Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Søk og redning: Jewels historie
Nyheter
17.03.2017 / 04.09.2017

Søk og redning: Jewels historie

Dette innlegget inneholder historier fra overlevende etter seksuell vold.

Hun har nettopp overlevd en fryktelig nitimers reise over Middelhavet i en liten gummibåt, fylt til randen av mer enn 100 mennesker. Det var natt da hun gikk om bord på en libysk strand.

Klærne hennes er fortsatt klissvåte. Hun brister i gråt i armene til en jordmor fra Leger Uten Grenser, som ønsker kvinnene velkommen om bord.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Søk- og redningsfartøyet MV Aquarius.


– Jeg vil heller dø i vannet enn å dø i Libya.

Jewel og de to søstrene hennes er blant de 333 kvinnene som er reddet opp fra havet siden begynnelsen av året av teamet på MV Aquarius, et søk- og redningsfartøy som er aktivt i det sentrale Middelhavet av Leger Uten Grenser og partnerorganisasjonen SOS Mediterranee.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tjue år gamle Jewel og en av søstrene hennes, begge fra Gambia, er også blant de 46 gravide kvinnene som
Leger Uten Grenser har hjulpet om bord på fartøyet i samme tidsperiode.

 

– Nesten alle har blitt utsatt for vold, enten hjemme eller i Libya, forteller vår jordmor Elizabeth Ramlow. – Der ble mange kidnappet og voldtatt.

Elizabeth forteller at når disse kvinnene kommer til Libya, ofte etter en veldig lang reise preget av vold og smerte, har de ingen annen utvei enn havet.

– De har rett og slett ikke noe valg, og det er derfor de fortsetter å komme, sier hun.

En av kvinnene om bord reiser med mannen sin og to små barn. Broren hennes og hans familie forsøkte å krysse havet for ikke så lenge siden. Alle sammen druknet. Likevel satte hun seg selv og barna sine i en gummibåt.

– Så desperat er hun, sier Elizabeth.

Vi fløt rundt i bølgene. Det var veldig skremmende.
Jewel

Mary har to barn og er fra Sierra Leone. Hun er ikke den eneste som var klar til å risikere livet bare for å flykte fra Libya.

– Jeg vil heller dø i vannet enn å dø i Libya, sier Mary, som var en uke i et libysk fengsel etter at hun kom til landet fra Kamerun.

– Jeg var redd under hele reisen, sier Mary.


Adskilt fra ektemannen

Jewel har nå skiftet til tørre klær og er rolig og lettet.

– Det var bedre om natten, forteller hun, – for da kunne jeg ikke se hvor jeg var.

– Da solen begynte å stige, så jeg rundt oss og det var bare vann. Vi fløt rundt i bølgene. Det var veldig skremmende.

Aquarius beveger seg nå mot en annen båt i nød. Jewel sier at hun ikke er trøtt, og at hun vil hjelpe til med de nye kvinnene som kommer om bord.

Hun klarer nesten ikke vente på at neste gruppe med mennesker skal blir reddet og tatt opp på skipet. fordi hun håper at mannen hennes er blant dem.

De dro til kysten sammen, men mens Jewel og søstrene hennes klarte å gå om bord i samme gummibåt, ble mannen hennes, som var skadet etter at han falt ned fra en vegg da han prøvde å flykte fra en libysk interneringsleir, ble tvunget opp i en annen båt.

I Libya, der de var i over ett år, ble Jewel og søstrene hennes kidnappet og anholdt flere ganger.

– De lot likene deres ligge i cellen vår i fire dager.

– Den siste gangen var vi i et fengsel i seks dager, forteller Jewel. – Fire venninner var sammen med oss, men de døde etter to dager fordi vi verken fikk mat eller vann.

– De lot likene deres ligge i cellen vår i fire dager. De begynte å råtnet, og det luktet. Vi klarte ikke å sove om natten med de døde venninnene ved siden av oss. Vi gråt.

Vi, de svarte, er ikke mennesker for dem – vi er slaver.
Jewel

– Vi ønsket å dra og vi tigget om mat og vann. Vi fikk ingenting, men til slutt lot de oss dra, sier Jewel.
 

– De gjorde grusomme ting mot kvinnene

Da de ble tatt og anholdt, ble Jewel og søstrene skilt fra Jewels ektemann, som i likhet med andre mannlige fanger ble satt til tvangsarbeid. Kvinnene ble ikke spart.

– De gjorde grusomme ting mot kvinnene, sier Jewel. – De tvang oss til å ta av klærne for å lete etter penger, og de lette selv der inne, tilføyer hun mens hun peker ned mot skrittet.

– De kan gjøre akkurat som de vil fordi de har våpen, og hvis du sier nei, skyter de deg.

– Vi, de svarte, er ikke mennesker for dem, vi er slaver. Er du kvinne, er det enda verre. De tar deg på brystene og der nede, og du kan ikke si noen ting. De gjør deg gravid og de gir blaffen.
 

– Vaktene kastet kokene vann på henne helt uten grunn

I fengselet møtte Jewel en mor som hadde født i fangenskap. Hun hadde også et eldre barn hos seg, og vaktene kastet kokende vann på henne helt uten grunn. Den lille jenta ble hardt skadet. Jewel sier de fortsatt er i fengsel. Når de ble utsatt for eller var vitne til misbruk av denne typen, prøvde Jewel og søstrene hennes hardt å la være å gråte.

– Hvis de hører at du gråter, slår de deg i hodet med våpnene sine, sier den unge kvinnen.

– Jeg har sett en diger mann bli gal fordi de slo ham veldig hardt i hodet mange ganger.

Jewels ektemann var ikke med i den neste gruppen med mennesker som ble reddet på havet av Aquarius. Hun forsøkte ikke å holde tårene tilbake da hun gikk i land på Sicilia sammen med søstrene sine, klar for enda en reise.
 

Hope og Steve

Hope og ektemannen hennes var på en måte heldigere. De var i samme gummibåt og ble reddet sammen av Aquarius. Alle i familien var imidlertid ikke om bord. – Vi har en gutt på sju år, forteller Hope.

– Han måtte bli igjen i Kamerun sammen med kusinen min.

Hope og mannen hennes Steve kjempet for kjærligheten hjemme, hvor Hope mistet begge foreldrene som barn, og Steves stemor var mot forholdet.

– Hun ville ikke at han skulle velge meg, men vi giftet oss uansett, sier hun.

– Vi ble bare for den tradisjonelle seremonien. Så dro vi.

– Kanskje vi en dag får se sønnen vår igjen. - Hope


Inhumane forhold

Hope og Steve, som nå er 23 og 24 år gamle, hadde ingen anelse om hvor tøff reisen til Libya skulle bli.

– Det gikk opp for oss i løpet av de tre første dagene, sier Hope.

– Vi ble sittende fast i Niger i en uke, og måtte krysse ørkenen til Algerie.

Der bodde paret i et forlatt hus i tre måneder, og jobbet for å betale for resten av reisen. De var ofte sultne og arbeidet i bytte for mat. Da de kom til Libya, ble de kidnappet og kastet i et fengsel hvor mennene ble atskilt fra kvinnene.

– De tvang mannlige fanger til å jobbe uten mat eller vann, og når vi fikk vann, var det saltvann fra havet, sier Steve.

Kvinnene hadde det enda verre.

– De ba oss om penger, og hvis vi ikke hadde noen, voldtok de oss og gjorde alt mulig med oss, sier Hope.

Enkelte ganger solgte de til og med jentene. Hope hadde ikke penger til å betale for friheten. Hun ser ned når hun forklarer at hun både har vært utsatt for og vært vitne til voldtekt.


Frihet

Da de endelig ble satt fri, prøvde paret å gå om bord i en gummibåt, men de ble tatt på nytt. Det samme fengselet, det samme misbruket. De fikk vite at de måtte betale mer hvis de ønsket å forlate Libya, så Hope ringte kusinen, som sendte henne pengene de trengte.

– Hun reddet oss, og hun tar også vare på sønnen min, sier hun. – Kanskje vi en dag får se ham igjen.

Finn ut mer om vårt arbeid i Libya

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Søk og redning: Jewels historie
Nyheter
17.03.2017 / 04.09.2017

Søk og redning: Jewels historie

Dette innlegget inneholder historier fra overlevende etter seksuell vold.

Hun har nettopp overlevd en fryktelig nitimers reise over Middelhavet i en liten gummibåt, fylt til randen av mer enn 100 mennesker. Det var natt da hun gikk om bord på en libysk strand.

Klærne hennes er fortsatt klissvåte. Hun brister i gråt i armene til en jordmor fra Leger Uten Grenser, som ønsker kvinnene velkommen om bord.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Søk- og redningsfartøyet MV Aquarius.


– Jeg vil heller dø i vannet enn å dø i Libya.

Jewel og de to søstrene hennes er blant de 333 kvinnene som er reddet opp fra havet siden begynnelsen av året av teamet på MV Aquarius, et søk- og redningsfartøy som er aktivt i det sentrale Middelhavet av Leger Uten Grenser og partnerorganisasjonen SOS Mediterranee.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tjue år gamle Jewel og en av søstrene hennes, begge fra Gambia, er også blant de 46 gravide kvinnene som
Leger Uten Grenser har hjulpet om bord på fartøyet i samme tidsperiode.

 

– Nesten alle har blitt utsatt for vold, enten hjemme eller i Libya, forteller vår jordmor Elizabeth Ramlow. – Der ble mange kidnappet og voldtatt.

Elizabeth forteller at når disse kvinnene kommer til Libya, ofte etter en veldig lang reise preget av vold og smerte, har de ingen annen utvei enn havet.

– De har rett og slett ikke noe valg, og det er derfor de fortsetter å komme, sier hun.

En av kvinnene om bord reiser med mannen sin og to små barn. Broren hennes og hans familie forsøkte å krysse havet for ikke så lenge siden. Alle sammen druknet. Likevel satte hun seg selv og barna sine i en gummibåt.

– Så desperat er hun, sier Elizabeth.

Vi fløt rundt i bølgene. Det var veldig skremmende.
Jewel

Mary har to barn og er fra Sierra Leone. Hun er ikke den eneste som var klar til å risikere livet bare for å flykte fra Libya.

– Jeg vil heller dø i vannet enn å dø i Libya, sier Mary, som var en uke i et libysk fengsel etter at hun kom til landet fra Kamerun.

– Jeg var redd under hele reisen, sier Mary.


Adskilt fra ektemannen

Jewel har nå skiftet til tørre klær og er rolig og lettet.

– Det var bedre om natten, forteller hun, – for da kunne jeg ikke se hvor jeg var.

– Da solen begynte å stige, så jeg rundt oss og det var bare vann. Vi fløt rundt i bølgene. Det var veldig skremmende.

Aquarius beveger seg nå mot en annen båt i nød. Jewel sier at hun ikke er trøtt, og at hun vil hjelpe til med de nye kvinnene som kommer om bord.

Hun klarer nesten ikke vente på at neste gruppe med mennesker skal blir reddet og tatt opp på skipet. fordi hun håper at mannen hennes er blant dem.

De dro til kysten sammen, men mens Jewel og søstrene hennes klarte å gå om bord i samme gummibåt, ble mannen hennes, som var skadet etter at han falt ned fra en vegg da han prøvde å flykte fra en libysk interneringsleir, ble tvunget opp i en annen båt.

I Libya, der de var i over ett år, ble Jewel og søstrene hennes kidnappet og anholdt flere ganger.

– De lot likene deres ligge i cellen vår i fire dager.

– Den siste gangen var vi i et fengsel i seks dager, forteller Jewel. – Fire venninner var sammen med oss, men de døde etter to dager fordi vi verken fikk mat eller vann.

– De lot likene deres ligge i cellen vår i fire dager. De begynte å råtnet, og det luktet. Vi klarte ikke å sove om natten med de døde venninnene ved siden av oss. Vi gråt.

Vi, de svarte, er ikke mennesker for dem – vi er slaver.
Jewel

– Vi ønsket å dra og vi tigget om mat og vann. Vi fikk ingenting, men til slutt lot de oss dra, sier Jewel.
 

– De gjorde grusomme ting mot kvinnene

Da de ble tatt og anholdt, ble Jewel og søstrene skilt fra Jewels ektemann, som i likhet med andre mannlige fanger ble satt til tvangsarbeid. Kvinnene ble ikke spart.

– De gjorde grusomme ting mot kvinnene, sier Jewel. – De tvang oss til å ta av klærne for å lete etter penger, og de lette selv der inne, tilføyer hun mens hun peker ned mot skrittet.

– De kan gjøre akkurat som de vil fordi de har våpen, og hvis du sier nei, skyter de deg.

– Vi, de svarte, er ikke mennesker for dem, vi er slaver. Er du kvinne, er det enda verre. De tar deg på brystene og der nede, og du kan ikke si noen ting. De gjør deg gravid og de gir blaffen.
 

– Vaktene kastet kokene vann på henne helt uten grunn

I fengselet møtte Jewel en mor som hadde født i fangenskap. Hun hadde også et eldre barn hos seg, og vaktene kastet kokende vann på henne helt uten grunn. Den lille jenta ble hardt skadet. Jewel sier de fortsatt er i fengsel. Når de ble utsatt for eller var vitne til misbruk av denne typen, prøvde Jewel og søstrene hennes hardt å la være å gråte.

– Hvis de hører at du gråter, slår de deg i hodet med våpnene sine, sier den unge kvinnen.

– Jeg har sett en diger mann bli gal fordi de slo ham veldig hardt i hodet mange ganger.

Jewels ektemann var ikke med i den neste gruppen med mennesker som ble reddet på havet av Aquarius. Hun forsøkte ikke å holde tårene tilbake da hun gikk i land på Sicilia sammen med søstrene sine, klar for enda en reise.
 

Hope og Steve

Hope og ektemannen hennes var på en måte heldigere. De var i samme gummibåt og ble reddet sammen av Aquarius. Alle i familien var imidlertid ikke om bord. – Vi har en gutt på sju år, forteller Hope.

– Han måtte bli igjen i Kamerun sammen med kusinen min.

Hope og mannen hennes Steve kjempet for kjærligheten hjemme, hvor Hope mistet begge foreldrene som barn, og Steves stemor var mot forholdet.

– Hun ville ikke at han skulle velge meg, men vi giftet oss uansett, sier hun.

– Vi ble bare for den tradisjonelle seremonien. Så dro vi.

– Kanskje vi en dag får se sønnen vår igjen. - Hope


Inhumane forhold

Hope og Steve, som nå er 23 og 24 år gamle, hadde ingen anelse om hvor tøff reisen til Libya skulle bli.

– Det gikk opp for oss i løpet av de tre første dagene, sier Hope.

– Vi ble sittende fast i Niger i en uke, og måtte krysse ørkenen til Algerie.

Der bodde paret i et forlatt hus i tre måneder, og jobbet for å betale for resten av reisen. De var ofte sultne og arbeidet i bytte for mat. Da de kom til Libya, ble de kidnappet og kastet i et fengsel hvor mennene ble atskilt fra kvinnene.

– De tvang mannlige fanger til å jobbe uten mat eller vann, og når vi fikk vann, var det saltvann fra havet, sier Steve.

Kvinnene hadde det enda verre.

– De ba oss om penger, og hvis vi ikke hadde noen, voldtok de oss og gjorde alt mulig med oss, sier Hope.

Enkelte ganger solgte de til og med jentene. Hope hadde ikke penger til å betale for friheten. Hun ser ned når hun forklarer at hun både har vært utsatt for og vært vitne til voldtekt.


Frihet

Da de endelig ble satt fri, prøvde paret å gå om bord i en gummibåt, men de ble tatt på nytt. Det samme fengselet, det samme misbruket. De fikk vite at de måtte betale mer hvis de ønsket å forlate Libya, så Hope ringte kusinen, som sendte henne pengene de trengte.

– Hun reddet oss, og hun tar også vare på sønnen min, sier hun. – Kanskje vi en dag får se ham igjen.

Finn ut mer om vårt arbeid i Libya

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid