Foto: Leger Uten Grenser / Christian Nestler
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Lindis Hurum: Umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder
Nyheter
07.01.2014 / 24.08.2017

Lindis Hurum: Umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder

– Jeg føler hver dag på huden hvordan fortvilelsen til de som bor her vokser i samme fart som leiren. Jeg bruker mange timer hver dag på å snakke med dem som bor her for å bedre å forstå. Noen forteller meg de er syke, andre forteller meg de er sultne, alle forteller meg de er redde.

Her om dagen fikk jeg øye på en ung mor med sine tvillinger midt i folkemengden. De var begge underernærte, den ene mer enn den andre. Ida, den unge moren, forteller meg de er åtte måneder gamle, at hun er alene med dem etter at pappaen forsvant. Kanskje er han død. Det var umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder, de var så skjøre, så små, så syke.

Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kommet til klinikken vår, og hun sa det var for lang kø. Hjertet mitt sank. Hun har rett, de er for mange og vi er for få. Jeg fortalte Ida at barna hennes var veldig syke og at det var viktig de ble med meg til klinikken med en gang; selv om jeg ikke er lege var det ikke tvil om at disse to ville komme først i køen.

De to gutta heter Asaf Miracle og Eliel Le Grand. Eliel er alt annet enn stor, og når jeg løfter ham er det som å bære på en bolle av porselen; jeg må være forsiktig for at han ikke skal gå i stykker. Han legger det lille, varme hodet sitt mot halsen min, han gråter stille. Ida pakker sammen de få eiendelene hun har, tar Asaf, som er en del større enn broren, og vi haster mot klinikken.

De blir umiddelbart tatt imot av en av legene våre, og vi ordner med transport til det senteret hvor vi behandler alvorlig underernæring. Ida er forvirret, det har skjedd så fort og hun er bare 23 år. Jeg tenker på hvor bekymringsløst livet mitt var da jeg var 23. Jeg kjenner urettferdigshetskompasset mitt slå ut i full skala, jeg kjenner på sinnet som driver meg til å gjøre det jeg gjør.

Det kommer til å gå bra med dem begge, jeg fant dem i tide. Jeg håper å besøke Ida og de to små snart – men foreløpig har ikke døgnet hatt nok timer.
 

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser / Christian Nestler
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Lindis Hurum: Umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder
Nyheter
07.01.2014 / 24.08.2017

Lindis Hurum: Umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder

– Jeg føler hver dag på huden hvordan fortvilelsen til de som bor her vokser i samme fart som leiren. Jeg bruker mange timer hver dag på å snakke med dem som bor her for å bedre å forstå. Noen forteller meg de er syke, andre forteller meg de er sultne, alle forteller meg de er redde.

Her om dagen fikk jeg øye på en ung mor med sine tvillinger midt i folkemengden. De var begge underernærte, den ene mer enn den andre. Ida, den unge moren, forteller meg de er åtte måneder gamle, at hun er alene med dem etter at pappaen forsvant. Kanskje er han død. Det var umulig å forstå at disse to kunne være åtte måneder, de var så skjøre, så små, så syke.

Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kommet til klinikken vår, og hun sa det var for lang kø. Hjertet mitt sank. Hun har rett, de er for mange og vi er for få. Jeg fortalte Ida at barna hennes var veldig syke og at det var viktig de ble med meg til klinikken med en gang; selv om jeg ikke er lege var det ikke tvil om at disse to ville komme først i køen.

De to gutta heter Asaf Miracle og Eliel Le Grand. Eliel er alt annet enn stor, og når jeg løfter ham er det som å bære på en bolle av porselen; jeg må være forsiktig for at han ikke skal gå i stykker. Han legger det lille, varme hodet sitt mot halsen min, han gråter stille. Ida pakker sammen de få eiendelene hun har, tar Asaf, som er en del større enn broren, og vi haster mot klinikken.

De blir umiddelbart tatt imot av en av legene våre, og vi ordner med transport til det senteret hvor vi behandler alvorlig underernæring. Ida er forvirret, det har skjedd så fort og hun er bare 23 år. Jeg tenker på hvor bekymringsløst livet mitt var da jeg var 23. Jeg kjenner urettferdigshetskompasset mitt slå ut i full skala, jeg kjenner på sinnet som driver meg til å gjøre det jeg gjør.

Det kommer til å gå bra med dem begge, jeg fant dem i tide. Jeg håper å besøke Ida og de to små snart – men foreløpig har ikke døgnet hatt nok timer.
 

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid