2. mai 2017: Dette innlegget er skrevet av María Simón, landansvarlig for Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk (SAR). Teksten er oversatt fra engelsk.

Folk i Den sentralafrikanske republikk er desperate etter å få slutt på volden. De sivile har i flere år levd med frykt og usikkerhet, fanget mellom kampene til stadig voksende bevæpnede grupper

Siden konflikten startet, har nesten én million mennesker – én av fem innbyggere – blitt fordrevet fra hjemmene sine.

Spenningen eskalerer. I fjor hadde SAR nest høyest antall voldelige hendelser i verden – kun slått av Syria.

Feltarbeiderne til Leger Uten Grenser har sett at vanlige mennesker i økende grad er bevæpnet. Dette er svært alarmerende, ettersom det kan resultere i enda mer vold.

Håp og krefter svinner, men de sivile fortsetter å hige etter normale liv. Konflikten ødelegger gang på gang.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Dette er konflikten

Første del av den nåværende konflikten i SAR oppsto i 2013-2014. Dette var mellom muslimer (Séléka) og kristne (anti-bakala).

Nå har tidligere Séléka-grupper startet å slåss seg imellom for å tilegne seg kontroll over territorier og ressurser.

Jeg kom til SAR for første gang i oktober 2013 for å jobbe på prosjekter nær grensen til Tsjad.

På det tidspunktet var det tilfeller av vold mellom muslimer og kristne i hovedstaden Bangui. De kristne ble angrepet først, så muslimene, og populasjonen delte seg inn i enten Séléka eller anti-balaka.

I våre prosjekter ble det vanskelig å holde moralen til kollegene våre oppe. Flere av dem var kristne fra Bangui, som måtte forsøke å glemme hva slektningene sine gikk gjennom for å behandle muslimske pasienter eller Séléka-soldater.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Boguila-massakeren

Mot slutten av oppdraget mitt, i april 2014, omringet en bevæpnet gruppe sykehuset vårt i Boguila. Det ble et bevæpnet ran. 16 sivile og tre ansatte ble drept.

Dette var et hardt slag både for det lokale samfunnet og for oss: Leger Uten Grenser-prosjekter ble lagt på is, flere pasienter satt igjen uten livsnødvendig helsehjelp.

Et land i krise

Flere ikke-statlige organisasjoner dro fra landet når kampene eskalerte. Nå har de startet å komme tilbake. Det har blitt avholdt et relativt rolig valg, takket være en ikkevolds-avtale signert av de bevæpnede gruppene.

Men til tross for dette, har aldri de nødvendige midlene til å dekke SARs humanitære behov blitt samlet inn.

FN estimerer at mer enn to millioner mennesker, nesten halvparten av landets innbyggere, er avhengige av nødhjelp fra utlandet.

Rundt 3,5 milliarder kroner trengs, men ikke en gang tretten prosent av dette har kommet inn.

Med et økende antall sårede og et voksende antall fordrevne, ser det ut til at enda mer lidelse og elendighet er i vente for sentralafrikanerne.

FOTOSERIE: I kjølvannet av volden

– Det var kamper i nærheten. Ryktene sa at de brant ned landsbyer, så vi flyktet, forteller han.

– Sønnen min dro tilbake senere for å se hva som sto igjen. Alt hadde blitt bent til grunnen. Jeg skulle gjerne dratt tilbake til landsbyen min, men nå har jeg ingen penger til å betale reisen.
 

Ivone og barna flyktet ut i bushen. Den fem år gamle datteren hadde skadet foten, noe som gjorde flukten ekstra vanskelig.

– Vi tilbrakte to år i en leire for internt fordrevne i Bambari, så flyktet vi igjen i 2016, forteller Ivone.

– Nå har vi bodd i en nedlagt bomullsfabrikk de siste 18 månedene.

– Jeg har vært funksjonshemmet i flere år nå. Da konflikten startet igjen 21. november 2016, løp alle for å gjemme seg. Det kunne ikke jeg. Jeg satt utenfor huset. Moren min løp til meg, til tross for kulene, og fikk meg inn i huset. 

Abdou ble truffet av fire kuler i ryggen. Nå kan han bevege seg enda mindre enn han kunne tidligere.

– Moren min risikerte også livet den dagen.

Tre dager tidligere tok det fyr i matten han sov på. Først ble han tatt med til Bria sykehus av et mobilt team fra Leger Uten Grenser, siden Mbroutchou ikke har alt det nødvendige utstyret. 

Alle bildene er tatt av Colin Delfosse for Leger Uten Grenser