Zahra hadde ikke penger til melk eller annen næringsrik mat til barna sine, og i hvert fall ikke nok til skyss til det nærmeste sykehuset.

– Jeg setter min lit til Allah, sa hun. Zahra bestemte seg for å gå ut i den brennende solen med tvillingene i armene, og gå den farlige ruta til sykehuset til fots med mannen sin.

Koleraepidemi

Så langt hadde Zahra og familien hennes vært heldige. De hadde overlevd både kampene og matmangelen som hadde preget Jemen de siste to årene. Nå kom det en koleraepidemi krypende.

Så langt hadde over 269.000 blitt smittet og mer enn 1600 dødd.

I sin mest alvorlige form gir kolera sterk diaré og oppkast, som fører til dehydrering, kramper og sjokk. I verste fall følger død få timer etter symptomene starter.

Les om vårt arbeid i Jemen

Med ordentlig behandling og re-hydrering er dødsraten mindre enn én prosent. Uten behandling kan halvparten med alvorlige symptomer miste livet. Det blir et kappløp med tiden.

Unntakstilstand

Zahra var heldig nok en gang. En man stoppet bilen sin og tilbød seg å ta med Zahra, barna og mannen hennes til Abs, hvor Leger Uten Grenser driver et behandlingssenter for kolera i et skolebygg vegg i vegg med sykehuset.

For Zahra og mannen hennes var dette det beste håpet de hadde for å redde tvillingene sine, Kohlah og Saher. De fire andre barna deres ble igjen hjemme med bestefar, som også var syk. Det var ikke noe annet alternativ.

Artikkelen fortsetter under bildet av Zahra.

Ahmed Qassem, ansvarlig for akuttmottaket på Leger Uten Grensers sykehus i Abs, var på jobb da Zahra kom med Kohlah og Saher. Søstrene ble undersøkt. De hadde hatt kolera i tre dager, var alvorlig dehydrerte og hadde gått inn i sjokk.

Kohlah og Saher var blant de yngste pasientene sykehuset hadde hatt noen gang.

– Vanligvis tar vi imot mellom ti og 15 pasienter hver dag. Nå kommer det over hundre daglig, fortalte Ahmed.

En drøy uke etter kom det inn 479 pasienter i løpet av en dag.

Artikkelen fortsetter under bildet av Leger Uten Grensers kolera-behandlingssenter.

Myndighetene erklærte unntakstilstand i mai, og FN har beskrevet situasjonen i Jemen som verdens største humanitære krise.

Nær frontlinjen

Byen hvor Zahra bor med familien sin, ligger i Hayran-distriktet, nær frontlinjen hvor krigen er mest intens.

– Jeg er ofte redd. Det er ikke slik det var før. Da kunne vi dra hvor enn vi ville, og vi følte oss trygge overalt, sa Zahra. Likevel kommer hun ikke til å flykte ut av Jemen.

– Jeg kommer aldri til å forlate landet mitt. Jeg vil at det skal bli slik det var før krigen.

Det er noen andre humanitære organisasjoner som har prosjekter på bakken i Jemen. Krigen har gjort det vanskelig å få nødhjelp inn i landet. Import av matvarer, som vanligvis utgjør ca. 90 prosent av landets konsum, har minsket drastisk. De aller fleste lever nå på matrasjoner: mel, olje, sukker og bønner.

– Det er vanskelig bare å få tak i den melken barna mine trenger. Jeg kan bruke dagevis på å lete, fylt av bekymring. Barna mine har vokst opp midt i en krig, fortalte Zahra.

Inne i behandlingssenteret var det trykkende og varmt. Over 45 grader. Legene fortet seg for å behandle tvillingene for dehydrering.

Sykehus under angrep

Kohlah og Saher ble matet med melk mens livene deres fortsatt hang i en tynn tråd. Zahras tanker vandret over på de fire barna hun hadde latt være igjen hjemme med bestefaren.

Ektemannen til Zahra ville at de alle skulle dra hjem så fort de kunne, men legene på sykehuset holdt tilbake. Tvillingene var fortsatt alvorlig syke.

Det tok mye overtalelse for å få faren til å godta at Zahra og tvillingene ble igjen på sykehuset. Det er nokså vanlig at familier har flere familiemedlemmer hjemme som trenger dem, og ikke har mulighet til å bli i dagevis på sykehuset med de syke.

Det er en annen grunn til at pasientene kvier seg for å bli. Sykehus, som før har blitt ansett som en trygg havn hvor man kan søke tilflukt i krig, og som er spesielt beskyttet under internasjonal lov, angripes nå igjen og igjen.

Siden krigen i Jemen startet har minst 274 sykehus, klinikker og helsesentre blitt skadet eller ødelagt av bomber.

Les mer om angrep på sykehus her

Sykehuset i Abs ble bombet 15. august 2016. Koalisjonen ledet av Saudi-Arabia, som stod bak angrepet, kalte bombingen et uhell. 24 mennesker ble skadet i angrepet, og 19 mistet livet.

Sykehuset stengte i  elleve dager, og Leger Uten Grenser måtte trekke ut sine ansatte. I november samme år var vi tilbake, og kunne fortsette å behandle alt fra malaria og kompliserte fødsler, til traumeskader fra bomber.

Situasjonen fortsatt kritisk

Inne på behandlingssentret strever legene med å få stabilisert tvillingene. Kohlah og Saher hadde vært på sykehuset i over 24 timer, men hver gang de så ut til å klare seg bedre, kom det en ny negativ utvikling. En av søstrene fikk en infeksjon i brystet. Den andre fikk svært høy feber. Begge to veide det samme som da de kom inn, bare 3,5 kg.

Zahra ble stadig mer bekymret for resten av familien hjemme. Hun fortalte de ansatte på sykehuset at hun ville ta med tvillingene hjem.

– Vi er i en veldig vanskelig situasjon. Barna mine hjemme har det ikke bra, og livet i landsbyen er hardt. Jeg er fortsatt veldig bekymret for dem, fortalte Zahra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Legene visste at hvis tvillingene dro var det ingen garanti for at de kunne få den hjelpen de trengte. Sykehuset i Abs er et av de få gjenværende sykehusene.

Over hele landet har det offentlige helsesystemet kollapset. Ansatte har ikke fått betalt lønninger siden september 2016, og mange har måttet stenge dørene.

På bedringens vei

15. juni, to dager etter at de kom til sykehuset, ble tvillingene overført til ernæringsklinikken, hvor de begynte å vise tegn på forbedring.

20. juni var Kohlah og Saher blitt så sterke at legene flyttet dem til en del av sykehuset hvor pasienter som var kommet over det verste kan fortsette behandling under medisinsk oppsyn.

Under en halv prosent av pasientene som legges inn på kolera-behandlingssenteret på sykehuset i Abs mister livet. Klinikken har reddet livet til mer enn 12.000 mennesker.

Ved å ha kommet så langt på bedringens vei, hadde tvillingene nå gode sjanser for å klare seg. For Zahra var dette nok. Nå ville hun ta med seg barna hjem til resten av familien.

Etter en uke på sykehuset var tvillingene på vei hjem. De var friske for kolera, og ikke lenger livstruende dehydrerte. De hadde gått litt opp i vekt under oppholdet, men var fortsatt underernærte.