Og hva om det var slik fordi andre land hadde hamstret vaksiner, slik at det ikke var noen igjen til Norge?

Faktum er at i dag venter fortsatt en rekke lavinntektsland på sin første korona-vaksine, mens flere rike land har sikret seg nok doser til å vaksinere sin befolkning flere ganger.

Men dette er ikke en naturlov; det må ikke være sånn. 

I dag ligger makten over vaksinefordelingen hos store legemiddelselskaper, men det er mulig for folkevalgte myndigheter å ta større ansvar for pandemiresponsen.

Hva er sant og ikke om fordeling av koronavaksinen globalt?

I filmen nedenfor tar Erlend deg gjennom seks myter som ofte blir presentert som fakta for å forsvare dagens globale vaksinefordeling. Se først filmen, test deg selv med vår koronavaksine-quiz og bli med på myteknusingen.

Gå i dybden: 6 myter om fordeling av koronavaksinen globalt

Lær mer om myene, bli med på myteknusingen og spre ordet – fordi færre dør når flere vet!

Myte nummer 1: Vaksinenasjonalismen er riktig løsning: Vi må hjelpe oss selv før vi hjelper andre. 

Hovedansvaret til enhver regjering, inkludert den norske, er naturligvis å ta vare på sin egen befolkning. Men vaksinenasjonalismen som vi ser i dag er både urettferdig og irrasjonell.  Den er urettferdig fordi fordelingen av vaksiner ikke bør styres av størrelsen på landenes lommebok, men av helsemessige behov. I tråd med Verdens helseorganisasjons (WHO) folkehelsekriterier, bør risikogrupper og helsepersonell i alle land prioriteres først. Det er også urettferdig fordi mens rike land har investert i utviklingen av korona-vaksinene, har mange mennesker i lavinntektsland deltatt i kliniske testinger av vaksinene.

De indirekte konsekvensene av pandemien har også vært spesielt harde i lavinntektsland, der helsevesenet ofte er sårbart fra før av. Anti-malariaprogrammer og kreftprosjekter har blitt satt på vent, meslingvaksinasjoner har stoppet opp, flere kvinner har måttet ty til utrygge og livsfarlige aborter, og pasienter venter på medisiner som aldri kommer frem. På grunn av koronarestriksjoner risikerer vi å se nivåer av fattigdom som vi sist så for 30 år siden, ifølge FN.

Vaksinenasjonalismen er også lite effektiv om vi vil stanse pandemien. I en globalisert verden kan ingen land overvinne viruset alene. Mens rike land tar sikte på å vaksinere store deler av sin befolkning innen sommeren 2021, kan viruset fortsette å sirkulere og mutere i andre deler av verden i flere år fremover. 

Under en pandemi har vi et ansvar for å se verden under ett. «Ingen er trygge før alle er trygge»  er ikke bare et slagord, men helt reelt. 

Myte nummer 2: Problemet kan enkelt løses ved at rike land gir mer i bistandspenger til dette formålet 

Den norske regjeringen har pekt på at mangelen på vaksiner i lavinntektsland skyldes at rikes land ikke har investert nok penger i det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax. Da verdens ledere og helseeksperter opprettet Covax, var det for å sikre at vaksiner ble fordelt rettferdig mellom fattige og rike land. Vi i Leger Uten Grenser mener at det er et svært viktig samarbeid, men det har dessverre vist seg å ikke være nok. Saken er at kun en bitteliten andel av borgerne i de fattigste landene vil få vaksiner gjennom Covax i 2021. Flere produsenter i lav- og mellominntektsland må få rett til å produsere kopier av de mest effektive vaksinene. 

Hvordan kan antall vaksineprodusenter økes? Det ligger nå et banebrytende forslag på bordet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) som blant annet går ut på å midlertidig fjerne patenter på vaksiner, medisiner og medisinsk utstyr mot covid-19 så lenge pandemien er en realitet. Det er akkurat som det gamle velkjente slagordet:  Gi en mann en fisk og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske og han har mat for resten av livet. Problemet nå er at patenter hindrer dem i å lage sine egne fiskestenger! Forslaget ble først fremmet av India og Sør-Afrika, og støttes nå av flere enn 100 land. På tross av dette, har et knippe høyinntektsland, inkludert Norge, gått imot forslaget. 

Vi mener det er grunnleggende urettferdig og uakseptabelt at en liten gruppe av rike land nekter andre land å produsere covid-19-verktøy når den samme gruppen har støvsugd markedet for vaksiner. 

Det bidrar til å holde lavinntektsland fast i en offerrolle.

Myte nummer 3: Patenter er ikke problemet 

Patenter gjør at ingen andre kan produsere et produkt, som for eksempel en vaksine, uten eventuelt å ha en spesiell avtale med selskapet som har patent. Det gjør at selskapene kan sette høye priser, og fattige land har dermed ikke råd til å kjøpe produktet. 

I en årrekke har vi sett hvordan patenter begrenset tilgang til medisiner og vaksiner. Vi har sett det med skyhøye priser på blant annet hiv-medisiner, lungebetennelsesvaksine og tuberkulosemedisin, og mange andre. 

Nå, under pandemien, ser vi det igjen. Patentene utgjør særlig et problem for lavinntektsland: Ikke bare havner de bakerst i vaksine- utstyrs- og medisinkøen;  patentene forhindrer dem også i å sette i gang egen produksjon. 

Myte nummer 4: OK, patenter kan være problematisk, men det er nok å be pent om at selskapene frivillig deler teknologi og kunnskap 

Politikere, både i og utenfor Norge, har oppfordret vaksineselskaper til å være åpne om kostnader, avtaler og å dele teknologi. 

Å sette sin tillitt til legemiddelselskapenes frivillighet har vist seg å ikke fungere. 

Et eksempel er WHOs såkalte Covid-19 Technology Access Pool – en plattform der selskaper kan frivillig dele teknologi, data og rettigheter relatert til covid-19-produkter. Ingen selskaper har benyttet seg av denne muligheten. 

Direktøren for legemiddelselskapet Pfizer beskrev tiltaket som «nonsense» da det ble lansert i mai 2020. 

Det er også flere eksempler på at legemiddelselskaper har satt profitt foran rettferdig fordeling under pandemien. Nylig krevde Pfizer økt pris for ett medisinglass av sin vaksine.  Årsak? Kontrakten sier at de skal få betalt per dose. Det viste seg at det er mulig å få seks – og ikke fem, som først antatt – doser ut av hvert glass. Dette innebar altså ingen økte produksjonskostnader, bare en mulighet til økt profitt.

I januar ble det kjent at AstraZeneca selger vaksinedoser til Sør-Afrika for over dobbel pris av hva EU betaler per dose. Sør-Afrika, som står i spissen for patentforslaget, vet hvor vanskelig det er å ta opp kampen mot legemiddelindustrien. Under hiv/aids-epidemien for 20 år siden døde mennesker i hardt rammede afrikanske land fordi de ikke hadde råd til den patentbeskyttede medisinen. Først etter flere års kamp ble det mulig å produsere rimeligere kopimedisiner.

Forslaget i WTO skal hindre at det samme skjer igjen fordi det innebærer at alle medlemsland står sammen, og det omfatter alle covid-19-legemidler og -utstyr.

Myte nummer 5: Uten patenter vil legemiddelselskapene ikke ha motivasjon til å forske frem nye legemidler og vaksiner

Et av Norges hovedargumenter mot patentforslaget i WTO er at det vil svekke legemiddelselskapenes insentiver for innovasjon. Faktum er at offentlige institusjoner har investert milliarder av skattepenger i forskning og utvikling av vaksinene. De store offentlige investeringene bør gjøre motivasjonen bak nyvinningene åpenbar: Å redde flest mulig liv. 

Vi lever i en eksepsjonell tid, som krever eksepsjonelle tiltak. Patentfritaket skal kun gjelde så lenge pandemien er et faktum. Vi jobber ikke for at hele patentordningen skal bort, og legemiddelindustrien skal selvfølgelig tjene penger. Det gjør den jo også til gangs, som en av verdens mest lønnsomme industrier. 

Ingen bør profittmaksimere på en pandemi;  det viktigste er at flest mulig har tilgang til vaksinene, ikke at de skal selges til høystbydende.

Myte nummer 6: Det er naivt å tro at lav- og mellominntektsland kan sette i gang produksjon av vaksiner selv

Motstanderne av patentforslaget i WTO har flere ganger hevdet at det vil være til liten nytte fordi lav- og mellominntektsland ikke vil være i stand til å produsere kopivaksiner. Denne påstanden vitner om en ovenfra-og-ned-holdning, og stemmer ikke overens med virkeligheten. 

Produsenter i lav- og mellominntektsland har gang etter gang vist at de sitter på avanserte vitenskapelige og teknologiske ferdigheter.  

På 1980-tallet utviklet et indisk selskap en billigere hepatitt B-vaksine – og det til tross for at de ble nektet teknologioverføring for å sette i gang produksjonen. 

I dag er en indisk produsent i front for utviklingen en potensiell mRNA-vaksine for covid-19 som ikke trenger like kraftig kjøleoppbevaring som lignende vaksiner. 

Under møtet om patentforslaget i WTO i februar uttalte Sør-Afrikas representant at det finnes både kunnskap og produksjonskapasitet som vil gjøre det mulig for produsenter i lav- og mellominntektsland å produsere vaksiner, medisiner og utstyr.

Det er imidlertid et stort behov for at patenter oppheves og at selskapene deler teknologi og kunnskap knyttet til de spesifikke oppfinnelsene. 

Test deg selv: Hva kan du om fordeling av koronavaksiner globalt?

Etter å ha sett filmen eller lest teksten, er du godt rustet til å ta vår koronavaksine-quiz. Test deg sev med disse 10 spørsmålene.