Mari Nythun Sørlien

To ganger har jeg jobbet i felt i jula. Første gang var i 2013, da jobbet jeg som Helsepromotør i Pakistan. Andre gangen var i fjor da jeg jobbet som antropolog i India. 

Vi prøver å gjøre det beste ut av jula når vi er i felt. Vi jobber jo hele tiden, så det er ikke noe juleferiefølelse eller julero som senker seg. Begge mine felt-julaftener har vi samlet oss en gruppe på seks feltarbeidere som en slags felt-familie til en koselig julemiddag. Hvis noen hadde fått med seg litt jule-ting hjemmefra, som gløgg eller rødvin, delte vi det. Vi hørte på julemusikk og fikk litt julestemning. 

Familien synes det er litt trist når jeg har vært i felt i julen, men de er veldig forståelsesfulle, og har vært tydelige på at jeg må gjøre det som er viktig for meg. Når jeg har skypet med familien på julaften og jeg har sett at de alle er sammen kjenner jeg på kontrasten. Jeg forsøker å ikke være borte to juler på rad, så i år skal jeg feire hjemme med familien. 

I julen i fjor da jeg var i India hadde vi som skulle feire sammen bestemt oss for at vi skulle forsøke å få tak i noe godt kjøtt til julemiddagen. Det viste seg å være veldig vanskelig å få tak i storfekjøtt, som vi hadde bestemt oss for. Vi hørte rundt med mange lokalt ansatte, og lykkes til slutt med å få tak i noe.

Vi ble fortalt at det var storfekjøtt, men jeg er fortsatt litt usikker på om det egentlig var sant. Det er mulig det var bøffel eller en veldig gammel og sliten ku som døde av alderdom. Kjøttet var så utrolig trått at vi ble sittende å tygge og tygge på det samme stykket i evigheter. 

Trygve Thorson

Jula 2014 var jeg på oppdag i Kongo hvor jeg jobbet med kontekstanalyser og talsmannsarbeid. 

Noen dager før julaften gikk vi på et lokalt julemarked med små boder og massevis av lokallagede ting. Der var det en liten julekonsert og en danseoppvisning fra en lokal danseskole. Sjefen hadde sine to små døtre på to og fire år som var med i dansegruppa. Jeg kjøpte noen veldig fine julekort på markedet som jeg delte ut til venner og familie da jeg kom tilbake til Norge i januar. Familien min synes det var litt kjipt at jeg var borte, men var veldig fornøyd med at jeg kom hjem rett før jul året etter. 

På julaften var vi åtte feltarbeidere som samlet oss til et litt beskjedent måltid på kvelden. Julemiddagen var ikke spesielt julete. Alle tok med litt forskjellige ting. Sjefens familie var også med. Å ha små barn med bidro veldig mye til å skape julestemning og gav et slags familie-preg i hele gruppa med kolleger. 

Det blir ofte et sterkt samhold i det teamet som jobber sammen på et prosjekt i felt, og selv om selve julefesten ble ganske nøktern var det veldig fint. 

Lindis Hurum

Jeg har jobbet i felt i jula fem ganger. I 2006 var jeg i Elfenbenskysten, i 2008 og 2010 var jeg på Haiti, i 2012 i Sør-Sudan og året etter i den Sentralafrikanske Republikk. I alle disse landene bortsett fra Sør-Sudan feires jo jul som en stor høytid av majoriteten av befolkningen, derfor er det mye som er veldig likt den norske julen. Likevel er det en spesiell stemning.

Det feires med julenisser, julekuler henges i palmer, man synger de samme julesalmene som i Norge, bare på et annet språk. Det kommer så tydelig fram at det som knytter oss sammen er så mye mer, og så mye viktigere enn det som skiller oss fra hverandre. Jeg var kjempelangt hjemmefra, men likevel var det så mye likt.

Vi jobber hele jula i felt, men vi pleier å feire på sykehuset på dagen julaften. Vi har julenisse, deler ut pakker til barna og synger julesanger sammen. På kvelden har vi feltarbeidere en felles middag med «secret santa». Det betyr at alle tar med en gave hver, og så trekker alle en tilfeldig pakke man ikke vet hjem som har gitt. Dette er en veldig morsom måte å ha julegaver på.

Det føles helt spesielt og den ene gaven blir skikkelig spennende! På mange måter er det mye hyggeligere enn å få en liten haug med gaver, som i Norge. I Sør-Sudan var det vanskelig å få kjøpt noe, så det var mange som lagde egne gaver. Det ble mange komiske gaver, som gjorde hele opplevelsen enda mer spesiell. 

Familien min har syntes det er litt trist når jeg er borte i jula, men de skjønner hvor viktig det er for meg å dra ut. Julen 2013 var veldig annerledes. Da var jeg i en direkte livstruende situasjon. Jeg ventet med å fortelle familien hvor alvorlig det var til året etter, for å ikke ødelegge jula deres. 

Øyann Vorkinn

Jeg tilbrakte jula 2015 i Malakal, Sør-Sudan.  

Hele oppdraget hadde jeg skikkelig hjemlengsel og syntes det var ganske vanskelig. Heldigvis hadde vi tilgang på wifi, så jeg fikk ha gode og viktige skypesamtaler med kjæresten og familien. Familien min syntes også det var utfordrende at jeg var borte. Samtidig gav de uttrykk for at de var glade for det jeg gjorde, og for at de var stolte av meg. 

Julaften var ganske småkjip med møter frem til halv åtte på kvelden, ingen spesiell mat, og ingen som spiste samtidig. Stemningen tok seg heldigvis opp første juledag da alle gikk sammen om å lage felles middag. Jeg lagde eplepai på ni epler vi hadde fått fra Juba, og resultatet var heldigvis godt. Tenk å ødelegge en pai når du ikke har tilgang på nye råvarer på ukesvis! 

Høydepunktet var ettermiddagen på julaften da en sykepleier og jeg fikk mødrene og barna på sykehuset i gang med å synge og danse sammen med oss i nesten to timer. En fantastisk stund, som jeg aldri vil glemme.Å se underernærte og understimulerte barn med slitne mødre le og dele en felles aktivitet og glede var nydelig.