TUBERKULOSE I ØST-EUROPA OG
SENTRAL-ASIA

Tuberkulose er den infeksjonssykdommene i verden som tar flest liv, etterfulgt av hivs/aids og malaria. De siste 25 år er malariadødsfall redusert til en fjerdedel og hivdødsfall halvert, mens antall tuberkulosedødsfall står på stedet hvil og resistens øker.

På tross av at 1,7 millioner mennesker dør hvert år av sykdommen, har tuberkulose blitt nedprioritert når det kommer til forskning og utvikling av bedre diagnostiske verktøy og bedre medisiner. Dette er særlig tilfelle når det kommer til multiresistent tuberkulose.

Hvert år får utvikler nesten en kvart million mennesker tuberkulosesykdom i Øst-Europa og Sentral-Asia. Land som er inkludert i de to regionene er Armenia, Aserbajdsjan, Hviterussland, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Russland, Tadsjikistan, Turkmenistan, Ukraina og Usbekistan.  

Av disse har 119.700 resistent tuberkulose. Én av fem pasienter med resistent tuberkulose i verden kommer fra disse landene. Bare litt over halvparten av disse fikk behandling i 2015.

Det er på tide å ta grep om situasjonen før den utvikler seg fra krise til katastrofe.

Tuberkulose kommer av bakterien Mycobacterium tuberculosis som spres gjennom luften når smittede mennesker hoster eller nyser. Det er vanligst at sykdommen angriper lungene, men den kan infisere alle deler av kroppen, som skjelettet eller nervesystemet.

Den smitter alltid fra personer som har lungetuberkulose og som hoster opp bakterien. Bakterien angriper lungene først, men kan så bre seg til andre organer i kroppen, som lymfeknuter, nyrer, tarmer, bein og ledd.

Av de som blir smittet, er det kun 5-10 prosent som utvikler sykdom gjennom livet. Disse bærer bakterien med seg i inaktiv form — de har det vi kaller latent tuberkulose.

Noen grupper har derimot større risiko for sykdomsutvikling, inkludert barn, personer med svekket immunforsvar (inkl. hiv-infeksjon) eller underernæring.

Behandling av vanlig tuberkulosesykdom tar minst seks måneder. Pasienter som ikke responderer på minst to av medisinene som inngår i standardbehandlingen har det man kaller for multiresistent tuberkulose (MDR-TB).

Årsakene til dette kan være enten feilbehandling, avbrutt behandling eller at smitte fra en pasient med multiresistent tuberkulose.

I dag blir de fleste av pasientene som utvikler multiresistent tuberkulose behandlet ved hjelp av medisiner som ble utviklet for mange tiår siden. Behandlingen gis gjennom piller og regelmessige injeksjoner.

Den gir ofte alvorlige og smertefulle bivirkninger som hørseltap og psykiske lidelser. Bare halvparten blir friske.   

Verdens helseorganisasjon estimerer at så mange som 490.000 mennesker i verden utvikler multiresistent tuberkulose hvert år, 240.000 dør.

Det er en rekke særlig sårbare grupper som må prioriteres når det kommer til å bekjempe tuberkulose; blant annet fattige, innsatte i fengsler, migranter, sprøytebrukere og hiv-pasienter. I mange land i Øst-Europa og Sentral-Asia koster helsetjenester penger.

Helsetilbud i fengsel er ofte mangelfullt og nedprioritert. Når mange mennesker lever tett sammen er sjansen for smitte ekstra stor. Tuberkulose-behandling krever oppfølging og riktig medisinering over lengre tid for at man skal bli helt frisk. Et helsetilbud som ikke finnes i mange fengsler.

De samme utfordringene gjelder for mange migranter i regionen. Migranter flytter ofte fra sted til sted, noe som gjør medisinsk oppfølging vanskelig. I tillegg er ofte helsetjenestene lite tilgjengelige for denne gruppen.

Hiv-pasienter har mellom 20 og 30 ganger høyere risiko for å utvikle tuberkulosesykdom, og hvert år dør 390.000 hiv-pasienter av tuberkulose verden over, ifølge Verdens helseorganisasjon.

For fire og fem år siden kom endelige to nye medisiner på markedet (Bedaquiline og Delamanid), for å behandle multiresistent tuberkulose, men i 2016 var det kun 4.800 pasienter i verden som ble behandlet med disse medisinene.

De nye medisinene gir færre bivirkninger, kan tas i tablettform, og behandlingstiden er mye kortere.

Det er flere grunner til at det er så få som mottar nye medisiner. I flere land kan registreringen av medisiner være en omfattende og lang prosess.

Det hindrer at medisinen i det hele tatt er på markedet i flere land. I en rapport fra Leger Uten Grenser hvor man kartla tuberkulose i åtte land i Øst-Europa og Sentral-Asia, fant man at seks av landene kunne ta i bruk de nye medisinene. Likevel ble færre enn tre prosent av pasientene behandlet med de nye medisinene.

Fordi mange av tuberkulose-pasientene er mennesker i sårbare situasjoner, ofte med lite penger, har heller ikke legemiddelindustrien noen hast med å få medisinene på markedet i de landene hvor dette er tilfelle.

De utgjør ingen lukrativ gruppe for legemiddelindustrien.

Altfor lite har blitt gjort i kampen mot tuberkulose og området forblir nedprioritert. Særlig er multiresistents en stor utfordring og et felt hvor det ikke fokuseres tilstrekkelig på utvikling av nye og bedre behandlingsmåter.

Økningen av multiresistent tuberkulose i Øst-Europa og Sentral-Asia er bekymrende. Det må sørges for å sette i gang omfattende prosesser slik at diagnostisering, behandling — og ikke minst tilgang på nye medisiner — skjer så snart som mulig. Mennesker i risikogrupper og med liten tilgang til helsetjenester må bli prioritert i dette arbeidet.

Det finnes nå en gyllen mulighet for å endre kurs: Det finnes gode verktøy og prosedyrer for å sørge for at tuberkulosebehandling kan bli mer effektiv. I tillegg finnes det nye medisiner som både kan gjøre behandlingen kortere, enklere og mindre smertefull for pasientene. Her må man presse legemiddelindustrien og nasjonale helsemyndigheter og sørge for at medisinene blir tilgjengelige.

Det er fremdeles ikke for sent å respondere på denne krisen, men det krever oppmerksomhet, vilje og finansiering av alle aktører for å få dette til.