Etter presidentvalget i Burundi i april 2015, har landet vært preget av politisk uro og vold og flere enn 420.000 burundiere har ifølge FN flyktet til nabolandene etter at konflikten startet. De fleste søker tilflukt i overbefolkede flyktningleirer i Tanzania, og landet har til sammen flere enn 270.000 burundiske flyktninger.
De fleste bor i overfylte flyktningleirer som er på brispunktet og det mangler hjelp for å dekke de store humanitære behovene.
Flesteparten av de burundiske flyktningene i Tanzania er fordelt på tre leirer: Nduta, Nyarugusu og Mtendeli. Den største andelen flyktninger kom mellom 2015 og 2017 fra Burundi, og mange har bodd i leirene over lengre tid.
Nduta-leiren har nå dobbelt så mange mennesker som den har kapasitet til, og huser til sammen rundt 112.000 mennesker.
Mange av flyktningene sliter med traumer fra flukten og behovet for mental helsehjelp er stort, særlig for akuttpsykiatri. Pasientene våre forteller om lange flukter til fots med lite mat og lite vann. Mange har bodd i månedsvis på grensen til Tanzania før de kommer på plass i en flyktningleir.
De som har bodd i leirene lenge sliter med en følelse av håpløshet og uro for fremtiden. Det er også mange pasienter som har blitt utsatt for vold og overgrep på reisen over til Tanzania.
Dette er også dessverre noe som også skjer i flyktningleirene og veldig mange pasienter oppsøker Leger Uten Grensers helsetjenester i Nduta-leiren etter å ha opplevd overgrep eller seksuelt misbruk.
Det er store skogområder rundt leirene, og kun tre av ti familier har tilgang på egen latrine. Fordi det ikke er nok toaletter, vann og latriner må mange kvinner gå inn i skogområdene utenfor leirene for å gå på do. Dette har ført til at flere blir ofre for seksualisert vold fordi skogen er mørk og ofte ganske øde. Mangelen på fyringsved som flyktningene bruker for å lage mat har også ført til at kvinner har blitt angrepet når de har samlet ved.
Aisha flyktet sammen med mannen sin og de to barna deres til Tanzania på grunn av den voldelige situasjonen i hjemlandet Burundi. I januar 2017 fødte hun sitt tredje barn på Leger Uten Grensers fødeklinikk i Nduta-leiren. På grunn av komplikasjoner under fødselen måtte Aishas baby bli på sykehuset til observasjon, og han måtte få næring gjennom en sonde. Aisha er svært bekymret over sine barns fremtid, de har hverken penger eller nok mat, og er helt avhengige av humanitærhjelp. Selv om hun bekymrer seg over fremtiden i Tanzania, er Aisha sikker på en ting; hun vil aldri reise tilbake til Burundi. Foto: Ebby Shaban Abdallah/Leger Uten Grenser
– Flyktninger har aldri et godt liv, og det er alltid en kamp for å finne nok mat og vann. I tillegg er det å leve i telt så lenge nedbrytende. Men det er bedre enn å leve i frykt der jeg kommer fra, så jeg vil bo i denne leiren til jeg dør.
Ramadhani ble behandlet for malaria av Leger Uten Grenser i fjor i Nyarugusu-leiren hvor han bodde med sin gravide kone og to barn. Foto: Ebby Shaban Abdallah/Leger Uten Grenser
Når så mange mennesker bor så tett sammen, og det i tillegg er dårlige vann- og sanitærforhold, blir risikoen for sykdomsutbrudd høy. Leger Uten Grenser behandler veldig mange pasienter mot hudsykdommer og diarésykdommer som henger tett sammen med dårlige boforhold.
Malaria er et problem i flyktningleirene, særlig under regntiden. I Burundi er det lite malaria, så flyktningene er ekstra sårbare for å bli syke. Bare i 2017 behandlet Leger Uten Grenser flere enn 148.000 mennesker mot malaria i Nduta-leiren.
Under regntiden øker også sjansen for kolerautbrudd, noe som kan være livsfarlig i en flyktningleir da det kan spres i rekordfart.
Det mangler også nok mat for flyktningene noe som igjen kan gjøre flyktningene ekstra sårbare for sykdom. En kartlegging utført av Verdens matvareprogram og FN i oktober i fjor viste at 75 prosent av flyktningene levde på kun ett eller to måltid om dagen.
Dette har blant annet ført til at mange, særlig barn leter etter noe å spise i skogområdene rundt. Mange blir derfor syke fordi de spiser giftige planter eller sopp.
– Vi var hjemme da væpnede grupper tok seg inn i huset vårt og drepte mannen min. Gråtende måtte jeg ta med meg barna mine og løpe for livet. De skøyt meg i benet og barna mine kom bort fra meg da vi var på flukt, jeg fant en av dem igjen. Alle andre i familien min var døde. Jeg tilbrakte fem måneder på sykehuset i Burundi for skaden min før jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt for godt. Familien min ble drept, huset mitt ødelagt og alle naboene mine flyktet også. Reisen har vært utfordrende og jeg måtte gjemme meg for å unngå å bli mer skadet. Da jeg ankom til Tanzania kunne jeg nesten ikke gå, jeg hadde ingenting og alt jeg eide var stjålet.
Ester hadde flyktet fra Bujumbura til Tanzania i 2016 og ble behandlet av Leger Uten Grenser da hun ankom mottakssenteret. Foto: Ikram N'gadi
Jordmor Sally Parker foretar her en inspeksjonsrunde på mødreavdelingen på sykehuset i Nduta-leiren. Hun forteller at mange av kvinnene ofte ikke skriker når de føder, dette på tross av at det ikke finnes epidural. Dette er en tradisjon i for de fleste kvinner i Burundi hvor flesteparten av flyktningene i Nduta-leiren kommer fra. Leger Uten Grenser assisterte i 2017 rundt 500 fødsler i måneden i flyktningleirene i Tanzania. Foto: Louise Annaud/Leger Uten Grenser
På tross av at det nå kommer færre flyktninger bor det fremdeles 270.000 mennesker i de tre flyktningleirene i Tanzania. Det er ikke gode nok bo- og sanitærforhold og flyktningene får ikke nok å spise. Dette bidrar til at de medisinske behovene blant flyktningen forverres, i tillegg til at det mangler helsehjelp.
Leger Uten Grenser har lenge etterlyst at flere aktører må komme på banen og at en fjerde leir blir opprettet for å kunne frigjøre kapasitet i de tre andre overfylte leirene.
Tanzania har i årevis tatt imot flyktninger fra nabolandene. Mellom 2015 og 2017 fikk alle burundiere flyktningstatus av myndighetene, men siden januar 2017 har alle sakene blitt individuelt vurdert, noe som har påvirket tilgang på humanitærhjelp.
For å dekke de store humanitære behovene blant flyktningene, må alle aktører, også myndighetene i Tanzania og giverland, sørge for at nok ressurser blir satt inn slik at flyktningenes behov blir ivaretatt.
Leger Uten Grenser har jobbet med burundiske og kongolesiske flyktninger i Kigoma-regionen siden mai 2015. På grunn av det høye antallet flyktninger som kom til Tanzania fra Burundi mellom 2015 og 2017 jobbet Leger Uten Grenser i alle leirene. I dag jobber vi bare i Nduta-leiren hvor de medisinske behovene er størst.
Leger Uten Grenser var i 2017 den største medisinske aktøren i Nduta-leiren og har et sykehus med 175 senger, driver seks helseposter og utfører informasjonsarbeid i leiren. På sykehuset jobber vi med mor- og barnehelse, ernæring og vi driver et akuttmottak. Vi behandler også hiv, malaria og tuberkulose og utfører mentalhelsekonsultasjoner. De største medisinske behovene Leger Uten Grenser behandler er i forbindelse med malaria, diarésykdommer og luftveisinfeksjoner. I tillegg ser vi et urovekkende høyt antall pasienter med akutte, psykiske problemer.
I 2017 utførte vi 415.592 pasientkonsultasjoner, assisterte 6365 fødsler og hadde 18.002 innleggelser og utførte rundt 8900 mentalhelsekonsultasjoner.
Her ser du barneavdelingen på sykehuset i Nduta-leiren hvor vi behandler mange barn for underernæring. Foto: Erwan Rogard/MSF
Rune er lege og var på oppdrag i seks måneder i Tanzania i Nduta-leiren når flyktningstrømmen fra Burundi startet i 2016. Her jobbet han blant annet med med grunnleggende helsehjelp og særlig hjalp til med fødselshjelp. Til vanlig arbeider Rune som forsker og anestesilege i København. Her er Rune sammen med kollegaer fra oppdraget sitt i Tanzania. Foto: Privat
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest,
uavhengig av politikk og myndigheter.
Vi trenger både medisinske og ikke-medisinske
feltarbeidere til våre prosjekter.
Del denne siden