Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > – Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden
Nyheter

– Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden

23.02.2021
        

– Vi var i nærheten av hjemmet vårt da jeg hørte skuddene. Vi gikk inn for å gjemme oss. Skuddene begynte å avta, så vi gikk ut igjen på terrassen. Jeg snakket med datteren min da jeg ble truffet, forteller France.  

France ble skutt da hun var hjemme på terrassen sin i Damala-nabolaget. Kulen traff hånden, brystet og skulderen hennes. Heldigvis traff ikke kulen noen vitale organer. Hun ble fraktet til traumesykehuset vårt for å bli operert.

– Jeg lurte på om jeg kom til å overleve. Jeg kom til bevisstheten igjen da jeg ble fraktet på motorsykkel til sykehuset. 

– På sykehuset ga de meg førstehjelp, medisiner og tok røntgenbilder. Tre dager senere ble jeg operert, sier hun.  

Historien til France fortsetter under bildet

France etter en operasjon 19. januar på SICA-sykehuset. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

De fleste pasientene vi behandler på dette sykehuset har blitt skadet i trafikkulykker, men vi behandler også krigsskadde og voldsofre med skudd eller knivskader.  

– Etter sårbehandling og ny bandasje får jeg fysioterapi. Jeg gjør håndøvelser og de legger krem på. Deretter får jeg massasje, og jeg tar og føler på ting for at de skal kunne evaluere mobiliteten min. De masserer også benet mitt. De hjelper meg veldig mye, forteller France.  

Etter å ha blitt operert tar det ofte måneder eller til og med år før pasienten kan leve som normalt igjen. Fysioterapi-avdelingen ved SICA-sykehuset spiller en viktig rolle for pasientene. Her jobbes det for at pasientene skal kunne få tilbake mobilitet og bevegelse, og unngå langvarige skader. Derfor er det viktig at dette blir satt i gang så fort som mulig etter operasjon. 

Artikkelen fortsetter under bildet

På fysioterapiavdelingen ved SICA-sykehuset gjør France øvelser for å få tilbake bevegelse i hånden sin. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Den 22. januar ble France skrevet ut av sykehuset og kunne reise hjem. Hun kommer jevnlig tilbake til sykehuset for medisinsk oppfølging, bytting av sårbandasje og fysioterapi.  

Ved inngangen til sykehuset tar hun og familien hennes farvel til andre pasienter og pårørende på sykehuset, før de setter seg i drosjen som tar dem med hjem. Da hun lå på sykehuset ble hun tatt hånd om av moren, tanten og søsteren. De hjalp henne med å vaske seg og spise, og måtte ofte sove utenfor sykehuset mens de ventet til det var besøkstid.  

– Jeg er veldig takknemlig for familien min, sier France.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France ligger i sykehussengen sin på sykehuset og smiler. Hun har nettopp fått vite at hun er frisk nok til å kunne reise hjem. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Hun håper nå å gjenvinne full smertefri mobilitet så raskt som mulig, og gjør fysioterapi-øvelsene sine hjemme to ganger om dagen. Hun har bedre bevegelse i fingrene, men underarmen hennes gjør fortsatt vondt.   

– Jeg driver en butikk. Jeg selger små ting fra hjemmet mitt. Men siden jeg ble skutt har pengene mine blitt borte. Jeg får ikke solgt noe lenger, forteller France.  

Hun håper at hun vil kunne bevege seg som normalt og bli kvitt smertene så hun kan begynne hverdagslivet igjen. 

Artikkelen fortsetter under bildet

France sitter i taxien som skal ta henne hjem etter at hun ble skrevet ut av sykehuset 22. januar. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Hun har blitt bedre, men trenger fortsatt pleie og behandling med jevne mellomrom. Hun føler seg sliten. Venstrebenet hennes har vært vondt i noen dager nå, og hun kan knapt gå.  

En kule sitter fortsatt igjen i den venstre skulderen hennes.  

– Nå kan jeg ikke bevege armen min, og jeg kan ikke bevege meg rundt. Jeg er ofte sulten, men jeg har ikke råd til nok mat. Kulen lammet ett av bena mine. Jeg får smerter i nervene, og skuddsåret gjør fortsatt vondt. Brystet og armen min gjør også vondt, forteller hun.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France gjør øvelser to ganger om dagen hjemme for å øke bevelgelse og mobilitet i armen. Her sitter hun sammen med søsteren og naboen sin ved hjemmet sitt i Bangui. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser 

 

France har to barn, Estive og Jolivia. De pleier å spise frokost på terrassen der moren deres ble skutt 13. januar.  

France forteller at hun vil at kampene i landet skal stoppe, slik at barna hennes kan være trygge igjen.  

– Barna går på skole i en måned, så starter skytingen og slåssingen igjen, og de må slutte å gå. Jeg vil at dette skal stoppe for at barna våre skal være trygge. Det må stoppe slik at landet kan bli fredelig igjen. Og slik at folk kan jobbe og tjene penger. Det bekymrer meg. Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France og barnet hennes Estive sitter på madrassen i hjemmet deres etter at hun har kommet tilbake igjen fra sykehuset. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser 

 

Hva gjør Leger Uten Grenser:  

Teamene våre tilbyr gratis operasjoner og traumebehandling ved SICA-sykehuset som ble bygd i 2017. Sykehuset har en legevakt og to operasjonssaler, og tilbyr omfattende behandling etter operasjon, inkludert fysioterapi.  

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter fra felt
Land
Sykdommer og helse
Flyktninger
Naturkatastrofer
Krig og konflikt
Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > – Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden
Nyheter

– Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden

23.02.2021
        

– Vi var i nærheten av hjemmet vårt da jeg hørte skuddene. Vi gikk inn for å gjemme oss. Skuddene begynte å avta, så vi gikk ut igjen på terrassen. Jeg snakket med datteren min da jeg ble truffet, forteller France.  

France ble skutt da hun var hjemme på terrassen sin i Damala-nabolaget. Kulen traff hånden, brystet og skulderen hennes. Heldigvis traff ikke kulen noen vitale organer. Hun ble fraktet til traumesykehuset vårt for å bli operert.

– Jeg lurte på om jeg kom til å overleve. Jeg kom til bevisstheten igjen da jeg ble fraktet på motorsykkel til sykehuset. 

– På sykehuset ga de meg førstehjelp, medisiner og tok røntgenbilder. Tre dager senere ble jeg operert, sier hun.  

Historien til France fortsetter under bildet

France etter en operasjon 19. januar på SICA-sykehuset. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

De fleste pasientene vi behandler på dette sykehuset har blitt skadet i trafikkulykker, men vi behandler også krigsskadde og voldsofre med skudd eller knivskader.  

– Etter sårbehandling og ny bandasje får jeg fysioterapi. Jeg gjør håndøvelser og de legger krem på. Deretter får jeg massasje, og jeg tar og føler på ting for at de skal kunne evaluere mobiliteten min. De masserer også benet mitt. De hjelper meg veldig mye, forteller France.  

Etter å ha blitt operert tar det ofte måneder eller til og med år før pasienten kan leve som normalt igjen. Fysioterapi-avdelingen ved SICA-sykehuset spiller en viktig rolle for pasientene. Her jobbes det for at pasientene skal kunne få tilbake mobilitet og bevegelse, og unngå langvarige skader. Derfor er det viktig at dette blir satt i gang så fort som mulig etter operasjon. 

Artikkelen fortsetter under bildet

På fysioterapiavdelingen ved SICA-sykehuset gjør France øvelser for å få tilbake bevegelse i hånden sin. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Den 22. januar ble France skrevet ut av sykehuset og kunne reise hjem. Hun kommer jevnlig tilbake til sykehuset for medisinsk oppfølging, bytting av sårbandasje og fysioterapi.  

Ved inngangen til sykehuset tar hun og familien hennes farvel til andre pasienter og pårørende på sykehuset, før de setter seg i drosjen som tar dem med hjem. Da hun lå på sykehuset ble hun tatt hånd om av moren, tanten og søsteren. De hjalp henne med å vaske seg og spise, og måtte ofte sove utenfor sykehuset mens de ventet til det var besøkstid.  

– Jeg er veldig takknemlig for familien min, sier France.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France ligger i sykehussengen sin på sykehuset og smiler. Hun har nettopp fått vite at hun er frisk nok til å kunne reise hjem. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Hun håper nå å gjenvinne full smertefri mobilitet så raskt som mulig, og gjør fysioterapi-øvelsene sine hjemme to ganger om dagen. Hun har bedre bevegelse i fingrene, men underarmen hennes gjør fortsatt vondt.   

– Jeg driver en butikk. Jeg selger små ting fra hjemmet mitt. Men siden jeg ble skutt har pengene mine blitt borte. Jeg får ikke solgt noe lenger, forteller France.  

Hun håper at hun vil kunne bevege seg som normalt og bli kvitt smertene så hun kan begynne hverdagslivet igjen. 

Artikkelen fortsetter under bildet

France sitter i taxien som skal ta henne hjem etter at hun ble skrevet ut av sykehuset 22. januar. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

 

Hun har blitt bedre, men trenger fortsatt pleie og behandling med jevne mellomrom. Hun føler seg sliten. Venstrebenet hennes har vært vondt i noen dager nå, og hun kan knapt gå.  

En kule sitter fortsatt igjen i den venstre skulderen hennes.  

– Nå kan jeg ikke bevege armen min, og jeg kan ikke bevege meg rundt. Jeg er ofte sulten, men jeg har ikke råd til nok mat. Kulen lammet ett av bena mine. Jeg får smerter i nervene, og skuddsåret gjør fortsatt vondt. Brystet og armen min gjør også vondt, forteller hun.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France gjør øvelser to ganger om dagen hjemme for å øke bevelgelse og mobilitet i armen. Her sitter hun sammen med søsteren og naboen sin ved hjemmet sitt i Bangui. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser 

 

France har to barn, Estive og Jolivia. De pleier å spise frokost på terrassen der moren deres ble skutt 13. januar.  

France forteller at hun vil at kampene i landet skal stoppe, slik at barna hennes kan være trygge igjen.  

– Barna går på skole i en måned, så starter skytingen og slåssingen igjen, og de må slutte å gå. Jeg vil at dette skal stoppe for at barna våre skal være trygge. Det må stoppe slik at landet kan bli fredelig igjen. Og slik at folk kan jobbe og tjene penger. Det bekymrer meg. Vi kan ikke leve med våpen rundt oss hele tiden.  

Artikkelen fortsetter under bildet

France og barnet hennes Estive sitter på madrassen i hjemmet deres etter at hun har kommet tilbake igjen fra sykehuset. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser 

 

Hva gjør Leger Uten Grenser:  

Teamene våre tilbyr gratis operasjoner og traumebehandling ved SICA-sykehuset som ble bygd i 2017. Sykehuset har en legevakt og to operasjonssaler, og tilbyr omfattende behandling etter operasjon, inkludert fysioterapi.  

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen