Økende vold og ekstreme sivile lidelser i Den sentralafrikanske republikk
I 2013 ble president François Bozizés regime avsatt av en gruppe som kaller seg Seleka, en koalisjon av hovedsakelige muslimske væpnede grupper fra den nordøstlige delen av landet. Den hovedsakelige kristne militsen, Anti-Balaka, slo tilbake mot Selakaene. Begge partene forårsaket store lidelser for sivilbefolkningen. Tusener av mennesker ble drept og hundretusener ble fordrevet fra sine hjem til andre deler av landet eller til nabolandene.
Etter oppløsningen av Seleka-koalisjonen og etter at man fikk på plass internasjonale styrker under FNs mandat (MINUSCA) kom en avtale som offisielt stoppet kamphandlingene i juli 2014. Likevel er situasjonen tre år senere fremdeles preget av vold og uro, til tross for en lovet avvæpning av de væpnede gruppene, 12.000 fredsbevarende soldater, en ny grunnlov og valget av en ny president.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Nedbrente landsbyer, henrettelser og plyndring er det som har preget Den sentralafrikanske republikk så langt i 2017. Vold mot sivile, som er fanget i kamphandlingene, har eskalert til nye høyder av brutalitet. Det virker ikke som det lenger finnes en forskjell mellom sivile og væpnede grupper, sier Anne-Marie Boyeldieu - Landansvarlig for Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk.
Leger Uten Grenser har siden slutten av 2016 vært vitne til økende vold og harde kamper, særlig i landets sørøstlige provinser. Den brutale konflikten og helsekrisen i Den sentralafrikanske republikk er én av Leger Uten Grensers glemte kriser.
– Det virker som det ikke lenger finnes en forskjell mellom sivile og væpnede grupper. Personer som allerede er sterkt traumatiserte blir igjen utsatt for ekstreme voldshandlinger, sier Leger Uten Grensers landssjef i Den sentralafrikanske republikk Anne-Marie Boyeldieu.
Sporadiske oppblussinger har ført til kamphandlinger over hele landet, og 14 av 16 provinser er nå under kontroll av en eller flere væpnede grupper. Kun i hovedstaden, Bangui, har regjeringen noenlunde klart å opprettholde en viss form for kontroll.
Artikkelen fortsetter under grafikken
Selv om konflikten handler mye om religiøse og etniske skillelinjer, kan det ikke klassifiseres kun som en konflikt mellom muslimer og kristne. Det er også vesentlige økonomiske interesser som ligger til grunne, en kamp om ressurser og forskjellige politiske agendaer som går langt utover spørsmålet om identitet.
– Situasjonen har gradvis forverret seg i løpet av de siste seks månedene. Vi tar imot seks år gamle barn med macheteskader ved sykehuset i Bria. Det er ikke spørsmål om streifskudd eller det noen vil kalle «utilsiktede tap». Sivile blir målrettet angrepet og flere og flere blir drept eller alvorlig skadet, kunne den franske presidenten i Leger Uten Grenser, Dr. Mego Terzian fortelle etter at han i august i år besøkte Bangui og Bria.
Artikkelen fortsetter under bildet
Bria, Bangassou, Zemio og Batangafo er alle byer som har blitt utsatt for massive ødeleggelser og økende vold den siste perioden. Leger Uten Grenser har medisinske team og behandler mange av de skadde. Siden januar 2017 har 284 blitt behandlet av Leger Uten Grenser i Bria, hvor av 32 av dem har blitt henvist til kirurgisk behandling i Bangui.
Artikkelen fortsetter under videoen
I dag er 600.000 på flukt i eget land og over 500.000 har flyktet til nabolandene. I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er dette det høyeste tallet flyktninger siden borgerkrigen var på sitt verste i desember 2013. Det å flykte så fort som mulig til et trygt sted eller leire for fordrevne personer er ganske enkelt et spørsmål om liv eller død, selv om det betyr å la alt det man eier ligge igjen.
Artikkelen fortsetter under grafikken
Bria
Det er hyppige konflikter i byen Bria. Delt inn i ulike soner er de styrt av rivaliserte væpnede grupper som tidligere var en del av Seleka-koalisjonen. Det skjer angrep med ekstrem brutalitet mot Fulani-samfunnet, hovedsakelig muslimer. I mai var de kristne hovedmålet, som resulterte i at 40.000 innbyggere måtte forlate området.
Artikkelen fortsetter under bildet
Anti-Balaka-militsen holder til utenfor byen. Alle som blir antatt å være muslimer, arabere eller en del av Fulani-samfunnet blir angrepet, både sivile og væpnede grupper.
– Det skjedde så fort. De kom inn med våpen og avfyrte skudd fra alle kanter. Da vi kom tilbake var alt ødelagt. Vi fortalte barna at vi måtte løpe for livet. At alt ble ødelagt spilte ingen rolle. Vi var nødt til å reise. Det viktigste var å overleve, sier Achta som måtte flyktet med familien sin til det sentrale Bria.
Artikkelen fortsetter under bildet
De som flykter har ingen andre muligheter enn å finne ly i utilstrekkelige provisoriske leire. Noen flykter til nabobyer styrt av væpnede grupper med samme religiøse og etniske bakgrunn for å finne trygghet. Slike områder ender opp med å bli enklaver, der man før bodde sammen uavhengig av religion og etnisitet.
Ingen er trygge i disse områdene som preget av voldelige sammenstøt og hevnangrep mot sivile som blir mistenkt for å samarbeide med en av partene. Alle forsøk på å flykte fra disse områdene, å reise til sykehuset, dyrke åkre eller gjenåpne butikker er livsfarlige.
– En 13 år gammel jente kom til sykehuset i Zémio med et skuddsår i brystet. Hun hadde blitt skutt ti dager tidligere i en annen del av byen. For å komme seg frem til sykehuset Leger Uten Grenser støtter, var hun og moren nødt til å reise ut av byen og gjennom Den demokratiske republikken Kongo. Derfra kom de seg tilbake til Zémio. Jeg ble sjokkert over å høre hva de hadde gått gjennom. Vi hadde heldigvis muligheten til å hjelpe henne, men det er tusener av andre i samme situasjon som vi ikke når. Mennesker som er forlatt uten tilgang til nødvendig medisinsk behandling, forteller Leger Uten Grensesrs medisinske koordinator i Zémio, Wil van Roekel.
Artikkelen fortsetter under bildet
Selv ikke klinikker eller sykehus er trygt
Siden starten av 2017 har Leger Uten Grenser opplevd flere alvorlige hendelser i og rundt sykehusene og klinikkene vi driver eller støtter. Tirsdag 11. juli tok to bevæpnede menn seg inn på sykehuset i Zémio og skjøt og drepte en liten jente i morens armer. Den lille jenta ble truffet i hodet og døde umiddelbart. En ansatt i Leger Uten Grenser ble vitne til den grusomme hendelsen. Bare litt over en måned senere tok væpnede menn seg inn på sykehuset igjen. Her begynte de å skyte mot de rundt 7000 menneskene som hadde søkt tilflukt utenfor sykehuset. 11 ble drept i angrepet. Dette førte til at de fleste flyktet fra byen, også flere av våre ansatte og familiene deres. Zemio har blitt en spøkelsesby og sykehuset i byen er nå stengt.
– Sykehuset i Zémio er forlatt ettersom det ikke lenger regnes som et trygt sted. Men de medisinske teamene i området fortsetter å tilby helsehjelp og tar med seg medisiner i ryggsekker for å hjelpe de som har søkt tilflukt i skogen rundt byen, forklarer van Roekel.
Leger Uten Grensers behandling av hiv/aids-pasienter på sykehuset i Zémio ble stanset fordi det var for farlig for både pasienter og ansatte. Etter at væpnede menn åpnet ild mot de 7000 menneskene som hadde søkt tilflukt utenfor sykehuset i byen flyktet nesten alle innbyggerne, de fleste til områder rundt eller over til DR Kongo. De rundt 2000 menneskene som er igjen kan ikke flykte fordi de enten er eldre eller har nedsatt funksjonsevne.
Den 8.september etter dager med harde kamper i Batangafo ble sivile beskutt mens de søkte tilflukt i et sykehus støttet av Leger Uten Grenser september. En mor og en to år gammel gutt ble skutt inne på sykehuset. Den grusomme hendelsen førte til at gutten døde av skadene. Kampene startet i Batangafo første gang i slutten av juli, og har vært mellom den tidligere Seleka-koalisjonen og andre militsgrupper. Dette har ført til ekstrem vold i området, med drap og plyndring. En leir for internt fordrevne flyktninger har blitt plyndret og brent ned, og tvunget beboerne på flukt. Rundt 10.000 av disse har søkt tilflukt på et sykehus Leger Uten Grenser støtter i området.
Artikkelen fortsetter under videoen
Det å gi medisinsk helsehjelp til mennesker under konstante angrep er vanskelig. Medisinsk personell må ofte stanse, begrense eller endre rutiner og arbeid på bakgrunn av manglende tilgang til farlige områder med store antall skadde og syke, som Mobaye og Nzacko.
Hjelper andre i frykt for sitt eget liv
Over 2000 mennesker har søkt tilflukt på sykehuset i Bria når det blir mørkt. 30 av dem jobber for Leger Uten Grenser. Det er også flere Leger Uten Grenser ansatte som har søkt tilflukt sammen med innbyggerne i flyktningleiren PK3. Leiren som opprinnelig var beregnet til 3.000 mennesker, huser nå over 25.000.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Vi er stengt inne som fanger. Vi må sove på kontoret, sier Armel Zengbe, sykepleieransvarlig for Leger Uten Grenser ved sykehuset i Zémio. Frykt og hevn sprer seg i landet, og flere områder er forlatt, fortsetter han.
– Zémio har blitt en spøkelsesby. Flertallet har reist, livredde for nye angrep. Byen er blitt til en slagmark, sier van Roekel.
Den sentralafrikanske republikk står ovenfor en usikker fremtid der krig og konflikt igjen blitt en del av hverdagen.
Økende vold og ekstreme sivile lidelser i Den sentralafrikanske republikk
I 2013 ble president François Bozizés regime avsatt av en gruppe som kaller seg Seleka, en koalisjon av hovedsakelige muslimske væpnede grupper fra den nordøstlige delen av landet. Den hovedsakelige kristne militsen, Anti-Balaka, slo tilbake mot Selakaene. Begge partene forårsaket store lidelser for sivilbefolkningen. Tusener av mennesker ble drept og hundretusener ble fordrevet fra sine hjem til andre deler av landet eller til nabolandene.
Etter oppløsningen av Seleka-koalisjonen og etter at man fikk på plass internasjonale styrker under FNs mandat (MINUSCA) kom en avtale som offisielt stoppet kamphandlingene i juli 2014. Likevel er situasjonen tre år senere fremdeles preget av vold og uro, til tross for en lovet avvæpning av de væpnede gruppene, 12.000 fredsbevarende soldater, en ny grunnlov og valget av en ny president.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Nedbrente landsbyer, henrettelser og plyndring er det som har preget Den sentralafrikanske republikk så langt i 2017. Vold mot sivile, som er fanget i kamphandlingene, har eskalert til nye høyder av brutalitet. Det virker ikke som det lenger finnes en forskjell mellom sivile og væpnede grupper, sier Anne-Marie Boyeldieu - Landansvarlig for Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk.
Leger Uten Grenser har siden slutten av 2016 vært vitne til økende vold og harde kamper, særlig i landets sørøstlige provinser. Den brutale konflikten og helsekrisen i Den sentralafrikanske republikk er én av Leger Uten Grensers glemte kriser.
– Det virker som det ikke lenger finnes en forskjell mellom sivile og væpnede grupper. Personer som allerede er sterkt traumatiserte blir igjen utsatt for ekstreme voldshandlinger, sier Leger Uten Grensers landssjef i Den sentralafrikanske republikk Anne-Marie Boyeldieu.
Sporadiske oppblussinger har ført til kamphandlinger over hele landet, og 14 av 16 provinser er nå under kontroll av en eller flere væpnede grupper. Kun i hovedstaden, Bangui, har regjeringen noenlunde klart å opprettholde en viss form for kontroll.
Artikkelen fortsetter under grafikken
Selv om konflikten handler mye om religiøse og etniske skillelinjer, kan det ikke klassifiseres kun som en konflikt mellom muslimer og kristne. Det er også vesentlige økonomiske interesser som ligger til grunne, en kamp om ressurser og forskjellige politiske agendaer som går langt utover spørsmålet om identitet.
– Situasjonen har gradvis forverret seg i løpet av de siste seks månedene. Vi tar imot seks år gamle barn med macheteskader ved sykehuset i Bria. Det er ikke spørsmål om streifskudd eller det noen vil kalle «utilsiktede tap». Sivile blir målrettet angrepet og flere og flere blir drept eller alvorlig skadet, kunne den franske presidenten i Leger Uten Grenser, Dr. Mego Terzian fortelle etter at han i august i år besøkte Bangui og Bria.
Artikkelen fortsetter under bildet
Bria, Bangassou, Zemio og Batangafo er alle byer som har blitt utsatt for massive ødeleggelser og økende vold den siste perioden. Leger Uten Grenser har medisinske team og behandler mange av de skadde. Siden januar 2017 har 284 blitt behandlet av Leger Uten Grenser i Bria, hvor av 32 av dem har blitt henvist til kirurgisk behandling i Bangui.
Artikkelen fortsetter under videoen
I dag er 600.000 på flukt i eget land og over 500.000 har flyktet til nabolandene. I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er dette det høyeste tallet flyktninger siden borgerkrigen var på sitt verste i desember 2013. Det å flykte så fort som mulig til et trygt sted eller leire for fordrevne personer er ganske enkelt et spørsmål om liv eller død, selv om det betyr å la alt det man eier ligge igjen.
Artikkelen fortsetter under grafikken
Bria
Det er hyppige konflikter i byen Bria. Delt inn i ulike soner er de styrt av rivaliserte væpnede grupper som tidligere var en del av Seleka-koalisjonen. Det skjer angrep med ekstrem brutalitet mot Fulani-samfunnet, hovedsakelig muslimer. I mai var de kristne hovedmålet, som resulterte i at 40.000 innbyggere måtte forlate området.
Artikkelen fortsetter under bildet
Anti-Balaka-militsen holder til utenfor byen. Alle som blir antatt å være muslimer, arabere eller en del av Fulani-samfunnet blir angrepet, både sivile og væpnede grupper.
– Det skjedde så fort. De kom inn med våpen og avfyrte skudd fra alle kanter. Da vi kom tilbake var alt ødelagt. Vi fortalte barna at vi måtte løpe for livet. At alt ble ødelagt spilte ingen rolle. Vi var nødt til å reise. Det viktigste var å overleve, sier Achta som måtte flyktet med familien sin til det sentrale Bria.
Artikkelen fortsetter under bildet
De som flykter har ingen andre muligheter enn å finne ly i utilstrekkelige provisoriske leire. Noen flykter til nabobyer styrt av væpnede grupper med samme religiøse og etniske bakgrunn for å finne trygghet. Slike områder ender opp med å bli enklaver, der man før bodde sammen uavhengig av religion og etnisitet.
Ingen er trygge i disse områdene som preget av voldelige sammenstøt og hevnangrep mot sivile som blir mistenkt for å samarbeide med en av partene. Alle forsøk på å flykte fra disse områdene, å reise til sykehuset, dyrke åkre eller gjenåpne butikker er livsfarlige.
– En 13 år gammel jente kom til sykehuset i Zémio med et skuddsår i brystet. Hun hadde blitt skutt ti dager tidligere i en annen del av byen. For å komme seg frem til sykehuset Leger Uten Grenser støtter, var hun og moren nødt til å reise ut av byen og gjennom Den demokratiske republikken Kongo. Derfra kom de seg tilbake til Zémio. Jeg ble sjokkert over å høre hva de hadde gått gjennom. Vi hadde heldigvis muligheten til å hjelpe henne, men det er tusener av andre i samme situasjon som vi ikke når. Mennesker som er forlatt uten tilgang til nødvendig medisinsk behandling, forteller Leger Uten Grensesrs medisinske koordinator i Zémio, Wil van Roekel.
Artikkelen fortsetter under bildet
Selv ikke klinikker eller sykehus er trygt
Siden starten av 2017 har Leger Uten Grenser opplevd flere alvorlige hendelser i og rundt sykehusene og klinikkene vi driver eller støtter. Tirsdag 11. juli tok to bevæpnede menn seg inn på sykehuset i Zémio og skjøt og drepte en liten jente i morens armer. Den lille jenta ble truffet i hodet og døde umiddelbart. En ansatt i Leger Uten Grenser ble vitne til den grusomme hendelsen. Bare litt over en måned senere tok væpnede menn seg inn på sykehuset igjen. Her begynte de å skyte mot de rundt 7000 menneskene som hadde søkt tilflukt utenfor sykehuset. 11 ble drept i angrepet. Dette førte til at de fleste flyktet fra byen, også flere av våre ansatte og familiene deres. Zemio har blitt en spøkelsesby og sykehuset i byen er nå stengt.
– Sykehuset i Zémio er forlatt ettersom det ikke lenger regnes som et trygt sted. Men de medisinske teamene i området fortsetter å tilby helsehjelp og tar med seg medisiner i ryggsekker for å hjelpe de som har søkt tilflukt i skogen rundt byen, forklarer van Roekel.
Leger Uten Grensers behandling av hiv/aids-pasienter på sykehuset i Zémio ble stanset fordi det var for farlig for både pasienter og ansatte. Etter at væpnede menn åpnet ild mot de 7000 menneskene som hadde søkt tilflukt utenfor sykehuset i byen flyktet nesten alle innbyggerne, de fleste til områder rundt eller over til DR Kongo. De rundt 2000 menneskene som er igjen kan ikke flykte fordi de enten er eldre eller har nedsatt funksjonsevne.
Den 8.september etter dager med harde kamper i Batangafo ble sivile beskutt mens de søkte tilflukt i et sykehus støttet av Leger Uten Grenser september. En mor og en to år gammel gutt ble skutt inne på sykehuset. Den grusomme hendelsen førte til at gutten døde av skadene. Kampene startet i Batangafo første gang i slutten av juli, og har vært mellom den tidligere Seleka-koalisjonen og andre militsgrupper. Dette har ført til ekstrem vold i området, med drap og plyndring. En leir for internt fordrevne flyktninger har blitt plyndret og brent ned, og tvunget beboerne på flukt. Rundt 10.000 av disse har søkt tilflukt på et sykehus Leger Uten Grenser støtter i området.
Artikkelen fortsetter under videoen
Det å gi medisinsk helsehjelp til mennesker under konstante angrep er vanskelig. Medisinsk personell må ofte stanse, begrense eller endre rutiner og arbeid på bakgrunn av manglende tilgang til farlige områder med store antall skadde og syke, som Mobaye og Nzacko.
Hjelper andre i frykt for sitt eget liv
Over 2000 mennesker har søkt tilflukt på sykehuset i Bria når det blir mørkt. 30 av dem jobber for Leger Uten Grenser. Det er også flere Leger Uten Grenser ansatte som har søkt tilflukt sammen med innbyggerne i flyktningleiren PK3. Leiren som opprinnelig var beregnet til 3.000 mennesker, huser nå over 25.000.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Vi er stengt inne som fanger. Vi må sove på kontoret, sier Armel Zengbe, sykepleieransvarlig for Leger Uten Grenser ved sykehuset i Zémio. Frykt og hevn sprer seg i landet, og flere områder er forlatt, fortsetter han.
– Zémio har blitt en spøkelsesby. Flertallet har reist, livredde for nye angrep. Byen er blitt til en slagmark, sier van Roekel.
Den sentralafrikanske republikk står ovenfor en usikker fremtid der krig og konflikt igjen blitt en del av hverdagen.
Postboks 8813 Youngstorget
0028 Oslo
Org.nr.:NO 977 097 495
Besøksadresse
Hausmannsgate 6
0186 Oslo
Kontakt oss / Om oss / Tilbakemelding / Personvern / Varsling
Svarer på spørsmål angående gaver og feltpartner-avtaler.
Tlf: 21 04 24 52 (09 - 16)
E-post: giverservice@legerutengrenser.no
Resepsjon
Tlf: 23 31 66 00 (09 - 16)
E-post: epost@legerutengrenser.no
Kontonummer til Leger Uten Grenser: 50100547500
Vipps-nummer til Leger Uten Grenser: 2177
Se alle måter du kan støtte.
Følg arbeidet vårt