EN FJERDEDEL AV ALLE
SENTRALAFRIKANERE ER PÅ FLUKT

I Den sentralafrikanske republikk har vold, konflikt og politisk uro pågått sammenhengende siden slutten av 2012. Siden 2014 har fire fredsavtaler blitt inngått og brutt, og størstedelen av landet er kontrollert av væpnede grupper.

De harde kampene sprer seg nå til områder som tidligere ikke har vært rammet av konflikten på flere år. Særlig er det alvorlig at det i april igjen oppsto harde kamper i hovedstaden Bangui.

Flesteparten av landets innbyggere har svært dårlig tilgang til helsehjelp, noe som fører til at alt for mange dør av sykdommer som malaria, luftveisinfeksjoner og diaré. Slike sykdommer kan enkelt behandles hvis man har tilgang til helsehjelp og medisiner.

Det nasjonale helsesystemet i landet var svakt, og er nå i oppløsning på grunn av konflikten. Rundt ett av tre sykehus og klinikker har blitt skadet på grunn av konflikten, og det er kun én lege per 100.000 innbyggere.

Gjentatte angrep på humanitære organisasjoner, hjelpearbeidere, sykehus, ambulanser og pasienter gjør situasjonen enda verre.

Over en halv million sentralafrikanere har flyktet fra konflikten til nabolandene, de aller fleste til Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo og Tsjad. I tillegg er nesten 700.000 mennesker på flukt i eget land.

Flere pasienter kan fortelle grusomme historier om at de flykter fra påtente landsbyer, plyndring, vold, overgrep og drap. Mot slutten av 2017 behandlet Leger Uten Grenser langt flere voldsskader enn året før.

Historier pasientene våre forteller tyder på at volden mot sivile skjer oftere og er mer ekstrem enn på flere år.

Flere landsbyer har blitt til spøkelsesbyer på grunn av at mennesker har flyktet fra harde kamper og vold mellom rivaliserende grupper. Det gjør også at flere humanitærorganisasjoner er nødt til å trekke seg ut av områder, noe som fører til at de som ikke kan flykte mister tilgang på humanitærhjelp.

Den ustabile situasjonen, og de mange væpnede gruppene, gjør også at mange er redde for å oppsøke helsehjelp i frykt for å bli angrepet på veien. Flesteparten av befolkningen bor i avsidesliggende områder, og mangel på veier og transportmidler gjør at man kun kan komme seg til sykehus og klinikker til fots.

Det offentlige helsesystemet i Den sentralafrikanske republikk er veldig svakt og det er få leger, jordmødre og sykepleiere. Det er vanlig at sykehusene går tomme for medisiner og forsyningslinjene er ustabile.

Kun én av fire hivpasienter i landet er i behandling, noe som gjør at flere tusen mennesker dør av aids hvert år. Feltarbeiderne våre kan fortelle at medisinmangel fører til at de ser langt flere alvorlige syke aidspasienter enn før, og at mange mister livet på sykehuset fordi de oppsøker helsehjelp for sent. På grunn av dødsfall knyttet til hiv og aids, ble 100.000 barn under 17 år foreldreløse i 2016 ifølge UNAIDS.

Landet har også en av verdens høyeste barne- og mødredødelighet, og siden 2012 har spedbarnsdødeligheten mer enn doblet seg. Malaria er en av de ledende årsakene til at barn under fem år mister livet, en sykdom som kan behandles hvis man har tilgang til helsehjelp.

Rundt 80 prosent av befolkningen mangler tilgang til ordentlig toalett, og syv av ti har ikke tilgang til rent vann, noe som øker risikoen for både utvikling og spredning av sykdommer.

Halvparten av kvinnene føder hjemme uten kvalifisert helsehjelp, noe som øker helserisikoen for både mor og barn. For de kvinnene som føder på et sykehus eller en klinikk, er det sjeldent at en lege er til stede.

Det er rundt 1000 sykehus og klinikker i landet, 200 av disse er totalt eller delvis ødelagt. Den økende volden fører også til at sykehus og helsearbeidere blir utsatt for ran og plyndring, og vaksinasjonskampanjer blir utsatt på grunn av usikkerhet. Mange velger også å ikke oppsøke helsehjelp i frykt for å bli angrepet på veiene.

Tidligere har sykehus og klinikker vært et sted hvor mennesker kunne være trygge. Tusenvis av familier søkte tilflukt på sykehusområdene til Leger Uten Grenser i månedsvis av gangen, men nå er ikke dette lenger trygt.

I løpet av 2017 har ambulanser blitt angrepet og tvunget til å stoppe med sårede pasienter, det har vært skyteepisoder inne og utenfor sykehus, og pasienter har blitt tvunget ut av sykesenger og regelrett henrettet.

I Bangassou har vold- og sikkerhetssituasjonen blitt så farlig at Leger Uten Grenser ble nødt til å ta den vanskelige avgjørelsen om å trekke oss ut av prosjektet midlertidig. Vi ble tvunget til å etterlate pasienter som var avhengige av medisinsk helsehjelp for å overleve.

I 2017 var det gjennomsnittlig tre angrep i måneden mot Leger Uten Grensers helsepersonell, sykehus, klinikker eller kjøretøy i Den Sentralafrikanske republikk, til sammen nesten 40 hendelser på ett år.

Flere andre humanitærorganisasjoner kan rapportere om lignende situasjoner og et økende antall angrep de siste årene. Dette gjorde Den sentralafrikanske republikk til et av de farligste landene i verden for hjelpearbeidere i 2017.

Ifølge FN ble det rapportert om 390 angrep på hjelpearbeidere i 2017 og starten av 2018, hvor 15 hjelpearbeidere ble drept.

Konflikten i Den sentralafrikanske republikk har lenge vært en av verdens glemte humanitære kriser. Konflikten forverres og har nå spredd seg til nesten hele landet.

Gjentatte angrep på humanitærhjelp gjør at mange organisasjoner velger å trekke seg ut av landet eller blir inne i basene sine, noe som fører til at mange mister eller får begrenset tilgang på humanitærhjelp.

Situasjonen i landet har altfor lenge vært en av de største humanitære krisene i verden, men fremdeles får landets innbyggere nesten ingen oppmerksomhet.

Norge og andre giverland må sammen med internasjonale aktører sørge for å rette mer oppmerksomhet mot det som foregår i landet, og at det investeres i det nødvendige hjelpearbeidet som sivilbefolkningen er helt avhengige av.