Før beleiringen av byen startet i juli, var det mangel på mat det største problemet. Aleppo er en industriby, uten noen særlige muligheter for å drive landbruk. Det finnes gårder i utkanten, men de produserer ikke nok mat til alle. 

Folk må derfor holde seg til lagringsmatvarer som ris, bønner, poteter og hermetikk. Mat som dessverre mangler vitale vitaminer. Beleiringen gjør nå at det er fare for at mennesker kan sulte i hjel. 

Nå er bombingen også blitt verre. Antall skadde og antall drepte bare stiger og stiger. Sykehus i Øst-Aleppo utfører mer enn 100 kirurgiske operasjoner daglig. Ødeleggelsen av byen virker uunngåelig.

Det er kun fire sykehus i Øst-Aleppo med kapasitet til å behandle krigsskader, og alle sykehusene i byen er underbemannet. De syv kirurgene i hele Øst-Aleppo som har den nødvendige erfaringen og ekspertisen til å behandle bomberelaterte skader er for lite. 

Til sammen er det kun 35 leger igjen i hele Øst-Aleppo. Sykehusene er overveldet, noe som gjør at medisinstudenter må ta del i kirurgiske operasjoner og akutte tilfeller på grunn av sprengt kapasitet.
Legene er utslitte. 35 leger er ikke nok for å behandle alle de menneskene som er fanget i Øst-Aleppo. 

De er under massivt press med hardt skadde mennesker som flykter til de få sykehusene som fremdeles står. Mange mennesker må vente utenfor. 

Legene har ikke tid til hverken hvile eller søvn. De er tvunget til å utsette akutte, kirurgiske inngrep fordi operasjonssalene er fulle.

De er tvunget til å prioritere og ta avgjørelsene om de mest akutte og kritiske tilfellene, selv om det innebærer at andre blir nedprioritert og kanskje ender opp med å dø. 

De må klare seg med kun tolv intensiv-sengeplasser igjen i hele Øst-Aleppo, noe som hadde vært nok dersom byen ikke var under konstant angrep.

Legene kan ikke sende pasienter til andre steder eller andre sykehus. Dette gjør at de selv må ta vanskelige beslutninger om å koble ut en pasient fra en respirator så lenge man tror nestemann i køen har større sjanser for å overleve.

Dette er en absurd måte å drive medisinsk hjelp på, men under så ekstreme forhold blir denne pasientprioriteringen dessverre en realitet.

Øst-Aleppo mangler I tillegg spesialiserte leger og helsepersonell. Blant annet er det stort behov for nevrokirurger. Mangelen på spesialiserte leger fører til at flere dør.

Antall nevrokirurger er bare ett eksempel på spesialiserte leger som ikke finnes i Øst-Aleppo.

Det finnes omtrent ikke drivstoff, noe som lammer byen. Etter angrepene kommer mange seg ikke til sykehusene når de er skadet. 

Før beleiringen ble pasienter bragt til oss i privatbiler ettersom ambulansene ikke hadde kapasitet nok til å kjøre alle de skadete etter luftangrep. 

Nå er det kun ambulansene som kan transportere pasienter, noe som etterlater mange skadde ventede på veien for en ledig ambulanse. De som venter er ofte så skadet at de dør mens de venter på hjelp. 

Situasjonen er helt forferdelig. Jeg har sett mennesker med skader jeg ikke engang kan forsøke å beskrive. Skader jeg ikke engang har sett i en lærebok.

En dag kom det en ung jente inn på sykehuset. Hun hadde mistet halve kroppen sin. Likevel var hun ved bevissthet og kunne snakke til oss. Hun ba oss stoppe smertene hennes.

Vi opererte henne selv om vi visste at en kropp uten bekken og uten lemmer ikke kan overleve. Vi flyttet henne til intensivavdelingen, etter noen timer våknet hun. Hun fikk akkurat nok tid til å se familien sin en siste gang før hun døde. 

Et menneske dør foran deg og du er maktesløs. Det er en grusom følelse.

Da beleiringen startet i juli, hadde folk fremdeles håp om at kampene ville ende. I dag tror jeg ingen lenger har håp. De er utslitte, alle luftangrepene gjør situasjonen verre og verre. Mitt eneste håp er at bombingen stopper. 

Jeg håper selvfølgelig også at beleiringen stopper slik at sivilbefolkningen kan forlate Øst-Aleppo, at skadde kan bli sendt til sykehus utenfor byen så de kan motta livreddende hjelp, og ikke minst at bistand kan slippe inn i byen.

I dag er Øst-Aleppo uten insulin. Noe som umiddelbart gjør at diabetespasienter kan dø umiddelbart. Om ikke beleiringen stanser snart, vil folk også stå i fare for å sulte ihjel.