Foto: Abhinav Chatterjee/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > 8 myter om fordelingen av koronavaksinen globalt
Nyheter

8 myter om fordelingen av koronavaksinen globalt

03.03.2021 | Oppdatert 16.03.2021
        

Men først, en statusoppdatering:

I midten av mars 2021 er det satt omtrent 360 millioner doser av covid-19-vaksinen i verden. En svært stor andel av dosene er satt i rike land som USA, Storbritannia og EU-landene og i det øvre spekteret av mellominntektsland. Selv om vaksiner nå blir levert i fattige land, vil en veldig liten andel av innbyggerne i de fattigste landene få vaksinen i år.  Flere land frykter å måtte vente i flere år.    

Lederen for Verdens helseorganisasjon (WHO) Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus har uttalt at verden står på randen av en katastrofal moralsk svikt, der mennesker i fattige land risikerer å måtte betale med sine egne liv mens de venter på vaksinen. 

I flere tiår har vi i Leger Uten Grenser sett at lavinntektsland har begrenset tilgang til medisiner og vaksiner. At store legemiddelselskaper gjør livreddende dråper og tabletter til luksusvarer. Vi har sett det med skyhøye priser på blant annet hiv-medisiner, lungebetennelsesvaksine og tuberkulosemedisin, og med begrenset produksjon av HPV-vaksine, som kan forebygge livmorhalskreft. Som en medisinsk nødhjelpsorganisasjon er det vår plikt å si ifra når menneskers liv settes på spill. Derfor kjemper vi nå for mer rettferdig tilgang til covid-19-vaksiner. Færre dør når flere vet.  

Dagens vaksinegap står i sterk kontrast til ambisjonene i starten av pandemien. Da verdens ledere og helseeksperter opprettet det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax, var det for å sikre at vaksiner ble fordelt rettferdig mellom fattige og rike land. Dessverre tok vaksinenasjonalismen over i mange rike land. Land som USA, Storbritannia, Canada og EU-landene – som Norge har kjøpt gjennom – kjøpte opp majoriteten av vaksinene som har kommet lengst i løpet, som Pfizer og Moderna. Det svekket Covax som en felles løsning for verden.  

Verden er i dag i grepet på en svært uheldig duo: Vi har en utbredt vaksinenasjonalisme i rike land på den ene siden og en global manko på vaksiner på den andre. Vaksinenasjonalismen er det motsatte av global solidaritet. Den innebærer at noen land har sikret seg store mengder vaksiner – enkelte, som Canada, nok til å forsyne fem ganger egen befolkning – mens andre ikke har noen. Det betyr at unge og friske mennesker i rike land ligger an til å få vaksiner før mange helsearbeidere og risikogrupper i fattige land.  

Men må det egentlig være sånn? Er det mulig å gjøre vaksinefordelingen mer rettferdig? I dag ligger makten over vaksinefordelingen hos store legemiddelselskaper, men det er mulig for folkevalgte myndigheter å ta større ansvar for pandemiresponsen.  

Vi tar deg gjennom åtte myter og fakta for å oppklare saken.  

Myte 1: Vaksinenasjonalismen er riktig løsning: Vi må hjelpe oss selv før vi hjelper andre

(…på flyet får vi også beskjed om å ta oksygenmasken på oss selv før vi hjelper andre)

Hovedansvaret til enhver regjering, inkludert den norske, er naturligvis å ta vare på sin egen befolkning. Samtidig har man under en pandemi et ansvar for å se verden under ett. Vaksinenasjonalismen som vi ser i dag er både urettferdig og irrasjonell. Den er urettferdig fordi fordelingen av vaksiner ikke bør styres av størrelsen på landenes lommebok, men av helsemessige behov. I tråd med Verdens helseorganisasjons (WHO) folkehelsekriterier, bør risikogrupper og helsepersonell i alle land prioriteres først.

I starten av 2021 så vi at en alvorlig covid-bølge bredte seg over flere land sør i Afrika. En betydelig mer smittsom mutant av covid-19 spredte seg fra Sør-Afrika til Eswatini, Zimbabwe, Mosambik og Malawi. Landene stod uten vaksine og hadde dermed ingen mulighet til å beskytte kritisk helsepersonell eller risikogrupper mot smitte. Mens rike land har investert i utviklingen av korona-vaksinene, har mange mennesker i lavinntektsland deltatt i kliniske testinger av vaksinene.

De indirekte konsekvensene av pandemien har også vært spesielt harde i lavinntektsland, der helsevesenet ofte er sårbart fra før av. Det har vi i Leger Uten Grenser sett med egne øyne i mange av de over 70 landene vi jobber i. Anti-malariaprogrammer og kreftprosjekter har blitt satt på vent, meslingvaksinasjoner har stoppet opp, flere kvinner har måttet ty til utrygge og dødelige aborter, og pasienter venter på medisiner som aldri kommer frem. På grunn av koronarestriksjoner risikerer vi å se nivåer av fattigdom som vi sist så for 30 år siden, ifølge FN.

Vaksinenasjonalismen er også irrasjonell og ineffektiv om vi vil stanse pandemien. «Ingen er trygge før alle er trygge» er ikke bare et uttrykk, men helt reelt.  I en globalisert verden kan ingen land, ei heller en verdensdel, overvinne viruset alene. Flokkimmunitet mot covid-19 kan bare sikres gjennom en global, bred vaksinedekning. Mens rike land tar sikte på å vaksinere store deler av sin befolkning innen sommeren 2021, kan viruset fortsette å sirkulere og mutere i andre deler av verden i flere år fremover. Det øker også risikoen for at nye muterte virus vil oppstå, som det er en sjanse for at de eksisterende vaksinene ikke vil virke like godt på. 

Myte 2: Problemet med mangel på vaksiner i lavinntektsland kan enkelt løses ved at rike land gir mer i bistandspenger til dette formålet

Den norske regjeringen har pekt på at mangelen på vaksiner i lavinntektsland skyldes at rikes land ikke har investert nok penger i det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har gang på gang bedt om at rike land øker bevilgningene til Covax, slik at de kan kjøpe opp og rulle ut flere vaksiner.

Vi i Leger Uten Grenser mener at Covax er et svært viktig samarbeid, men det har dessverre vist seg å ikke være nok. Den store mangelen på vaksiner i lav- og mellominntektsland kan ikke bare løses ved at rike land betaler for andre lands vaksiner. Flere produsenter i lav- og mellominntektsland må få rett til å produsere kopier av de mest effektive vaksinene. Dagens produksjonskapasitet møter ifølge WHO bare en liten brøkdel av det globale vaksinebehovet og det er et stort behov for å øke produksjonen.

Hvordan kan antall vaksineprodusenter økes? Det ligger nå et banebrytende forslag på bordet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) som blant annet går ut på å midlertidig fjerne patenter på vaksiner, medisiner og medisinsk utstyr mot covid-19 så lenge pandemien er en realitet. Fritaket gjelder også andre immaterielle rettigheter som opphavsrett, designrett og forretning- og handelsinformasjon. Forslaget ble først fremmet av India og Sør-Afrika, og støttes nå av flere enn 100 land (mange av dem lav- og mellominntektsland) og nesten 400 sivilsamfunnsorganisasjoner (inkludert Leger Uten Grenser). WHO-leder Dr. Tedros har også uttrykt sin støtte til forslaget.

 Produksjon av kopivaksiner i lav- og mellominntektsland kan bidra til økt konkurranse, lavere priser, samt enklere transport og distribusjon. Fritaket vil også gi land rett til å produsere kopimedisiner og utstyr som smittevernsutstyr, testutstyr og annet medisinsk utstyr. Med andre ord vil forslaget gjøre stater bedre rustet til å aktivt bekjempe pandemien.  

På tross av dette, har et knippe høyinntektsland, inkludert Norge, gått imot forslaget. Leger Uten Grenser mener det er grunnleggende urettferdig og uakseptabelt at en liten gruppe WTO-medlemmer nekter andre land å produsere covid-19-verktøy når den samme gruppen har støvsugd markedet for vaksiner. Å opprettholde et system der bistand skal dekke vaksinasjoner i lavinntektsland, i stedet for å la dem produsere vaksiner selv, bidrar til å holde dem fast i en offerrolle.

Mer om hvordan patenter og kopivaksiner fungerer i punktet under, punkt 3. Sjekk ut punkt 8 for å finne ut mer om produksjonskapasitet i lav- og mellominntektsland.

Myte 3: Det er ikke noe som tyder på at patenter og immaterielle rettigheter er en del av problemet med dagens urettferdige fordeling

Patenter gjør at ingen andre kan produsere et produkt, uten eventuelt å ha en spesiell avtale med selskapet som har patent. Det gjør at selskapene med patentrettighetene kan sette høye priser, og fattige land har dermed ikke råd og ikke samme mulighet til å kjøpe produktet som rike land har. Den samlede globale produksjonen av et produkt, for eksempel en vaksine, blir dessuten begrenset.

I løpet av pandemien har det blitt søkt om et stort antall patenter på oppfinnelser av legemidler og utstyr som skal brukes til å bekjempe covid-19. De ulike covid-19-vaksinene bygger dessuten på teknologi som allerede er patentbeskyttet. Dette gjelder for eksempel teknologien som AstraZeneca-vaksinen bygger på. Det finnes også hundrevis av patenter på den mye omtalte mRNA-teknologien, som er brukt til å utvikle Moderna- og Pfizer/BioNTech-vaksinen. Moderna har bestemt seg for å ikke håndheve sine patenter på mRNA-teknologi under pandemien, men dette er ikke tilstrekkelig for å gi juridisk sikkerhet for alle kompetente utviklere og produsenter.

En rekke oppfinnelser knyttet til produksjon og lagring av vaksinene, som kuldelagring, er under utvikling i dag. Det vil dermed sannsynligvis fortsette å bli søkt om patenter knyttet til covid-19-verktøy i tiden som kommer.

I flere tiår har vi i Leger Uten Grenser sett at lavinntektsland har begrenset tilgang til medisiner og vaksiner. Vi har sett det med skyhøye priser på blant annet hiv-medisiner, lungebetennelsesvaksine og tuberkulosemedisin, og med begrenset produksjon av HPV-vaksine, som kan forebygge livmorhalskreft.

 Nå, under pandemien, utgjør patentene særlig et problem for lavinntektsland som ofte havner bakerst i vaksine- utstyrs- og medisinkøen, i tillegg til at patenter forhindrer dem i å sette i gang egen produksjon. Patenter og immaterielle rettigheter skaper usikkerhet når det kommer til tilgang, hindrer konkurranse og holder prisene høye for lav- og mellominntektsland.

Under neste punkt kan du lese mer om at vaksineselskaper i liten grad har valgt å dele kunnskap og være åpne under pandemien.

Myte 4: OK, patenter kan være problematisk, men det er nok å be pent om at selskapene frivillig deler teknologi og kunnskap

Politikere både i og utenfor Norge har oppfordret vaksineselskaper til å være åpne om kostnader, avtaler og å dele teknologi. EU og Norge er blant landene som har bedt om dette.

Samtidig er både EU-landene og Norge imot patentforslaget i WTO – et forslag som forplikter selskapene til økt åpenhet og deling av oppfinnelser. Å sette sin lit til legemiddelselskapenes frivillighet har vist seg å ikke fungere. Per i dag har selskapenes planer for å åpent lisensiere (å gi andre produsenter tillatelse til å produsere) eller dele teknologi med alle kompetente vaksineutviklere globalt, enten vært mangelfulle eller ikke-eksisterende.

Et eksempel er WHOs såkalte Covid-19 Technology Access Pool (C-TAP) – en plattform der selskaper kan frivillig dele teknologi, data og rettigheter relatert til covid-19-produkter. Ingen selskaper har benyttet seg av denne mulighet. Direktøren for legemiddelselskapet Pfizer beskrev tiltaket som «nonsense» da det ble lansert i mai 2020. 

Det er også flere eksempler på at legemiddelselskaper har satt profitt foran rettferdig distribusjon og prising under pandemien. Nylig krevde Pfizer økt pris for ett medisinglass av sin vaksine. Årsaken var at kontrakten sier at de skal få betalt per dose. Det viste seg at det er mulig å få seks – og ikke fem, som først antatt –  doser ut av hvert glass. Dette innebar altså ingen økte produksjonskostnader, bare en mulighet til økt profitt.

AstraZeneca er en av vaksineprodusentene som har inngått avtaler om å selge covid-19-vaksinen sin til kostpris under pandemien. Men høsten 2020 avslørte Financial Times at AstraZeneca selv hadde definert sluttpunktet for pandemien. Det var satt til juli 2021. I januar ble det kjent at AstraZeneca selger vaksinedoser til Sør-Afrika for over dobbel pris av hva EU betaler per dose. Mange sørafrikanere har deltatt i kliniske tester for å utvikle nettopp denne vaksinen.

 Norge er et av landene som har fremholdt at det er mulig å tvangslisensiere vaksiner. Det betyr at et land kan tvinge gjennom retten til å produsere en vaksine. Det vil imidlertid være svært tidkrevende dersom land skal føre selvstendige prosesser for hvert produkt. Sør-Afrika, som står i spissen for patentforslaget, erfarte dette under hiv/aids-epidemien for 20 år siden. Svært mange mennesker i fattige land mistet livet fordi de ikke hadde råd til den patentbeskyttede medisinen. Først etter flere års kamp ble det mulig å produsere rimeligere kopipreparater. Forslaget i WTO skal hindre at det samme skjer igjen fordi det innebærer at alle medlemsland står sammen, og det omfatter alle covid-19-legemidler og -utstyr.

Det er også godt dokumentert at utviklingsland har blitt utsatt for press fra høyinntektsland når de har forsøkt å bruke tvangslisenser. Under en pandemi er det rett og rimelig at flere produsenter kan utvikle livreddende preparater uten å frykte trusler og represalier fra andre stater.

Myte 5: Uten patenter vil ikke legemiddelselskapene ha motivasjon til å forske frem nye oppfinnelser

Et av Norges hovedargumenter mot patentforslaget i WTO er at det vil svekke legemiddelselskapenes insentiver for innovasjon. Det er nødvendig å understreke at offentlige institusjoner har investert svært store summer i forskning og utvikling av vaksinene.

Moderna har mottatt nesten 2,5 milliarder av USA (Selskapet mottok 483 millioner dollar i april, 472 millioner dollar i juli og 1,525 milliarder dollar i august).

Pfizer har gjennom støtte fra tyske myndigheter til partneren BioNTech fått nesten 443 millioner dollar og et lån på over 118 millioner fra Den Europeiske Investeringsbanken.

 De store offentlige investeringene bør gjøre motivasjonen bak nyvinningene åpenbar: Å redde flest mulig liv.

Vi lever i en eksepsjonell tid, som krever eksepsjonelle tiltak. Patentfritaket skal kun gjelde så lenge pandemien er et faktum. Vi jobber ikke for at hele patentordningen skal bort, og legemiddelindustrien skal selvfølgelig tjene penger. Det gjør den jo også til gangs, som en av verdens mest lønnsomme industrier.

Ingen bør profittmaksimere på en pandemi; det viktigste er at flest mulig har tilgang til vaksinene, ikke at de skal selges til høystbydende.

Myte 6: Vaksinene har blitt utviklet i rekordtempo først og fremst fordi private selskaper har påtatt seg stor risiko. Derfor har selskapene rett til å sette høye priser

Korona-pandemien har forårsaket 2,5 millioner dødsfall, alvorlig sykdom, og tap av levebrød for svært mange mennesker over hele verden. Dette har motivert forskere og bidragsytere til å investere stort i forskning og utvikling av covid-19-legemidler og -utstyr.

Påstanden om at det er patenter og profitt som har ført til et så raskt gjennombrudd for covid-19-vaksiner, er misvisende. Det er de store offentlige ressursene, støtte fra private givere, og ikke minst målet om å få slutt på en dødelig pandemi, som virkelig har vært med på å drive forskningen og utviklingen fremover.

 På tross av de store offentlige investeringene, ligger nå mye av makten over covid-vaksineringen i hendene på et lite antall legemiddelselskaper. Slik bør det ikke være. Det er folkevalgte myndigheter, som står ansvarlig overfor befolkninger, som bør ha ansvar og kontroll over pandemiresponsen. Som WHO-leder Dr. Tedros skriver: «det internasjonale samfunnet kan ikke tillate at en håndfull aktører dikterer spillereglene eller tidsrammen for når denne pandemien skal være over.»

Ved å midlertidig fjerne patenter på vaksiner, medisiner og annet utstyr mot covid-19, får stater større mulighet til å ta ansvar og være med på å bekjempe pandemien.

Myte 7: Norges handlinger har ikke så mye å si i det store bildet

 Norge er befolkningsmessig et lite land, men ingen «hvem som helst» innen global helse og i internasjonale vaksinespørsmål. Sammen med Sør-Afrika leder Norge rådet for et initiativ som skal sikre rettferdig tilgang til vaksiner, medisiner og testutstyr, det såkalte Access to Covid Tools Accellerator (ACT-A). ACT-A er et paraplyinitiativ som blant annet omfatter Covax. Folkehelseinstituttet i Oslo huser dessuten den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier, CEPI. Hva Norge gjør, har en betydning. Gjennom sin posisjon, kan Norge påvirke det internasjonale samfunnet til å gå i riktig retning.

Myte 8: Det er naivt å tro at lav- og mellominntektsland kan sette i gang produksjon av vaksiner selv

Motstanderne av patentforslaget i WTO har flere ganger hevdet at det vil være til liten nytte fordi lav- og mellominntektsland ikke vil være i stand til å produsere kopivaksiner.

Denne påstanden vitner om en ovenfra-og-ned-holdning, og stemmer ikke overens med virkeligheten. Lav- og mellominntektsland har lenge produsert og levert kvalitetssikrede medisinske produkter, inkludert vaksiner. 72 av de 158 forhåndskvalifiserte vaksinene under WHOs Prequalification Programme er produsert av vaksineprodusenter i lav- og mellominntektsland.

Når de fleste land ikke hadde råd til å inkludere hepatitt B-vaksine i deres vaksinasjonsprogrammer på 1980-tallet, søkte Shantha Biotechnics i India om å få produsere og ble nektet en teknologioverføring for å sette i gang produksjonen. Dermed utviklet India uavhengig vaksinen og solgte den til mindre enn én dollar per dose.

Uavhengige produsenter i India, Sør-Korea og Kina har utviklet pneumokokk-konjugatvaksiner (lungebetennelsesvaksine) for barn – på tross av at legemiddelselskaper hevdet at teknologien var for kompleks.

I dag er en indisk produsent i front for utviklingen en potensiell mRNA-vaksine for covid-19 som ikke trenger like kraftig kjøleoppbevaring som lignende vaksiner. En gruppe kinesiske forskere jobber også med en termostabil mRNA-vaksine for covid-19.

Under møtet i WTO i februar uttalte Sør-Afrikas representant at det finnes både kunnskap og produksjonskapasitet som vil gjøre det mulig for produsenter i lav- og mellominntektsland å produsere vaksiner, medisiner og utstyr. Det er imidlertid et stort behov for at patenter oppheves og at selskapene deler teknologi og kunnskap knyttet til de spesifikke oppfinnelsene.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Abhinav Chatterjee/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > 8 myter om fordelingen av koronavaksinen globalt
Nyheter

8 myter om fordelingen av koronavaksinen globalt

03.03.2021 | Oppdatert 16.03.2021
        

Men først, en statusoppdatering:

I midten av mars 2021 er det satt omtrent 360 millioner doser av covid-19-vaksinen i verden. En svært stor andel av dosene er satt i rike land som USA, Storbritannia og EU-landene og i det øvre spekteret av mellominntektsland. Selv om vaksiner nå blir levert i fattige land, vil en veldig liten andel av innbyggerne i de fattigste landene få vaksinen i år.  Flere land frykter å måtte vente i flere år.    

Lederen for Verdens helseorganisasjon (WHO) Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus har uttalt at verden står på randen av en katastrofal moralsk svikt, der mennesker i fattige land risikerer å måtte betale med sine egne liv mens de venter på vaksinen. 

I flere tiår har vi i Leger Uten Grenser sett at lavinntektsland har begrenset tilgang til medisiner og vaksiner. At store legemiddelselskaper gjør livreddende dråper og tabletter til luksusvarer. Vi har sett det med skyhøye priser på blant annet hiv-medisiner, lungebetennelsesvaksine og tuberkulosemedisin, og med begrenset produksjon av HPV-vaksine, som kan forebygge livmorhalskreft. Som en medisinsk nødhjelpsorganisasjon er det vår plikt å si ifra når menneskers liv settes på spill. Derfor kjemper vi nå for mer rettferdig tilgang til covid-19-vaksiner. Færre dør når flere vet.  

Dagens vaksinegap står i sterk kontrast til ambisjonene i starten av pandemien. Da verdens ledere og helseeksperter opprettet det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax, var det for å sikre at vaksiner ble fordelt rettferdig mellom fattige og rike land. Dessverre tok vaksinenasjonalismen over i mange rike land. Land som USA, Storbritannia, Canada og EU-landene – som Norge har kjøpt gjennom – kjøpte opp majoriteten av vaksinene som har kommet lengst i løpet, som Pfizer og Moderna. Det svekket Covax som en felles løsning for verden.  

Verden er i dag i grepet på en svært uheldig duo: Vi har en utbredt vaksinenasjonalisme i rike land på den ene siden og en global manko på vaksiner på den andre. Vaksinenasjonalismen er det motsatte av global solidaritet. Den innebærer at noen land har sikret seg store mengder vaksiner – enkelte, som Canada, nok til å forsyne fem ganger egen befolkning – mens andre ikke har noen. Det betyr at unge og friske mennesker i rike land ligger an til å få vaksiner før mange helsearbeidere og risikogrupper i fattige land.  

Men må det egentlig være sånn? Er det mulig å gjøre vaksinefordelingen mer rettferdig? I dag ligger makten over vaksinefordelingen hos store legemiddelselskaper, men det er mulig for folkevalgte myndigheter å ta større ansvar for pandemiresponsen.  

Vi tar deg gjennom åtte myter og fakta for å oppklare saken.  

Myte 1: Vaksinenasjonalismen er riktig løsning: Vi må hjelpe oss selv før vi hjelper andre

(…på flyet får vi også beskjed om å ta oksygenmasken på oss selv før vi hjelper andre)

Hovedansvaret til enhver regjering, inkludert den norske, er naturligvis å ta vare på sin egen befolkning. Samtidig har man under en pandemi et ansvar for å se verden under ett. Vaksinenasjonalismen som vi ser i dag er både urettferdig og irrasjonell. Den er urettferdig fordi fordelingen av vaksiner ikke bør styres av størrelsen på landenes lommebok, men av helsemessige behov. I tråd med Verdens helseorganisasjons (WHO) folkehelsekriterier, bør risikogrupper og helsepersonell i alle land prioriteres først.

I starten av 2021 så vi at en alvorlig covid-bølge bredte seg over flere land sør i Afrika. En betydelig mer smittsom mutant av covid-19 spredte seg fra Sør-Afrika til Eswatini, Zimbabwe, Mosambik og Malawi. Landene stod uten vaksine og hadde dermed ingen mulighet til å beskytte kritisk helsepersonell eller risikogrupper mot smitte. Mens rike land har investert i utviklingen av korona-vaksinene, har mange mennesker i lavinntektsland deltatt i kliniske testinger av vaksinene.

De indirekte konsekvensene av pandemien har også vært spesielt harde i lavinntektsland, der helsevesenet ofte er sårbart fra før av. Det har vi i Leger Uten Grenser sett med egne øyne i mange av de over 70 landene vi jobber i. Anti-malariaprogrammer og kreftprosjekter har blitt satt på vent, meslingvaksinasjoner har stoppet opp, flere kvinner har måttet ty til utrygge og dødelige aborter, og pasienter venter på medisiner som aldri kommer frem. På grunn av koronarestriksjoner risikerer vi å se nivåer av fattigdom som vi sist så for 30 år siden, ifølge FN.

Vaksinenasjonalismen er også irrasjonell og ineffektiv om vi vil stanse pandemien. «Ingen er trygge før alle er trygge» er ikke bare et uttrykk, men helt reelt.  I en globalisert verden kan ingen land, ei heller en verdensdel, overvinne viruset alene. Flokkimmunitet mot covid-19 kan bare sikres gjennom en global, bred vaksinedekning. Mens rike land tar sikte på å vaksinere store deler av sin befolkning innen sommeren 2021, kan viruset fortsette å sirkulere og mutere i andre deler av verden i flere år fremover. Det øker også risikoen for at nye muterte virus vil oppstå, som det er en sjanse for at de eksisterende vaksinene ikke vil virke like godt på. 

Myte 2: Problemet med mangel på vaksiner i lavinntektsland kan enkelt løses ved at rike land gir mer i bistandspenger til dette formålet

Den norske regjeringen har pekt på at mangelen på vaksiner i lavinntektsland skyldes at rikes land ikke har investert nok penger i det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har gang på gang bedt om at rike land øker bevilgningene til Covax, slik at de kan kjøpe opp og rulle ut flere vaksiner.

Vi i Leger Uten Grenser mener at Covax er et svært viktig samarbeid, men det har dessverre vist seg å ikke være nok. Den store mangelen på vaksiner i lav- og mellominntektsland kan ikke bare løses ved at rike land betaler for andre lands vaksiner. Flere produsenter i lav- og mellominntektsland må få rett til å produsere kopier av de mest effektive vaksinene. Dagens produksjonskapasitet møter ifølge WHO bare en liten brøkdel av det globale vaksinebehovet og det er et stort behov for å øke produksjonen.

Hvordan kan antall vaksineprodusenter økes? Det ligger nå et banebrytende forslag på bordet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) som blant annet går ut på å midlertidig fjerne patenter på vaksiner, medisiner og medisinsk utstyr mot covid-19 så lenge pandemien er en realitet. Fritaket gjelder også andre immaterielle rettigheter som opphavsrett, designrett og forretning- og handelsinformasjon. Forslaget ble først fremmet av India og Sør-Afrika, og støttes nå av flere enn 100 land (mange av dem lav- og mellominntektsland) og nesten 400 sivilsamfunnsorganisasjoner (inkludert Leger Uten Grenser). WHO-leder Dr. Tedros har også uttrykt sin støtte til forslaget.

 Produksjon av kopivaksiner i lav- og mellominntektsland kan bidra til økt konkurranse, lavere priser, samt enklere transport og distribusjon. Fritaket vil også gi land rett til å produsere kopimedisiner og utstyr som smittevernsutstyr, testutstyr og annet medisinsk utstyr. Med andre ord vil forslaget gjøre stater bedre rustet til å aktivt bekjempe pandemien.  

På tross av dette, har et knippe høyinntektsland, inkludert Norge, gått imot forslaget. Leger Uten Grenser mener det er grunnleggende urettferdig og uakseptabelt at en liten gruppe WTO-medlemmer nekter andre land å produsere covid-19-verktøy når den samme gruppen har støvsugd markedet for vaksiner. Å opprettholde et system der bistand skal dekke vaksinasjoner i lavinntektsland, i stedet for å la dem produsere vaksiner selv, bidrar til å holde dem fast i en offerrolle.

Mer om hvordan patenter og kopivaksiner fungerer i punktet under, punkt 3. Sjekk ut punkt 8 for å finne ut mer om produksjonskapasitet i lav- og mellominntektsland.

Myte 3: Det er ikke noe som tyder på at patenter og immaterielle rettigheter er en del av problemet med dagens urettferdige fordeling

Patenter gjør at ingen andre kan produsere et produkt, uten eventuelt å ha en spesiell avtale med selskapet som har patent. Det gjør at selskapene med patentrettighetene kan sette høye priser, og fattige land har dermed ikke råd og ikke samme mulighet til å kjøpe produktet som rike land har. Den samlede globale produksjonen av et produkt, for eksempel en vaksine, blir dessuten begrenset.

I løpet av pandemien har det blitt søkt om et stort antall patenter på oppfinnelser av legemidler og utstyr som skal brukes til å bekjempe covid-19. De ulike covid-19-vaksinene bygger dessuten på teknologi som allerede er patentbeskyttet. Dette gjelder for eksempel teknologien som AstraZeneca-vaksinen bygger på. Det finnes også hundrevis av patenter på den mye omtalte mRNA-teknologien, som er brukt til å utvikle Moderna- og Pfizer/BioNTech-vaksinen. Moderna har bestemt seg for å ikke håndheve sine patenter på mRNA-teknologi under pandemien, men dette er ikke tilstrekkelig for å gi juridisk sikkerhet for alle kompetente utviklere og produsenter.

En rekke oppfinnelser knyttet til produksjon og lagring av vaksinene, som kuldelagring, er under utvikling i dag. Det vil dermed sannsynligvis fortsette å bli søkt om patenter knyttet til covid-19-verktøy i tiden som kommer.

I flere tiår har vi i Leger Uten Grenser sett at lavinntektsland har begrenset tilgang til medisiner og vaksiner. Vi har sett det med skyhøye priser på blant annet hiv-medisiner, lungebetennelsesvaksine og tuberkulosemedisin, og med begrenset produksjon av HPV-vaksine, som kan forebygge livmorhalskreft.

 Nå, under pandemien, utgjør patentene særlig et problem for lavinntektsland som ofte havner bakerst i vaksine- utstyrs- og medisinkøen, i tillegg til at patenter forhindrer dem i å sette i gang egen produksjon. Patenter og immaterielle rettigheter skaper usikkerhet når det kommer til tilgang, hindrer konkurranse og holder prisene høye for lav- og mellominntektsland.

Under neste punkt kan du lese mer om at vaksineselskaper i liten grad har valgt å dele kunnskap og være åpne under pandemien.

Myte 4: OK, patenter kan være problematisk, men det er nok å be pent om at selskapene frivillig deler teknologi og kunnskap

Politikere både i og utenfor Norge har oppfordret vaksineselskaper til å være åpne om kostnader, avtaler og å dele teknologi. EU og Norge er blant landene som har bedt om dette.

Samtidig er både EU-landene og Norge imot patentforslaget i WTO – et forslag som forplikter selskapene til økt åpenhet og deling av oppfinnelser. Å sette sin lit til legemiddelselskapenes frivillighet har vist seg å ikke fungere. Per i dag har selskapenes planer for å åpent lisensiere (å gi andre produsenter tillatelse til å produsere) eller dele teknologi med alle kompetente vaksineutviklere globalt, enten vært mangelfulle eller ikke-eksisterende.

Et eksempel er WHOs såkalte Covid-19 Technology Access Pool (C-TAP) – en plattform der selskaper kan frivillig dele teknologi, data og rettigheter relatert til covid-19-produkter. Ingen selskaper har benyttet seg av denne mulighet. Direktøren for legemiddelselskapet Pfizer beskrev tiltaket som «nonsense» da det ble lansert i mai 2020. 

Det er også flere eksempler på at legemiddelselskaper har satt profitt foran rettferdig distribusjon og prising under pandemien. Nylig krevde Pfizer økt pris for ett medisinglass av sin vaksine. Årsaken var at kontrakten sier at de skal få betalt per dose. Det viste seg at det er mulig å få seks – og ikke fem, som først antatt –  doser ut av hvert glass. Dette innebar altså ingen økte produksjonskostnader, bare en mulighet til økt profitt.

AstraZeneca er en av vaksineprodusentene som har inngått avtaler om å selge covid-19-vaksinen sin til kostpris under pandemien. Men høsten 2020 avslørte Financial Times at AstraZeneca selv hadde definert sluttpunktet for pandemien. Det var satt til juli 2021. I januar ble det kjent at AstraZeneca selger vaksinedoser til Sør-Afrika for over dobbel pris av hva EU betaler per dose. Mange sørafrikanere har deltatt i kliniske tester for å utvikle nettopp denne vaksinen.

 Norge er et av landene som har fremholdt at det er mulig å tvangslisensiere vaksiner. Det betyr at et land kan tvinge gjennom retten til å produsere en vaksine. Det vil imidlertid være svært tidkrevende dersom land skal føre selvstendige prosesser for hvert produkt. Sør-Afrika, som står i spissen for patentforslaget, erfarte dette under hiv/aids-epidemien for 20 år siden. Svært mange mennesker i fattige land mistet livet fordi de ikke hadde råd til den patentbeskyttede medisinen. Først etter flere års kamp ble det mulig å produsere rimeligere kopipreparater. Forslaget i WTO skal hindre at det samme skjer igjen fordi det innebærer at alle medlemsland står sammen, og det omfatter alle covid-19-legemidler og -utstyr.

Det er også godt dokumentert at utviklingsland har blitt utsatt for press fra høyinntektsland når de har forsøkt å bruke tvangslisenser. Under en pandemi er det rett og rimelig at flere produsenter kan utvikle livreddende preparater uten å frykte trusler og represalier fra andre stater.

Myte 5: Uten patenter vil ikke legemiddelselskapene ha motivasjon til å forske frem nye oppfinnelser

Et av Norges hovedargumenter mot patentforslaget i WTO er at det vil svekke legemiddelselskapenes insentiver for innovasjon. Det er nødvendig å understreke at offentlige institusjoner har investert svært store summer i forskning og utvikling av vaksinene.

Moderna har mottatt nesten 2,5 milliarder av USA (Selskapet mottok 483 millioner dollar i april, 472 millioner dollar i juli og 1,525 milliarder dollar i august).

Pfizer har gjennom støtte fra tyske myndigheter til partneren BioNTech fått nesten 443 millioner dollar og et lån på over 118 millioner fra Den Europeiske Investeringsbanken.

 De store offentlige investeringene bør gjøre motivasjonen bak nyvinningene åpenbar: Å redde flest mulig liv.

Vi lever i en eksepsjonell tid, som krever eksepsjonelle tiltak. Patentfritaket skal kun gjelde så lenge pandemien er et faktum. Vi jobber ikke for at hele patentordningen skal bort, og legemiddelindustrien skal selvfølgelig tjene penger. Det gjør den jo også til gangs, som en av verdens mest lønnsomme industrier.

Ingen bør profittmaksimere på en pandemi; det viktigste er at flest mulig har tilgang til vaksinene, ikke at de skal selges til høystbydende.

Myte 6: Vaksinene har blitt utviklet i rekordtempo først og fremst fordi private selskaper har påtatt seg stor risiko. Derfor har selskapene rett til å sette høye priser

Korona-pandemien har forårsaket 2,5 millioner dødsfall, alvorlig sykdom, og tap av levebrød for svært mange mennesker over hele verden. Dette har motivert forskere og bidragsytere til å investere stort i forskning og utvikling av covid-19-legemidler og -utstyr.

Påstanden om at det er patenter og profitt som har ført til et så raskt gjennombrudd for covid-19-vaksiner, er misvisende. Det er de store offentlige ressursene, støtte fra private givere, og ikke minst målet om å få slutt på en dødelig pandemi, som virkelig har vært med på å drive forskningen og utviklingen fremover.

 På tross av de store offentlige investeringene, ligger nå mye av makten over covid-vaksineringen i hendene på et lite antall legemiddelselskaper. Slik bør det ikke være. Det er folkevalgte myndigheter, som står ansvarlig overfor befolkninger, som bør ha ansvar og kontroll over pandemiresponsen. Som WHO-leder Dr. Tedros skriver: «det internasjonale samfunnet kan ikke tillate at en håndfull aktører dikterer spillereglene eller tidsrammen for når denne pandemien skal være over.»

Ved å midlertidig fjerne patenter på vaksiner, medisiner og annet utstyr mot covid-19, får stater større mulighet til å ta ansvar og være med på å bekjempe pandemien.

Myte 7: Norges handlinger har ikke så mye å si i det store bildet

 Norge er befolkningsmessig et lite land, men ingen «hvem som helst» innen global helse og i internasjonale vaksinespørsmål. Sammen med Sør-Afrika leder Norge rådet for et initiativ som skal sikre rettferdig tilgang til vaksiner, medisiner og testutstyr, det såkalte Access to Covid Tools Accellerator (ACT-A). ACT-A er et paraplyinitiativ som blant annet omfatter Covax. Folkehelseinstituttet i Oslo huser dessuten den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier, CEPI. Hva Norge gjør, har en betydning. Gjennom sin posisjon, kan Norge påvirke det internasjonale samfunnet til å gå i riktig retning.

Myte 8: Det er naivt å tro at lav- og mellominntektsland kan sette i gang produksjon av vaksiner selv

Motstanderne av patentforslaget i WTO har flere ganger hevdet at det vil være til liten nytte fordi lav- og mellominntektsland ikke vil være i stand til å produsere kopivaksiner.

Denne påstanden vitner om en ovenfra-og-ned-holdning, og stemmer ikke overens med virkeligheten. Lav- og mellominntektsland har lenge produsert og levert kvalitetssikrede medisinske produkter, inkludert vaksiner. 72 av de 158 forhåndskvalifiserte vaksinene under WHOs Prequalification Programme er produsert av vaksineprodusenter i lav- og mellominntektsland.

Når de fleste land ikke hadde råd til å inkludere hepatitt B-vaksine i deres vaksinasjonsprogrammer på 1980-tallet, søkte Shantha Biotechnics i India om å få produsere og ble nektet en teknologioverføring for å sette i gang produksjonen. Dermed utviklet India uavhengig vaksinen og solgte den til mindre enn én dollar per dose.

Uavhengige produsenter i India, Sør-Korea og Kina har utviklet pneumokokk-konjugatvaksiner (lungebetennelsesvaksine) for barn – på tross av at legemiddelselskaper hevdet at teknologien var for kompleks.

I dag er en indisk produsent i front for utviklingen en potensiell mRNA-vaksine for covid-19 som ikke trenger like kraftig kjøleoppbevaring som lignende vaksiner. En gruppe kinesiske forskere jobber også med en termostabil mRNA-vaksine for covid-19.

Under møtet i WTO i februar uttalte Sør-Afrikas representant at det finnes både kunnskap og produksjonskapasitet som vil gjøre det mulig for produsenter i lav- og mellominntektsland å produsere vaksiner, medisiner og utstyr. Det er imidlertid et stort behov for at patenter oppheves og at selskapene deler teknologi og kunnskap knyttet til de spesifikke oppfinnelsene.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen