Libanon 6 måneder etter eksplosjonen: Pasientene våre forteller
Eksplosjonen i et havnelager i Beirut 4. august 2020, sendte sjokkbølger gjennom den libanesiske hovedstaden. Smellet kunne høres helt fra Kypros over 50 mil unna. Flere enn 200 mennesker mistet livet, tusener ble skadd, og minst 300.000 mennesker mistet hjemmet sitt, ifølge FN. Flere sykehus ble ødelagt, og nasjonale medisinlagre ble hardt skadet.
Men allerede før eksplosjonen befant store deler av befolkningen seg på gyngende grunn – også utenfor Beiruts grenser. Eksplosjonen kom på toppen av flere pågående kriser, blant annet en alvorlig økonomisk krise og covid-19-pandemien. Seks måneder senere er situasjonen forverret for mange.
Her forteller fem av pasientene våre sin historie.
Thérèse (85) i Beirut: «Det har vært en stressende periode for oss alle»
Thérèse bor i Karantina, et nabolag i nærheten av Beiruts havneområde. Selv om hun bare ble lettere såret i eksplosjonen i august, fikk leiligheten hennes store skader. Symaskinen hennes ble ødelagt, noe som fratok henne den eneste inntektskilden. Siden da har den tidligere skredderen for det meste vært avhengig av humanitær hjelp for å dekke sine grunnleggende behov.
«Symaskinen min har vært med siden 1973. To år senere døde mannen min. Denne maskinen er som en livspartner for meg. Siden eksplosjonen har jeg prøvd å reparere den, men det er en gammel modell, så jeg finner ikke de riktige delene.
Sprengningen ødela alle vinduene i leiligheten min. Jeg var på balkongen da det skjedde, og jeg ble kastet i gulvet. Det blødde fra hodet mitt og jeg skadet beinet mitt på et knust glass. Fallet forverret også ryggsmertene mine. Noen hyller og sengen min ble ødelagt. Derfor sover jeg nå på sofaen i stua og bruker soverommet til å oppbevare alle de skadede møblene. Jeg syr nye gardiner for hånd med gamle stoffer for å erstatte de som ble ødelagt.
Før eksplosjonen tok jeg fortsatt noen små syjobber, selv om jeg hadde vondt i ryggen og svekket syn. Jeg har noe oppspart, og mottar støtte fra en internasjonal organisasjon. En lokal forening gir meg også mat flere ganger i uken. Alt i alt får jeg dagene til å gå rundt.
Da Leger Uten Grenser kom på hjemmebesøk, fortalte de meg at jeg har diabetes. Det har jeg aldri fått høre før. Hypertensjonen (høyt blodtrykk) har også økt i det siste. Jeg tror alt dette er knyttet til eksplosjonen. Jeg er veldig nøye med å ta medisinene mine hver dag og spise sunt fordi jeg ikke har råd til å bli innlagt på sykehus.
Det har vært en stressende tid for alle, men jeg er allerede gammel, og jeg føler at jeg har hatt et godt liv. Det er verre med de yngre generasjonene ... Vi må bevare troen.»
Ahmed (34) på grensen til Syria: «På slutten av måneden er det ikke mer penger til medisiner»
Ahmed, 34 år gammel, er far til fire. Han og familien kom til Libanon fra Flitah i Syria i 2015. Siden har de bodd i en provisorisk leir i utkanten av Arsal, en by nord for Bekaa-dalen, nær den syriske grensen.
En dag kom Ahmed med sine to døtre og kona til Leger Uten Grenser i Arsal. Hans yngste datter, Zeinab, bare litt over et år gammel, ble nylig diagnostisert med anemi (blodmangel). «Hun så veldig syk ut. Hun var veldig blek og spiste veldig lite», sier Ahmed. «Legen skrev ut jerntilskudd og rådet oss til å gi henne mer grønnsaker og bønner, siden vi ikke lenger har råd til kjøtt.»
Ahmed var gjeter før han kom til Libanon. På grunn av ryggsmerter måtte han slutte å jobbe, men innimellom hjelper han onkelen med flokken i fjellet rundt Arsal. Siden den økonomiske krisen rammet Libanon, har Ahmeds familie slitt mer og mer for å kunne kjøpe inn det mest grunnleggende. «Alt har blitt minst fire ganger dyrere, og det blir bare verre. På slutten av måneden er det ingenting igjen til klær, leker til barna eller medisiner.» Arsal ligger 1500 meter over havet. Snø og frysende temperaturer er ganske vanlige i de kalde vintermånedene.
Under konsultasjonen bemerker legen at tilstanden til Zeinab har blitt bedre, men at storesøster Fatima (6) har fått en luftveisinfeksjon. Familiens vanskelige levekår – de bor i et hus laget av sementblokker og presenning - kan trolig ha bidratt til jentas helsetilstand. Fatima smiler sjenert og forteller at hun vil bli lege når hun blir voksen. «Jeg er bekymret for fremtiden til barna mine,» sier Ahmed, «men jeg håper at hvis de går på skole og lærer å lese og skrive, vil de få et bedre liv.»
Fatima (58) nord i Bekaa-dalen: «Jeg vil bare leve med verdighet»
Fatima bor i Hermel, i den nordlige delen av Bekaa-dalen, sammen med sin mann og deres eneste datter. De har ikke råd til egen bolig, og deler et rom med svigerfamilien. For denne 58 år gamle libanesiske kvinnen, som lider av alvorlige komplikasjoner på grunn av diabetes, er dette svært utfordrende.
«Vi har alltid vært fattige, men før gikk det akkurat», sier Fatima. «For to måneder siden mistet mannen min jobben. Han jobbet i en grønnsaksbutikk, men ble sagt opp da det kom færre kunder. Jeg pleide å jobbe som renholder, men sykdommen gjør at jeg ikke kan jobbe lenger. Jeg har mistet synet på begge øyne og har en alvorlig fotskade som hindrer meg i å gå. Jeg er helt avhengig av datteren min Hiba. Jeg har konstant smerter i hele kroppen. Noen ganger er det uutholdelig.
Leger Uten Grenser kommer på hjemmebesøk, der de utfører en helsesjekk og gir meg medisinene jeg trenger. Uten dem ville jeg vært fullstendig avhengig av andre for økonomisk støtte. Datteren vår jobber av og til i en klesbutikk etter skolen, og det er den eneste inntekten vår. Vi spiser for det meste linser, bulgurhvete og poteter. Mye poteter. Det er ikke et veldig bra kosthold for diabetes, men det er alt vi har råd til.
Jeg har det verken bra fysisk eller følelsesmessig. Jeg gråter mye. Jeg føler skyld overfor den lille jenta mi, Hiba, som er for ung til å bære et så stort ansvar. Utenom psykologen til Leger Uten Grenser, har jeg ingen å snakke med. Jeg vil ikke belaste datteren min eller mannen min mer. Og resten av familien min bor i Beirut, langt herfra. Jeg kan ikke komme på noe som vil lette tankene mine. Den økonomiske krisen var det siste strået. Jeg vil bare kunne leve med verdighet.»
Hasna (57) og Hassan (65) nord i Libanon: «Det er ett år siden vi spiste fisk eller kjøtt»
Hasna og Hassan kom til Libanon i 2012. Det syriske flyktningparet bor i et fattig nabolag i den nordlige byen Tripoli, sammen med sønnen, kona hans og deres tre barn. Sønnen jobber i en frisørsalong og er familiens eneste forsørger.
Både Hasna og Hassan lider av høyt blodtrykk. Hasna har også diabetes og hjerteproblemer. Til sammen må de ta 13 forskjellige medisiner hver måned, inkludert insulin. I åtte år fikk paret gratis medisiner av Leger Uten Grenser, før prosjektet ble overlevert til Helsedepartementet. I det siste har paret ofte måttet låne penger fra naboer for å kjøpe medisiner fra apoteket. Noen av medisinene er ofte ikke tilgjengelig hos det offentlige.
«Vi kan ikke slutte å ta medisinene våre, men vi har heller ikke råd til å kjøpe dem», sier Hassan. Mens Hassan snakker om situasjonen, er Hasna på vei til badet. Hun har vanskelig for å gå, og må støtte seg på barnebarnet. «Min kone trenger fysioterapi for å lindre smertene», sier Hassan, «men vi har ikke penger til det heller.»
Selv om sønnen deres har klart å beholde jobben sin gjennom den økonomiske krisen og covid-19-pandemien, har mat blitt et voksende problem for familien det siste året. Spesielt for Hasna, som må følge en streng diett for å holde diabetesen i sjakk. Matvareprisene har økt betraktelig de siste månedene, mens familiens eneste lønn har vært den samme. Mange av måltidene er nå bare ris og pasta. «Det er ett år siden vi spiste fisk eller kjøtt», sier Hassan.
Fremtiden forbinder de med angst. «Vi kan ikke si at situasjonen vår var bra da vi først kom ti Libanon, men den var bedre enn nå. I dag er alt en kamp: å få nok mat å spise, å leie et sted å bo, få tak i medisiner. Barnebarna våre er ikke på skolen på grunn av koronaviruset, og har ingenting å ta seg til. Hva blir det neste?» spør Hassan.
Les mer om arbeidet vårt i Libanon her.
Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.
Les mer om: Libanon
Libanon 6 måneder etter eksplosjonen: Pasientene våre forteller
Eksplosjonen i et havnelager i Beirut 4. august 2020, sendte sjokkbølger gjennom den libanesiske hovedstaden. Smellet kunne høres helt fra Kypros over 50 mil unna. Flere enn 200 mennesker mistet livet, tusener ble skadd, og minst 300.000 mennesker mistet hjemmet sitt, ifølge FN. Flere sykehus ble ødelagt, og nasjonale medisinlagre ble hardt skadet.
Men allerede før eksplosjonen befant store deler av befolkningen seg på gyngende grunn – også utenfor Beiruts grenser. Eksplosjonen kom på toppen av flere pågående kriser, blant annet en alvorlig økonomisk krise og covid-19-pandemien. Seks måneder senere er situasjonen forverret for mange.
Her forteller fem av pasientene våre sin historie.
Thérèse (85) i Beirut: «Det har vært en stressende periode for oss alle»
Thérèse bor i Karantina, et nabolag i nærheten av Beiruts havneområde. Selv om hun bare ble lettere såret i eksplosjonen i august, fikk leiligheten hennes store skader. Symaskinen hennes ble ødelagt, noe som fratok henne den eneste inntektskilden. Siden da har den tidligere skredderen for det meste vært avhengig av humanitær hjelp for å dekke sine grunnleggende behov.
«Symaskinen min har vært med siden 1973. To år senere døde mannen min. Denne maskinen er som en livspartner for meg. Siden eksplosjonen har jeg prøvd å reparere den, men det er en gammel modell, så jeg finner ikke de riktige delene.
Sprengningen ødela alle vinduene i leiligheten min. Jeg var på balkongen da det skjedde, og jeg ble kastet i gulvet. Det blødde fra hodet mitt og jeg skadet beinet mitt på et knust glass. Fallet forverret også ryggsmertene mine. Noen hyller og sengen min ble ødelagt. Derfor sover jeg nå på sofaen i stua og bruker soverommet til å oppbevare alle de skadede møblene. Jeg syr nye gardiner for hånd med gamle stoffer for å erstatte de som ble ødelagt.
Før eksplosjonen tok jeg fortsatt noen små syjobber, selv om jeg hadde vondt i ryggen og svekket syn. Jeg har noe oppspart, og mottar støtte fra en internasjonal organisasjon. En lokal forening gir meg også mat flere ganger i uken. Alt i alt får jeg dagene til å gå rundt.
Da Leger Uten Grenser kom på hjemmebesøk, fortalte de meg at jeg har diabetes. Det har jeg aldri fått høre før. Hypertensjonen (høyt blodtrykk) har også økt i det siste. Jeg tror alt dette er knyttet til eksplosjonen. Jeg er veldig nøye med å ta medisinene mine hver dag og spise sunt fordi jeg ikke har råd til å bli innlagt på sykehus.
Det har vært en stressende tid for alle, men jeg er allerede gammel, og jeg føler at jeg har hatt et godt liv. Det er verre med de yngre generasjonene ... Vi må bevare troen.»
Ahmed (34) på grensen til Syria: «På slutten av måneden er det ikke mer penger til medisiner»
Ahmed, 34 år gammel, er far til fire. Han og familien kom til Libanon fra Flitah i Syria i 2015. Siden har de bodd i en provisorisk leir i utkanten av Arsal, en by nord for Bekaa-dalen, nær den syriske grensen.
En dag kom Ahmed med sine to døtre og kona til Leger Uten Grenser i Arsal. Hans yngste datter, Zeinab, bare litt over et år gammel, ble nylig diagnostisert med anemi (blodmangel). «Hun så veldig syk ut. Hun var veldig blek og spiste veldig lite», sier Ahmed. «Legen skrev ut jerntilskudd og rådet oss til å gi henne mer grønnsaker og bønner, siden vi ikke lenger har råd til kjøtt.»
Ahmed var gjeter før han kom til Libanon. På grunn av ryggsmerter måtte han slutte å jobbe, men innimellom hjelper han onkelen med flokken i fjellet rundt Arsal. Siden den økonomiske krisen rammet Libanon, har Ahmeds familie slitt mer og mer for å kunne kjøpe inn det mest grunnleggende. «Alt har blitt minst fire ganger dyrere, og det blir bare verre. På slutten av måneden er det ingenting igjen til klær, leker til barna eller medisiner.» Arsal ligger 1500 meter over havet. Snø og frysende temperaturer er ganske vanlige i de kalde vintermånedene.
Under konsultasjonen bemerker legen at tilstanden til Zeinab har blitt bedre, men at storesøster Fatima (6) har fått en luftveisinfeksjon. Familiens vanskelige levekår – de bor i et hus laget av sementblokker og presenning - kan trolig ha bidratt til jentas helsetilstand. Fatima smiler sjenert og forteller at hun vil bli lege når hun blir voksen. «Jeg er bekymret for fremtiden til barna mine,» sier Ahmed, «men jeg håper at hvis de går på skole og lærer å lese og skrive, vil de få et bedre liv.»
Fatima (58) nord i Bekaa-dalen: «Jeg vil bare leve med verdighet»
Fatima bor i Hermel, i den nordlige delen av Bekaa-dalen, sammen med sin mann og deres eneste datter. De har ikke råd til egen bolig, og deler et rom med svigerfamilien. For denne 58 år gamle libanesiske kvinnen, som lider av alvorlige komplikasjoner på grunn av diabetes, er dette svært utfordrende.
«Vi har alltid vært fattige, men før gikk det akkurat», sier Fatima. «For to måneder siden mistet mannen min jobben. Han jobbet i en grønnsaksbutikk, men ble sagt opp da det kom færre kunder. Jeg pleide å jobbe som renholder, men sykdommen gjør at jeg ikke kan jobbe lenger. Jeg har mistet synet på begge øyne og har en alvorlig fotskade som hindrer meg i å gå. Jeg er helt avhengig av datteren min Hiba. Jeg har konstant smerter i hele kroppen. Noen ganger er det uutholdelig.
Leger Uten Grenser kommer på hjemmebesøk, der de utfører en helsesjekk og gir meg medisinene jeg trenger. Uten dem ville jeg vært fullstendig avhengig av andre for økonomisk støtte. Datteren vår jobber av og til i en klesbutikk etter skolen, og det er den eneste inntekten vår. Vi spiser for det meste linser, bulgurhvete og poteter. Mye poteter. Det er ikke et veldig bra kosthold for diabetes, men det er alt vi har råd til.
Jeg har det verken bra fysisk eller følelsesmessig. Jeg gråter mye. Jeg føler skyld overfor den lille jenta mi, Hiba, som er for ung til å bære et så stort ansvar. Utenom psykologen til Leger Uten Grenser, har jeg ingen å snakke med. Jeg vil ikke belaste datteren min eller mannen min mer. Og resten av familien min bor i Beirut, langt herfra. Jeg kan ikke komme på noe som vil lette tankene mine. Den økonomiske krisen var det siste strået. Jeg vil bare kunne leve med verdighet.»
Hasna (57) og Hassan (65) nord i Libanon: «Det er ett år siden vi spiste fisk eller kjøtt»
Hasna og Hassan kom til Libanon i 2012. Det syriske flyktningparet bor i et fattig nabolag i den nordlige byen Tripoli, sammen med sønnen, kona hans og deres tre barn. Sønnen jobber i en frisørsalong og er familiens eneste forsørger.
Både Hasna og Hassan lider av høyt blodtrykk. Hasna har også diabetes og hjerteproblemer. Til sammen må de ta 13 forskjellige medisiner hver måned, inkludert insulin. I åtte år fikk paret gratis medisiner av Leger Uten Grenser, før prosjektet ble overlevert til Helsedepartementet. I det siste har paret ofte måttet låne penger fra naboer for å kjøpe medisiner fra apoteket. Noen av medisinene er ofte ikke tilgjengelig hos det offentlige.
«Vi kan ikke slutte å ta medisinene våre, men vi har heller ikke råd til å kjøpe dem», sier Hassan. Mens Hassan snakker om situasjonen, er Hasna på vei til badet. Hun har vanskelig for å gå, og må støtte seg på barnebarnet. «Min kone trenger fysioterapi for å lindre smertene», sier Hassan, «men vi har ikke penger til det heller.»
Selv om sønnen deres har klart å beholde jobben sin gjennom den økonomiske krisen og covid-19-pandemien, har mat blitt et voksende problem for familien det siste året. Spesielt for Hasna, som må følge en streng diett for å holde diabetesen i sjakk. Matvareprisene har økt betraktelig de siste månedene, mens familiens eneste lønn har vært den samme. Mange av måltidene er nå bare ris og pasta. «Det er ett år siden vi spiste fisk eller kjøtt», sier Hassan.
Fremtiden forbinder de med angst. «Vi kan ikke si at situasjonen vår var bra da vi først kom ti Libanon, men den var bedre enn nå. I dag er alt en kamp: å få nok mat å spise, å leie et sted å bo, få tak i medisiner. Barnebarna våre er ikke på skolen på grunn av koronaviruset, og har ingenting å ta seg til. Hva blir det neste?» spør Hassan.
Les mer om arbeidet vårt i Libanon her.
Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.
Les mer om: Libanon
Postboks 8813 Youngstorget
0028 Oslo
Org.nr.:NO 977 097 495
Besøksadresse
Hausmannsgate 6
0186 Oslo
Kontakt oss / Om oss / Tilbakemelding / Personvern / Varsling
Svarer på spørsmål angående gaver og feltpartner-avtaler.
Tlf: 21 04 24 52 (09 - 16)
E-post: giverservice@legerutengrenser.no
Resepsjon
Tlf: 23 31 66 00 (09 - 16)
E-post: epost@legerutengrenser.no
Kontonummer til Leger Uten Grenser: 50100547500
Vipps-nummer til Leger Uten Grenser: 2177
Se alle måter du kan støtte.
Følg arbeidet vårt