Safi Keita kommer fra Mali, men bodde i Algerie den dagen politiet banket på døren hennes. Hun var der for å tjene til livets opphold, som grønnsaksselger. Mens hennes to barn ble igjen med bestemoren i Mali, var hun alene, eller nesten: Hun var gravid med sitt tredje barn, og var fire måneder på vei den dagen politiet kom.

– Gendarmene brøt seg inn. De tok alt: penger og telefoner. Så tok de meg med til politistasjonen, sier Safi.

Dagen etter ble Safi plassert i en lastebil og sendt til et interneringssenter.

– De satte oss i overfylte lastebiler. Det var veldig trangt, det var mange av oss og ingen hadde på seg munnbind, forteller Safi, som ved ankomst ble bedt om å hoppe fra lastebilen og ned på bakken.

– Ettersom jeg er gravid ga det meg store smerter i magen, fortsetter hun.

Safi ble holdt i interneringssenteret i fire dager, under dårlige sanitærforhold og fikk bare brød å spise.

– Selv om jeg var gravid, fikk jeg ingen spesialbehandling. Vaktene viste ingen medfølelse med meg eller tilstanden min, sier hun.

Da hun ble løslatt, ble Safi tatt videre med andre migranter til grensen mellom Algerie og Niger og dumpet i ørkenen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Stengte grenser: fremdeles ingen stans i deportasjoner

Fra starten av året og frem til midten av april 2021 har 4370 migranter blitt utvist fra Algerie til Niger. Blant dem har det også vært skadde personer, inkludert én med skuddskader og en annen med et brukket ben. Disse nylige deportasjonene er en ny påminnelse om at den systematiske utvisningen av migranter har fortsatt på tross av stengte landegrenser under covid-19-pandemien.

Ifølge data samlet inn av Leger Uten Grensers team ankom 23.175 migranter i 2020 den lille ørkenbyen Assamaka i Niger, nær grensen til Algerie. Dette tallet er litt lavere enn de 29.888 utvisningene vi registrerte i 2019, men tallet er fortsatt høyt med tanke på at Nigers grenser har vært offisielt stengt siden mars 2020. I 2020 utførte vi flere pasientkonsultasjoner enn året før, med 41.801 konsultasjoner mot 39.889 i 2019.

Mange av Leger Uten Grensers pasienter forteller at de har opplevd vold og tortur. I 2020 behandlet vi 989 migranter som var blitt utsatt vold, hvorav 21 sa at de var blitt torturert. Vi behandlet også 1914 migranter med psykiske helseproblemer.

Dumpet på 'Point Zero'

Vi har samlet hundrevis av vitnesbyrd fra migranter vi har hjulpet eller reddet etter utvisning fra Algerie. De fleste er opprinnelig fra Vest-Afrika og Sør-Asia og inkluderer både unge menn, kvinner, barn og eldre. Noen har bodd i Algerie i årevis før de ble deportert, andre har reist gjennom landet på vei til Europa.

Ifølge vitnesbyrdene blir mange arrestert og holdt i interneringssentre i flere dager, uker eller måneder, før de blir tvunget inn i busser eller lastebiler av de algeriske sikkerhetsstyrkene. Til slutt blir de dumpet på et sted kjent som 'Point Zero' – et punkt midt i ingenmannsland på ørkengrensen mellom Algerie og Niger. Det skjer ofte midt på natten.

Uten noe i lomma, og uten kart eller veibeskrivelse, er de nødt til å gå 15 km for å komme til Assamaka, den nærmeste bosetningen. Det hender at mennesker går seg vill og aldri blir funnet igjen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Avkledd og ranet

Traoré Ya Madou fra Mali jobbet i seks år som maler i Algerie før han ble arrestert og deportert.

– Vi bodde på stedet der vi jobbet. En morgen kom det algeriske politiet. Vanligvis ville vi gi dem penger eller forsøke å gjøre motstand, og til slutt ville offiserene dra. Men den kvelden var det rundt 20 av dem. De brøt seg inn, tok på oss håndjern og fraktet oss til politistasjonen. Jeg var der i ett døgn uten noe å spise. Vi ble kroppsvisitert og de tok av oss klærne våre – vi ble utsatt for en helt umenneskelig behandling. Jeg hadde 2500 euro på meg og betjentene tok alt. Jeg ble banket så kraftig at jeg måtte på sykehus.

Som straff for å prøve å motstå arrestasjon ble Traoré ført mye lenger inn i ørkenen enn mange andre migranter, og måtte gå i rundt fire timer for å nå Assamaka.

Menneskerettighetsbrudd

Historiene til de to migrantene Safi og Traoré gir bare et lite innblikk i hva som skjer på grensen mellom Algerie og Niger.

– Siden den libyske revolusjonen i 2011 har ruten gjennom Niger og videre nordover gjennom Libya eller Algerie vært den viktigste ruten til Europa. Politikken som har blitt iverksatt for å dempe migrasjonen har ikke hindret mennesker i å søke sikkerhet. Isteden har den skapt større risiko for migranter gjennom å kriminalisere dem og krenke menneskerettighetene deres.

På Valletta-toppmøtet i 2015 styrket europeiske og afrikanske land grensekontrollsystemene sine og ble enige om å gjøre det enklere å returnere – frivillig eller ikke – migranter som ble ansett som ulovlige. Som et resultat fortsetter migranter å bli vilkårlig arrestert, utsatt for mishandling eller returnert til land der de risikerer forfølgelse.

– Arrestasjoner, interneringer og utvisninger gjennomført av regjeringen i Algerie bryter med det grunnleggende prinsippet om non-refoulement (retur til et land der personen står i fare for å bli forfulgt) og er i strid med internasjonale menneskerettigheter og internasjonal flyktninglov. Politikken må endres og humanitær nødhjelp og beskyttelse til migranter på flukt må garanteres. Det innebærer også at migrantene må få dekket sine grunnleggende behov i transittland som Niger, sier Leger Uten Grensers landsjef Jamal Mrrouch.

Leger Uten Grenser i Agadez-regionen

Leger Uten Grenser har jobbet i Agadez-regionen siden august 2018 og har gitt medisinsk og humanitær hjelp til kvinner, menn og barn i nød. Leger Uten Grenser tilbyr helsetjenester, psykososial støtte, akuttmedisinsk evakuering og søk og redning av migranter som har gått seg bort eller er forlatt i ørkenen. Leger Uten Grenser bistår også med utdeling av myggnett, tepper, hygienesett og undertøy.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.