind, ingen toaletter, og det er begrenset tilgang til rent drikkevann.

De ekstremt dårlige forholdene i leirene utgjør en stor helsefare. Hvis det skulle bli et sykdomsutbrudd kan det få katastrofale konsekvenser.

Tilgang til mat er fortsatt et enormt problem, og mange rohingyaer spiser kun et lite måltid med ris i løpet av en dag. Veimangel gjør at nødhjelpen heller ikke når alle som trenger det.

Leger Uten Grenser har oppskalert arbeidet fortløpende, men situasjonen krever en mer helhetlig og robust respons på denne krisen.

Les også: Dette gjør Leger Uten Grenser for rohingya-flyktningene i Bangladesh

Artikkelen fortsetter under grafikken


– Da det ble mørkt tente de på huset

"Militæret kom om morgenen den 28. august (2017). Vi satt sammenklynget langs Phurma Khal-kanalen. De begynte å drepe mennene først. De ble slått, skutt og knivstukket. Deretter samlet militæret kvinnene og barna i grupper inne i forskjellige hus i landsbyen. Jeg ble tatt med til et hus med syv andre. Der ble jeg stukket to ganger i hodet og slått gjentatte ganger.

Da det ble mørkt tente de på huset. Jeg ble liggende på gulvet uten å være i stand til å bevege meg.

Da deler av taket falt i hodet på meg, krabbet jeg ut av huset og flyktet inn i skogen. Der fant jeg tre andre kvinner fra landsbyen min, og sammen kom vi oss til Bangladesh. Noen bangladeshiske menn tok meg med til denne klinikken."

- Fortalt av en 18 år gammel pasient fra Maungdaw. Hun ble innlagt med knivskader og store brannsår.

Artikkelen fortsetter under bildet

Et underernært barn ligger i sengen ved Leger Uten Grensers klinikk i Kutupalong. Foto: William Daniels/National Geographic Magazine


– De valgte ut de pene jentene og voldtok dem

"Militæret kom fra tid til annen. De sa: «Du er medlem i al-Yaqin, vis oss hvor de fæle menneskene er». Vi vet ikke hvem disse menneskene er. Mennene flyktet, kvinnene og barna var alene hjemme.

De valgte ut de pene jentene og voldtok dem. Noen av jentene ble også tatt med til militærleiren deres.

Noen av kvinnene som ble voldtatt kom hit i går. De militære ødela husene våre, slaktet kyrne og geitene våre, og ødela avlingene våre."

- Fortalt av moren til en familie på fire fra Maungdaw.

Artikkelen fortsetter under bildet

Nødhjelpsutstyr på vei til Bangladesh. Her fra flyplassen i Dubai. Foto: Scott Hamiltion/Leger Uten Grenser


Mangler tilgang til Rakhine-delstaten

Leger Uten Grenser har arbeidet i Rakhine-delstaten i Myanmar de siste 25 årene, men er for tiden uten tilgang i de nordligste delene. Dette vedvarer på tross av de enorme humanitære behovene.

Siden september 2017 har Leger Uten Grenser bedt myndighetene i Myanmar om umiddelbar og ubegrenset tilgang for uavhengige, internasjonale, humanitære organisasjoner til de nordlige delene av Rakhine-delstaten.

Tilgangen til Rakhine-delstaten ble bare dårligere og enda mer utfordrende i månedene etter starten av fluktkrisen, og flere og flere flyktet til Bangladesh. Mange forteller grusomme historier om vold, voldtekt og drap.

Les mer om Leger Uten Grensers arbeid i Bangladesh.

 HVORDAN JOBBER VI MED ROHINGYA-FLYKTNINGER 
 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen