Diabetes er en kronisk sykdom som oppstår når kroppen ikke kan produsere nok insulin - et hormon som regulerer nivået av glukose (sukker) i blodet vårt. 

Uten regelmessig behandling med piller eller injeksjoner av insulin, kan høyt blodsukker føre til hjertesykdom og nyresvikt, samt nerveskader og blindhet.

I dag lider 463 millioner mennesker av diabetes, og det er høy forekomst i flere land i Midtøsten. 

– Da jeg arbeidet i Syria hadde vi svært mange diabetes-pasienter som var avhengig av insulin for å overleve. Det å leve med kroniske sykdommer i krig og konflikt er svært utfordrende. Jeg traff mange pasienter i Syria som var på flukt og hvor det var umulig å få tak i insulin. Uten dette enkle livreddende legemiddelet kan diabetes-pasienter bli svært syke raskt og i verste fall miste livet, sier lege Morten Rostrup i Leger Uten Grenser. 

Det er dessverre ikke bare krig og konflikt alene som gjør at mennesker ikke har tilgang på livreddende insulin.

Les mer på MSF.org: Empowering children living with type 1 diabetes in Lebanon

Her er åtte grunner til at diabetes mange steder er en humanitær krise:

1. Det er en usynlig sykdom

Til tross for at diabetes er et voksende problem over hele verden, antas det at antall mennesker som er diagnostisert og som lever i humanitære kriser faktisk er veldig lave. Så at antall diabetestilfeller øker raskest i lavinntektsland, kan bety at antallet mennesker som lever med en totalt ubehandlet tilstand er høyt.

2. Farlig reisevei til helsehjelp

For mennesker som lever med diabetes i konfliktsoner eller regioner med usikkerhet, kan det være ekstremt farlig å reise til helsesentre for å få tak i insulin eller få behandling – spesielt når mange pasienter kanskje ikke har tilgang eller råd til transport.

3. Insulin er ikke alltid tilgjengelig

På avsidesliggende steder, eller områder med begrenset tilgang på ressurser, har klinikker og helsesentre kanskje ikke en stabil forsyning av insulin, noe som betyr at noen pasienter ender opp med å rasjonere det de får tak i, eller til og med gå uten insulin, og dermed risikere helsemessige konsekvenser eller i verste fall død.

4. Tre legemiddelselskaper bestemmer prisen

Kun tre selskaper – Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofi – kontrollerer 90 prosent av hele insulinmarkedet. Disse legemiddelselskapene setter høye priser som i stor grad påvirker pasienter og helseorganisasjoner over hele verden. Imidlertid er det flere selskaper som jobber med Verdens helseorganisasjon (WHO) for å produsere generiske versjoner av insulin, som da kan være mye billigere og mye mer tilgjengelig

5. Matusikkerhet

En grunnleggende del av å håndtere diabetes er også å ha kontroll på diett og dermed blodsukkeret. Når mangelen på mat kan være knapp, eller at eksempelvis konflikt har ført til at prisen på dagligvarer stiger – slik som i Jemen – kan det være svært vanskelig å sørge for jevnlige måltider og nok mat.

6. Nåler, sprøyter og avfall

Sammen med tilgang til selve insulinet, kan det være utfordrende å finne og ha råd til nødvendig utstyr som nåler, sprøyter og glukosemåler. Selv med en stabil forsyning er det vanskelig å holde dette kritiske utstyret rent, og sørge for sikker avfallshåndtering – spesielt for pasienter som er blitt tvunget på flukt eller bor i flyktningleirer.

7. Kjøleskapsmyten

Mange steder kan temperaturen stige langt over den anbefalte lagringstemperaturen for insulin. Normalt lagres insulin i et kjøleskap. Men for de menneskene som ikke har dette tilgjengelig eller i områder med begrenset elektrisitet er dette utfordrende. Dette er særlig tilfelle for fattige mennesker eller mennesker på flukt. Det kan tvinge pasienter til å måtte reise til en klinikk flere ganger om dagen, noe som koster tid, penger og kan være potensielt risikabelt.  Av erfaring vet vi imidlertid at enkle alternative løsninger (for eksempel å lagre medisiner i leirkrukker) kan være en måte å holde en stabil kjølig temperatur for lagring av insulin.

8. Komplikasjoner

Når en person som lever i en humanitær krise ikke kan kontrollere sykdommen, øker den langsiktige risikoen for alvorlige komplikasjoner – inkludert nyresvikt, hjertesykdom og synstap – betydelig. Og når de kommer til det punktet at de trenger akutt medisinsk helsehjelp, er spesialisert og akutt behandling kanskje ikke så lett tilgjengelig. Å la diabetes forbli ubehandlet blir en ond sirkel, noe som resulterer i mer kompliserte tilstander som trenger mer avanserte behandlinger, men som det er enda mindre sannsynlig at er tilgjengelig midt i en humanitær krise.

Vårt arbeid: 

Leger Uten Grenser jobber med behandling av kroniske sykdommer som diabetes i flere humanitære kriser, som blant annet  i Jordan, Libanon, Irak, Sør-Sudan og Tanzania. 

Les mer: Vårt arbeid med flyktninger i Midtøsten