Lege og medisinsk leder Javid Abdelmoneim beskriver en dag på jobb ved det siste gjenværende sykehuset i Sør-Gaza:

Mens disse masseskadehendelsene pågår, står du på akuttmottaket i en pøl av blod midt i en folkemengde. Volumet er høyt, og du kan virkelig lukte blodet overalt. Mange prøver å komme seg inn på sykehuset, mens vaktene gjør sitt beste for å holde pårørende og kjære utenfor, så sykehuset ikke skal bli overfylt av mennesker.

Et hundretalls sårede og drepte

Ved Nasser-sykehuset utfører vi kirurgi og traume- og sårbehandling til pasienter. Lørdag 13. juli fikk vi inn et hundretalls sårede og drepte etter et israelsk angrep.

Angrepet traff et område hvor israelske styrker gjentatte ganger hadde bedt internt fordrevne om å
dra til. Da vi så de enorme eksplosjonene, nærmere sykehuset enn noensinne, skjønte vi at noe grusomt hadde skjedd. Nesten rett etterpå hørte vi ambulansene.

Pasienter med brutale skader

Straks oppsto det kaos på sykehuset. Teamet vårt løp til akuttmottaket. En av pasientene, en tre år gammel jente, var såret. Foreldrene hennes sto rett ved siden av henne, de så bekymrede ut mens hun kikket direkte på meg. Hun puster og ser på meg, så hun må være ok, tenkte jeg. Men mens jeg undersøker henne for skader, ser jeg at alt av hud og muskler på hennes venstre lår er brent bort. Det er nakent til beinet. 

Neste pasient er en kvinne som er dekket av støv. Når jeg kommer mot henne, ser hun opp på meg og jeg prøver å smile og få kontakt med henne. Hun puster normalt, øynene hennes er åpne og jeg kan ikke se blod noe sted. Men under klærne henger en stor del av tarmen hennes ut. Hvordan er det i det hele tatt mulig at hun sitter her og ser på meg, tenker jeg.

Han var noens barn

Sekunder senere går dørene opp, og fire-fem sårede kommer inn. Blant dem er en gutt som ikke puster, så vi prøver å gjenopplive ham, men en sykepleier ser på oss og spør: «Hvorfor prøver vi å redde ham når han ikke lenger puster? Vi har flere liv å redde». Ingen har hjerte til å stoppe og gå videre til neste. Han var noens barn. Men vi må gå videre til neste, og deretter den neste og slik fortsetter det i fire og en halv time.

På akuttmottaket er det blod over alt og jeg må ned på kne for å kunne se pasientene som ligger på gulvet. Pasientene ligger spredt over alt fordi det er ingen ledige senger. Jeg kan kjenne knærne mine bli våte fra blodet på gulvet. Samtidig fortsetter det å komme inn flere og flere pasienter.

Les mer: Sør-Gazas siste sykehus er på bristepunktet

Mine kolleger er utmattede og traumatiserte

Jeg har jobbet med masseskadehendelser rundt omkring i verden og lukten av blod er den samme overalt. Men her i Gaza slår skrekken virkelig inn. Midt i arbeidet ser vi en kollega som er anestesilege inne på akuttmottaket. Jeg spør ham hva han gjør der og hvorfor han ikke er på operasjonssalen. «Jeg har akkurat hørt at huset mitt er blitt bombet og at datteren og nevøen min er her inne et sted» forteller han. Senere fikk vi høre at nevøen hans var drept. 

Mine kolleger er alle direkte berørt av vold og fordrivelse, og det er ikke tid til å prosessere alt det grusomme som skjer. Fire dager senere har vi en ny masseskadehendelse. Det stopper ikke. Våre palestinske ansatte er fortsatt her og forsøker å hindre at pasienter blør i hjel, å behandle brukne armer og bein, utføre operasjoner – men vi fortsetter å miste pasienter. Dette har vært hverdagen deres i ni måneder: å gå på jobb og høre nyheter om at deres kjære er blitt drept. De er utmattede og traumatiserte etter alt de har mistet.

Vi venter bare på neste bølge av sårede og drepte mennesker til sykehuset. Ingen steder er trygge. 

Skrevet av Javid Abdelmoneim, lege og teamleder for Leger Uten Grenser ved Nasser-sykehuset.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.