Selv om kampen mot hiv har gjort stor fremgang de siste årene, er det mange pasienter i land i Vest- og Sentral-Afrika som ikke får den livreddende behandlingen de trenger. Den demokratiske republikken Kongo er et av de verste eksemplene.

Rundt 450.000 kongolesere er hivsmittede. Men det er ikke nok for internasjonale givere, som de siste årene har kuttet i hivstøtten til landet.

Tre av fire hivpositive kongolesere mangler de livsviktige medisinene.

DR Kongo har vært herjet av krig og vold i nesten 20 år, og regnes som et av verdens fattigste land. Helse nedprioriteres i budsjettene, og tilgangen til helsehjelp er dårlig.

Testing

Rundt 80 prosent av befolkningen er aldri blitt testet for hiv. Selve testen er gratis, men pasientene må selv betale for timen og undersøkelser i etterkant. Testing blir ikke systematisk tilbudt på klinikker.

Da Leger Uten Grenser tilbød hivtesting til pasienter på tre sykehus i hovedstaden Kinshasa i 2012, fortalte 9 av 10 pasienter at de aldri før hadde fått tilbud om slik testing. Mange ville teste seg, og mange viste seg å være hivpositive. På ett av sykehusene fikk 13 prosent av de som testet seg, positivt resultat. 

Medisiner

Lokale sykehus går stadig tomme for medisiner. Hivpositive får behandling for sent eller ikke i det hele tatt.

På Kabinda sykehus dør hver fjerde hivpasient. Her utspiller det seg scener som ikke er blitt sett siden epidemiens verste år på 90-tallet, før hivmedisinene fantes.

Etter å ha testet positivt, må pasienter ofte betale for videre undersøkelser. Undersøkelser som er nødvendig før pasientene kan begynne å ta hivmedisiner. Mange har ikke råd, og dermed tar går det ofte for lang tid mellom diagnose og behandlingsstart.

Mange pasienter starter behandlingen først når de er alvorlig syke. Dette øker faren for å dø av sykdommen. 

Opportunistiske infeksjoner

Hivpasienter får ofte såkalte opportunistiske infeksjoner, sykdommer som rammer dem fordi immunsystemene deres er svekket av hiv. En av de vanligste er tuberkulose, som kan være dødelig.

I DR Kongo mangler medisiner for å behandle opportunistiske infeksjoner.

I tillegg har ikke lokale organisasjoner ressurser til å følge opp hivpasientene tilstrekkelig. Organisasjoner som tidligere kunne tilby gratis behandling, må nå ta betalt.

Avstand og stigma

Store avstander og begrensede transportmuligheter bidrar til den lave medisindekningen.

Et eksempel er sykehuset til Leger Uten Grenser i Mweso i provinsen Nord-Kivu. Dette er det eneste sykehuset i provinsen som tilbyr hivmedisiner. Over 65 prosent av pasientene må gå i over en dag for å nå sykehuset. Området er usikkert, og mange må flykte gang på gang. Da er det ekstremt vanskelig å holde seg til en livslang hivbehandling.

Stigma er også et stort problem, selv i helsevesenet. Mange vil ikke avsløre at de er hivpositive. Særlig kvinner kan rammes av vold og trusler, eller bli utstøtt av mannen, familien eller lokalsamfunnet. 

Gravide kvinner

Men heldigvis har behandlingen til hivpositive kvinner, som er gravide, blitt trappet opp betraktelig de siste årene. Nå får over halvparten av de gravide, hivpositive kvinnene i Kongo behandling. 

Medisiner er avgjørende for å hindre at hivpositive gravide smitter sine barn under svangerskap eller fødsel.

Finansiering

Til tross for den akutte fattigdommen i landet, må Kongos hivpasienter ofte selv betale for medisinene. 

Totalt betaler pasientene 38 prosent av de samlede kostnadene for hivbehandling i landet. Kongolesiske myndigheter betaler bare én prosent.

Resten dekkes av internasjonale givere, men denne støtten er de siste årene blitt redusert. Internasjonale givere fokuserer nå på land med mye høyere forekomst av hiv. Dermed blir mennesker i DR Kongo og andre land i Vest- og Sentral-Afrika nedprioritert.

Dette er et enormt feilgrep: Denne regionen står for 20 prosent av verdens nye hivpasienter, 25 prosent av verdens aidsdødsfall, og nesten halvparten av alle barn født med hiv.

Dette må gjøres

For at verden skal nå de ambisiøse målene om at 90 prosent av verdens hivpositive skal kjenne sin hivstatus og være på behandling innen 2020, må land som DR Kongo prioriteres høyere.

Nasjonale myndigheter, FN, europeiske givere, PEPFAR, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria må trappe opp hivbehandlingen umiddelbart.

Hivtjenester må integreres i helsesystemet, og lokalsamfunnene må bevisstgjøres om hiv slik at behandlingen kan komme nærmere dem som faktisk trenger den. Mer penger og politisk vilje må til, ellers vinner vi aldri kampen mot hiv. 

Dette gjør Leger Uten Grenser

Leger Uten Grenser har arbeidet i DR Kongo siden 1981, og har behandlet hiv-pasienter siden 1996. Organisasjonen hjelper nå rundt 6211 pasienter. 

PASIENT: Elysee

«Jeg kunne ikke sitte eller stå da jeg kom hit. Men nå er jeg bedre. Jeg har litt vondt i siden, men så fort smertene blir borte kan jeg dra hjem. Det er en smertefull sykdom, litt vanskelig.. Men hva kan du gjøre? Du kan bare leve med det.

Jeg ble født i Kinshasa, vokste opp i Kinshasa, men jeg visste aldri om dette stedet. Hiv er ikke noe folk snakker om.

For fem år siden, mens jeg jobbet i en klesbutikk ble jeg bare tynnere og tynnere. Folk rundt meg begynte å legge merke til det. Søsteren min tok meg med hit, og det er slik jeg fant ut at jeg var hiv-positiv. Jeg var så forvirret… jeg tenkte, «Jeg har aldri vært prostituert – hvordan fikk jeg hiv? Jeg var gift – hvordan fikk jeg hiv?»

Jeg ble bare tynnere og tynnere, og gikk til et annet helsesenter. Der begynte jeg å ta en medisin, men var ikke flink nok til å ta den riktig.

Jeg mistet alt håp etter hvert. Familien min, mine fire brødre, har alle forlatt meg. På et tidspunkt tok mannen min barna mine og sendte dem til landsbyen. Det var han som ga meg hiv. Han ble smittet av en ung kvinne i nabolaget. Da jeg gikk ned i vekt, kastet han meg og ut giftet seg med en annen kvinne.

Det var et sjokk, jeg ble deprimert og det var da alt gikk nedover. Mannen min har gått masse opp i vekt og bruker masse smykker. Når du ser han tenker du: “For en mann! Han har ingen problemer”. Jeg kaller meg selv for «kjærlighetsenke».

Ofte, når familien finner ut at du har hiv, forlater de deg. De kommer aldri tilbake.

Mens jeg var syk kom folk til huset mitt og tok alt. De tok det de kunne, fordi de trodde jeg kom til å dø. Det var så traumatisk at jeg ble syk igjen. Så når jeg får helsen min tilbake skal ingen forstå at engang har hiv.

Jeg brukte alle pengene mine på helsesentre og sykehus. Da jeg ikke hadde mer penger igjen kastet de meg ut og sa: «Gå hjem, du kommer til å dø». Etterhvert tok noen meg med til Leger Uten Grensers sykehus. Hadde jeg ikke kommet hit, hadde jeg dødd.

Men på dette senteret er det annerledes. Når du kommer skifter de sengetøy og gir deg mat, selv om du tisser i sengen. De vasker deg, du er ren. Det er en lege som forteller om medisinen du tar, og hvis du blir syk igjen kommer du tilbake. Ser de at du er i dårlig form, får du blir her. Det finnes vann og strøm. Det er noen som ikke vil dra på grunn av de gode forholdene.»