Mange er redde og frykter for sin egen og familiens sikkerhet og helse, men de har ingen andre steder å dra. 

– Når jeg hører høye lyder, føles det som om jeg er tilbake i Myanmar. Lydene vekker all frykten – frykten for at noen skal komme og ta meg, eller det som verre er. Hjertet mitt hamrer hver gang. Jeg får ikke sove. Jeg ønsker å føle meg trygg, men det er vanskelig, forteller 21 år gamle Solim*. 

Siden midten av 2022 har det vært en betydelig økning i volden i flyktningleirene i Cox's Bazar. 

Den sterke følelsen av utrygghet har imidlertid alltid vært til stede blant rohingya-flyktningene, særlig om natten, ettersom mange områder i leirene er dårlig opplyst. 

Utsatt i snart 50 år 

Cox's Bazar i Bangladesh har siden 1978 huset rohingya-flyktninger som flykter fra målrettet vold i Myanmar. Voldshandlingene i august 2017 utløste en flyktningstrøm uten sidestykke, og Leger Uten Grenser økte sin tilstedeværelse i Bangladesh for å møte de enorme behovene. 

Konflikten i Myanmar blusset opp igjen i november 2023 og førte på nytt til brutal vold og omfattende fordrivelse. 

Før de flyktet til sikkerhet i Bangladesh, opplevde mange flyktninger selv eller var vitne til vold. Mange mistet også sine nærmeste familiemedlemmer. I leirene bor de i trange, overfylte og provisoriske husly, uten tilstrekkelig tilgang til mat eller rent vann. 

Når vold blir en del av hverdagen 

Over én million rohingya-flyktninger bor på et område på bare 26 kvadratkilometer i Cox's Bazar. De utsettes for en rekke voldshandlinger som har alvorlige konsekvenser for både deres psykiske og fysiske helse. Mange tvinges inn i denne situasjonen mot sin vilje, fordi de ikke har noe annet sted å dra. 

Rohingyaene som har flyktet fra Myanmar, er statsløse og har heller ikke flyktningstatus i Bangladesh. Dette gir dem svært få rettigheter, som mulighet til å jobbe, gå på skole eller få tilstrekkelig tilgang til helsehjelp. Mange lever i konstant frykt og uten håp for fremtiden. 

I leiren har vold blitt en naturlig del av hverdagen, men volden har også preget rohingyaenes liv før de flyktet. De bærer fortsatt konsekvensene av volden de ble utsatt for i Myanmar, samt konsekvensene av at de ble fratatt statsborgerskapet i landet. Uten rettigheter i Bangladesh sitter de fast i en evig spiral av frustrasjon, uten tegn til håp. Frustrasjonen går ofte utover kvinner og barn i form av vold, samtidig som det pågår voldelige kamper om kontroll over leirene hvor menneskene ofte havner i kryssilden. 

Tidligere i høst nådde kampene nye høyder, og vi behandlet over 40 personer som hadde blitt overfalt, knivstukket eller skutt. Usikkerheten gjorde også at vi så oss nødt til å midlertidig redusere aktivitetene våre og kun konsentrere oss om de mest livreddende tiltakene. 

Leger Uten Grenser gir helsehjelp og behandling i leirene, og vi ser tydelig hvordan forholdene påvirker våre pasienter, våre rohingya-ansatte og våre aktiviteter. 

Frykten hindrer tilgangen til helsehjelp 

En av våre ansatte forteller at mange pasienter er redde for å oppsøke helsehjelp på grunn av trusselen om vold mot familiene deres. De frykter også at hjemmene deres og familien kan bli skadet hvis noen ser at de er på vei til medisinsk hjelp. Frykten har røtter i tidligere voldsepisoder, og den konstante trusselen om vold har gjort at mange nøler med å oppsøke den medisinske hjelpen de trenger. 

Denne følelsen av usikkerhet har reelle konsekvenser for tilgangen til helsetjenester. Nylig døde en kvinne av blodforgiftning fordi mannen hennes, som ikke innså hvor syk hun faktisk var, bestemte seg for at det ikke var trygt å reise til klinikken om natten, og ventet til morgenen. 

Det rapporteres jevnlig om mishandling, bortføringer og utpressing i leirene, som har blitt grobunn for kriminelle og væpnede grupper. Folk forteller at de må holde seg våkne hele natten for å passe på familiene sine, og at de ikke føler seg trygge, selv i sine egne hjem. Hjemmene er bygget av bambus, er spinkle og holder ikke ute dem som vil bryte opp døren. I tillegg vil streifskudd fra kamper lett gjennombore de tynne veggene. 

Frykten for stigmatisering gjør at kvinner og jenter sjeldnere oppsøker helsehjelp for skadene de har pådratt seg, eller etter seksuelle overgrep. 

Tvinges i krig 

Det anslås at mer enn tusen unge menn og tenåringer har blitt tvangsrekruttert fra flyktningleirene i Cox's Bazar for å kjempe i Myanmar. Bortføringer og utpressing brukes for å presse penger fra familier for å få personen trygt tilbake, eller for å unngå tvangsrekruttering eller tvangsekteskap. 

Denne 16-åringen unngikk heldigvis tvangsrekruttering: 

– Jeg så andre barn, noen så unge som 12 eller 13 år, bundet med tau. Tankene mine gikk til foreldrene mine. De hadde allerede mistet en sønn, og hvis de mistet meg også, ville de ikke ha mye igjen å leve for. Vi ble holdt fanget i et rom. Jeg så andre fanger som ble brutalt slått da de nektet å dra for å krige. De gikk til slutt med på å snakke med faren min. 

Vil ha langvarige psykiske helse-konsekvenser 

Traumatiske minner, kombinert med arbeidsledighet, fremtidsangst, dårlige levekår og liten eller ingen tilgang til grunnleggende tjenester som utdanning, gjør rohingyaene sårbare for psykiske skader på lang sikt. Voldsutbruddene i leirene vekker også minner til live. 

– Den konstante trusselen om vold fra væpnede grupper har forverret situasjonen. Frykten for plutselige angrep, brannstiftelser eller at barna deres skal bli tvangsrekruttert til krigen i Myanmar, har skapt en forsterket følelse av angst og traumer. Frykten og angsten vokser seg bare større og større, forteller en av våre psykiske helsearbeidere. 

Våre psykologer forteller også at mange pasienter plages av mareritt og flashbacks. Aggressivitet, selvmordstendenser, vrangforestillinger og rusavhengighet er vanlig. Symptomer på traumer og uforløst sorg er også vanlig. 

Rohingyaene får heller ikke forlate leirene uten tillatelse, selv ikke for å jobbe, gå på skole eller oppsøke spesialisert helsehjelp. 

*Navn anonymisiert. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.