Skrevet av Morten Rostrup, lege og feltarbeider i Leger Uten Grenser, etter oppdraget i Kharkiv, Ukraina våren 2022. 

Hun satt foran meg på en benk i en av metrostasjonene i Kharkiv. Etter at krigen kom hit, har stasjonene fungert som tilfluktsrom for tusenvis av innbyggere i Ukrainas nest største by. Kvinnen hadde blitt kastet ut av sengen da rakettnedslaget traff leiligheten hennes. Hun hadde sett tanten sin bli drept få meter fra henne. Hun klarte ikke å snakke om det, men brast i en flom av tårer der hun satt og så ned i gulvet. Hun skalv. Hun var ikke alene om å søke legehjelp denne kvelden. De var mange.

Jenta på sju år som hadde konstante mareritt og var redd for å sovne, mennesker som hadde uforklarlige smerter i kroppen. Mennesker som følte de ikke klarte å puste. Kvinnen med skyhøyt blodtrykk med stor fare for å få et hjerneslag. Den gamle mannen som viste meg bilder av sine tre barnebarn. Et av barna var drept i et rakettangrep to dager før, de to andre lå på sykehus, en av dem kritisk skadet. Faren deres ble også drept. Selv hadde han gjennomgått et hjerneslag og hadde høyt blodtrykk. Han klarte ikke å sove.

Det ble mange sterke møter med enkeltmennesker disse ukene jeg arbeidet i Kharkiv. Vårt team fra Leger Uten Grenser reiste fra metrostasjon til metrostasjon. Om kveldene utførte vi flere titalls konsultasjoner før vi rullet ut soveposene og overnattet der.

Jeg så folks fortvilelse, mangel på håp, en uforståelighet for situasjonen de hadde havnet i. Tapet av familie og venner, tapet av sine hjem, tapet av en framtid de hadde sett for seg. Den kontinuerlige frykten mange følte, andre som knakk sammen i redsel når lyden av rakettnedslagene kunne høres som dumpe drønn.

Før jeg reiste inn til Kharkiv hadde jeg vært noen dager i byen Vinnytsia som lå langt fra frontlinjen. Vi ønsket å komme i kontakt med ukrainske psykologer for å hjelpe de internt fordrevne som passerte forbi denne byen på vei til sikkerhet i andre land – mange med psykologiske traumer. Det var da jeg møtte Olena, en psykolog fra Ukraina. Øynene hennes var blanke under samtalen. Hun hadde familie i den beleirede byen Mariupol og visste lite om hvordan det stod til med dem. Olena fortalte at hun ikke hadde overskudd til å arbeide nå.

Olena hadde før krigen jobbet som klinisk psykolog og behandlet klienter med personlige problemer. «Pasientene kommer ikke lenger» fortalte hun. «Problemene de hadde før krigen fortoner seg nå så små». «Det er godt å møte dere», fortsatte hun. «Dere er så rolige, dere har ikke det stresset og de bekymringene vi lever under. Det at dere er her virker beroligende på oss».

Jeg har arbeidet under mange kriser og i mange krigssoner, men ikke fått høre det så eksplisitt at vår faktiske tilstedeværelse har stor betydning for folk. I det medisinske humanitære arbeidet dreier det seg ikke bare om den konkrete hjelpen som gis i form av medisiner og behandling, men faktisk at mennesker fra andre land er til stede sammen med dem som opplever krisen. Det kan gi håp, ro og en følelse av trygghet. Det er et konkret menneskelig uttrykk for at vi bryr oss. Vi er der som medmennesker, direkte og nært. De er ikke glemt.

Les mer: Slik responderer vi på krigen i Ukraina og situasjonen i nabolandene

Jeg vet ikke hvor mange lunger jeg har lyttet på, halser jeg har sett på og mager jeg har kjent på. Ikke fordi jeg hadde sterk mistanke om at noe var alvorlig galt, men fordi jeg visste at en grundig undersøkelse og en lyttende samtale virket beroligende. Stressnivået var så høyt at bare et beskjedent symptom ga rom for betydelig engstelse hos noen av pasientene. De takket inderlig da jeg kunne forsikre dem om at ikke noe var alvorlig galt. Jeg så lettelsen i ansiktene deres. Frykten for å bli alvorlig syk under slike omstendigheter plaget mange, spesielt mennesker med kroniske sykdommer.

Vi glemmer lett disse ofrene for krigen. Mennesker som får økende psykiske problemer og de som lever med kroniske sykdommer. Når krigen bryter ut og de ikke får medisinsk oppfølging, kan slike sykdommer få et svært alvorlig forløp. Det er pasienter med hjerte- og karsykdommer, lungesykdommer, epilepsi, diabetes, kreft. Noen av dem dør – i noen krigssituasjoner kanskje flere enn dem som dør av skader fra selve krigshandlingene. Andre drives på flukt til et sted der de kan få den medisinske omsorgen de trenger, gjerne til et annet land.

Det var likevel oppmuntrende å se hvordan folk sto på for hverandre. På hver stasjon hadde det utviklet seg små samfunn. Menneskene der var godt kjent med hverandre. Grupper av frivillige jobbet for å skaffe mat og vann til beboerne. En legestudent på en av stasjonene drev en liten poliklinikk og apotek. Toalettene ble vasket. Alle i Kharkiv stilte opp. Mange bidrag kom utenfra. Det var et sterkt samhold, men tiden gikk sakte, spesielt når man ikke kunne se noen løsning i nær framtid.

Originalversjonen av denne teksten ble først publisert av NRK Ytring.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.