Da jordskjelvet inntraff klokken 04.17, sov familien min og jeg. Vi kjente at bygningen ristet over oss. Vi bor i en fem-etasjes bygning – vi kjente det ristet over hodet.

Først visste vi ikke hva som skjedde, men etter omtrent 10 sekunder skjønte vi at det var et jordskjelv. Jeg ropte til mannen min at han måtte hente vår to år gamle datter, Lareen. Han holdt henne inntil seg. De to andre barna våre var på soverommet sitt. Jeg løp for å vekke dem. Vi gikk ut på gata, uten å vite hva som skjedde.

Naboen min skrek. Hun er tobarnsmor og mannen hennes var ikke der med henne. Mannen min hentet sønnen hennes og vi hjalp henne med å komme seg ut. Naboene våre i de øverste etasjene kastet barna sine ned til oss som stod på bakken. Alle kastet ned barna sine. Vi tok dem imot og hjalp dem ut av bygningen.

I sjokk så vi på alt som skjedde rundt oss. Tårene i ansiktene våre var blandet med blod. Vi forsto ikke hva som skjedde.

Jeg innså at jeg måtte prøve og redde folk. Noen mennesker befant seg i bygg som fortsatt stod, andre lå under ruinene av det som en gang var hjemmene sine. 
Jeg løp videre nedover gata, barbeint. Mannen min ropte til meg at jeg skulle komme tilbake: «Aisha, hvor skal du? Kom tilbake!»

Jeg nektet. Jeg kunne ikke stå stille når så mange mennesker trengte hjelp. «Det kan være folk fanget under ruinene,» ropte jeg tilbake. «Jeg er helsearbeider, så jeg må hjelpe.»

Jeg gikk gjennom gatene i nabolaget vårt til jeg var sikker på at ingen bygninger hadde kollapset. Så kom jeg tilbake og holdt rundt barna mine. Resten av natten tilbrakte vi med naboene våre i bakgården i regnet. Vi var alle livredde. Som mor ville jeg bare være der for barna mine, spesielt fordi den eldste sønnen min ble drept under bombingen av Aleppo. Det første jeg tenkte på var behovet for å beskytte barna mine og ta dem til et trygt sted.

Men jeg hadde ikke tid til å bli igjen med barna mine. Jeg måtte gå og hjelpe. Sykehusene ba om at medisinske team skulle komme og støtte dem. Mange av de som ble reddet fra ruinene, ankom sykehusene, og de ble raskt overbelastet. 

Barna mine oppmuntret meg til å gå. Sønnen min sa: «Mamma, gå og hjelp folk. Ikke bli her!» Det ga meg styrke til å forlate dem og gå. 

Jeg satte meg i bilen og dro – som frivillig – til sykehuset som hadde størst behov for flere helsearbeidere. Jeg ankom legevakten og begynte å jobbe.

Jeg var i nær kontakt med Leger Uten Grensers team i området, inkludert vår medisinske rådgiver. Hun spurte hva vi trengte av medisiner og kirurgisk og medisinsk utstyr.

Klokken 13.24 kjente vi det massive etterskjelvet. Sykehusbygningen er laget av metallpaneler, så den kunne ha kollapset når som helst. De skadde skyndte seg ut av sykehuset. Mødre, barn, alle sammen, de løp for livet. Jeg så en gravid kvinne som skulle føde som ble hjulpet ut av bygningen.

Det var veldig skremmende. Vi tok imot over 50 skadde personer som ankom sykehuset fra alle regioner. Alle de fire operasjonssalene var fulle. Rommene var dekket av blod. 
Det var stor mangel på utstyr og kirurgene kunne ikke utføre alle de nødvendige inngrepene – de måtte henvise pasienter til andre sykehus for operasjon.
Det var også stor mangel på kister og likposer. Antallet døde kropper var enormt: kvinner, barn, eldre mennesker.

En mann hadde sett de døde kroppene til kona, barna og foreldrene, som ble hentet ut fra ruinene. Han kunne ikke håndtere det og var i sjokktilstand. Han kunne ikke fatte at hele familien hans hadde blitt gravlagt under ruinene. Hver halvtime ble et nytt medlem av familien hans funnet omkommet: sønnen, faren, brødrene. Han mistet flere enn 13 familiemedlemmer. Og han var ikke den eneste.

Vi prøvde å gjøre det beste for barna i denne situasjonen. Vi tok dem med til barnehagen for å holde dem borte fra blodet og de tøffe inntrykkene på sykehuset. Det er alt vi kunne gjøre.

Ved midnatt ble ortopeden kalt inn. En jente var fanget under ruinene, og foten måtte amputeres for å få den løs. De trengte en lege og en anestesitekniker for å utføre amputasjonen. Sammen med andre helsearbeidere dro de til stedet klokken 04.00 for å amputere jentas fot og redde henne fra ruinene. Jenta gråt mens hun sa: «Ikke bry deg om foten min, redd meg uten foten min – bare få meg ut herfra. Det er mørkt og jeg er redd!»

Scenen var grusom. Alle sa at det føltes som verdens undergang.

Den andre dagen dro jeg til Leger Uten Grensers kontor i Al-Salameh, nord i Syria. Vi tok kontakt med et sykehus som ble rammet av jordskjelvet for å finne ut hvilke behov de hadde. Etter det dannet vi fire grupper, hver sammensatt av helsearbeidere og logistikere. Så dro vi, sammen med organisasjoner vi samarbeider med, ut til de fire regionene som ble rammet av jordskjelvet: Afrin, Jindiris, Azaz og Marea.

Der hjalp vi til med å dele ut mat og nødhjelpsartikler som puter, madrasser, tepper, rengjøringsutstyr og kjøkkenutstyr – grunnleggende nødvendigheter for folk som hadde søkt tilflukt på jordene, under oliventrær og andre steder. Vi så etter familier som manglet tak over hodet og det mest grunnleggende, spesielt mødre med babyer.

Det var veldig kaldt. Det regnet og snødde.

Snart ble treningssentre, lekeplasser og samfunnshus åpnet for folk som søkte ly. Da vi så den store folkemengden og mennesker som manglet alt fra tepper og madrasser til mat, ga vi dem noe av det de trengte.

Det er vanskelig å møte alle menneskers behov på egenhånd, fordi disse regionene ble hardt rammet og skadene fra jordskjelvet er enorme. Vår hjelp var rettet mot de som hadde mistet hjemmene sine fullstendig.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.