Foto: Avra Fialas/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > Flyktningene på Middelhavet: Seks historier du ikke glemmer
Nyheter

Flyktningene på Middelhavet: Seks historier du ikke glemmer

27.07.2021 | Oppdatert 03.08.2021
        

Leger Uten Grenser har siden 2015 vært vitne til den tragiske humanitære krisen som finner sted på Det sentrale Middelhavet. Mellom 10. og 12. juni gjennomførte vi syv redninger av 410 personer med den norske redningsbåten Geo Barents.  

Her er noen av deres historier – om tiden i Libya og den livsfarlige flukten over Middelhavet – fortalt av psykolog og feltarbeider Katrin Glatz Brubakk.  

Selv om man har hørt historiene fra Libya før, så er det en annen opplevelse å møte menneskene som faktisk har opplevd det. Så godt som alle jeg snakket med om bord på båten fortalte om kidnappinger, vold, vilkårlig internering og grov tortur.  

Historiene de fortalte ligner på de vi har hørt i flere år fra de vi har reddet: De handler om overgrep som illustrerer en total mangel på noe form for menneskelighet. Det er så systematisk og gjennomført, og det er de samme historiene om og om igjen.  

Noen fortalte at de hadde blitt hengt opp ned fra taket i timevis og blitt slått under føttene, eller at de hadde blitt lagt i badekar før strømførende kabler ble lagt i vannet slik at de fikk støt.  

Andre fortalte at de hadde blitt tvunget til å være vitne til at kamerater ble skutt eller slått i hjel, eller at de ikke hadde fått mat på flere dager. Hvordan de for den minste lille ting ble pisket. Hvordan jentene når de skulle gå på do måtte spørre vaktene om å få lov til det, og måtte betale med egen kropp for å få tilgang til en så enkel ting som å gå på do.  

Da vennen falt over bord 

Torsdag 10. juni flyktet 105 mennesker fra Libya i en liten trebåt. De ble reddet av Geo Barents 12. juni. Etter mer enn 45 timer på havet hadde de gått tom for mat og vann. Det var likevel ikke dette de først fortalte oss da de omsider kom trygt om bord på båten. En mann fra Etiopia fortalte om vennen Kamil som natten før hadde sovnet mens han satt på kanten av båten:  

– Båten var stappfull. Det var ikke noe ledig plass. På natten så jeg at Kamil lå på kanten av båten og sov. Etter rundt 40 minutter våknet han, reiste seg opp og falt over bord. Vi snudde båten og prøvde å sirkle rundt området han hadde falt i vannet fire ganger. Vi ropte etter han men hørte ingenting. Alle på båten så etter han i 30-40 minutter, fortalte han våre ansatte på båten, og fortsatte: 

– Kamil var som en bror for meg. Vi er begge fra Etiopia og har bodd sammen i Libya i seks år. Jeg sa at han ikke burde sove på kanten av båten. Alle om bord på båten gråt og insisterte på at vi ikke burde kjøre videre før vi fant han. Men selv om vi prøvde fire ganger fant vi han ikke. Havet var svart, himmelen var svart, vi så ingenting, avsluttet han. 

Reisen over Det sentrale Middelhavet er forbundet med betydelig risiko. Bare så langt i 2021 har 930 mennesker mistet livet på den farlige migrasjonsruten.  

Avskjedsbrevet han ikke fikk bruk for 

Det aller første folk spurte om når de kom om bord på båten og visste at de ikke lenger stod i fare for å drukne, var hvordan de kunne få gitt beskjed til familiene sine. Hjemme satt kone, barn og mødre som ikke har hørt fra dem på lang tid. For noen kunne det være snakk om uker, for andre flere måneder. Mange av flyktningene og migrantene på Geo Barents hadde vært i interneringssentre eller holdt innesperret andre steder i Libya hvor de ikke hadde hatt mulighet til å kontakte familiene sine.  

Veldig ofte hørte vi historier om folk som måtte gi fra seg alt de eide for å få tak i mat eller for å få lov til å ha kontakt med familiene sine. Det var flere som fortalte at de ikke hadde snakket med familiene sine på fire-fem måneder.  

En mann fra Sør-Sudan viste meg et brev han hadde skrevet i to kopier. Ett hadde han gitt til en venn og det andre hadde han med seg. Det var hans avskjedsbrev til moren sin.  

Han fortalte meg at da han dro på denne reisen var det ikke sikkert at han kom til å overleve. Han ville være sikker på at moren i hvert fall fikk noen siste ord hvis han druknet på veien. Han ga kameraten beskjed om at hvis han ikke hørte fra han så skulle han gi brevet til moren.  

Brevet var en kjærlighetserklæring til moren hans. I brevet takket han moren for alt hun hadde gitt han, og hvor lei seg han var for å måtte forlate henne og landet han egentlig ønsket å bo i. Han beklaget for sorgen og bekymringene han utsatte henne for da han reiste. Men moren hadde også sagt at dette var den eneste veien til trygghet, så han takket også for at hun hadde latt han gå selv om det ville skape et stort arr i hjertet hennes.  

Heldigvis fikk han ikke bruk for brevet. Han er trygg og i live nå.   

“Her ble jeg solgt for første gang” 

En dag på båten snakket jeg med en 16 år gammel gutt fra Gambia som reiste alene. Vi stod og så på et kart og han viste meg hvor han kom fra og jeg viste han hvor jeg bodde.  

Plutselig pekte han på kartet og fortalte at det var her han hadde blitt solgt for første gang. Han fortalte videre at han kostet 600 euro.  

Han hadde vært gjenstand for menneskehandel gjentatte ganger. Det hadde skjedd så mange ganger at han fortalte det som om det var blitt den naturligste tingen i verden. En 16-åring skal ikke selges, han er ikke en ting. Dessverre er dette situasjonen for mange flere enn ham.  

Fysiske og psykiske arr 

En annen 16 år gammel gutt kom fra Etiopia. Han hadde store arr fra piskeslag over hele ryggen. En dag ba han meg om å ta bilde av arrene hans. Han hadde slitt med infeksjoner og visste at arrene var der, men han hadde aldri sett dem selv. Da jeg viste han bildet brøt han sammen i gråt. Da så han de tydelige sporene av smertene han hadde kjent så lenge.  

Den verste volden hadde han opplevd mens han hadde vært hold innesperret på forskjellige steder i Libya. I den ene leiren brukte de belter som pisk, i den andre brukte de piggtrådvaier.  

Å gjenvinne håpet 

En annen mann jeg snakket med ombord på båten strevde veldig. Han hadde problemer med å sove og hadde mange grusomme minner som han tenkte mye på, selv om han prøvde å unngå det. Han var periodevis veldig urolig, og på dekk med så mange mennesker er det svært høylytt. Da jeg så at han stadig ble dårligere tilbød jeg han å sove oppe på klinikken en natt, så han skulle få litt ro og endelig kunne slappe av litt.  

Jeg var innom han flere ganger i løpet av natten for å sjekke om det var noe jeg kunne gjøre for han. Den siste dagen før de skulle i land ba han om å få en sprittusj. Jeg tenkte ikke så mye over det siden mange hadde brukt sprittusj til å dekorere t-skjorter eller lage spill om bord på båten.  

Han insisterte på at jeg skulle skrive navnet mitt på armen hans, og det kunne jeg jo selvfølgelig gjøre.  

Etter at jeg hadde gjort det, takket han meg og fortalte at når han kom i land skulle han tatovere navnet mitt for å huske hvor god jeg var med han.  

Det vi får gjort for disse menneskene på den korte tiden de er på båten er naturlig nok begrenset. Men det vi kan gi dem er en psykologisk vitaminpille som gjør at de har kraft til å fortsette. Det gjør at de gjenvinner håp om at det finnes godhet i verden.  

Håp gir også kraft til å fortsette. Vi vet jo at reisen ikke er slutt for menneskene vi har tatt imot på båten, selv om de kommer i land i Italia. Det er fortsatt en lang periode med usikkerhet i vente. Mange må gå i lang tid uten familie og støtteapparat og uten den medisinske og psykiske hjelpen de trenger. 

Drømmene lever videre 

En femtenåring jeg snakket med om bord på båten, og kanskje et av de klokeste menneskene jeg har møtt, reflekterte over at alle store oppfinnelser i verden som regel kom fra USA eller Asia.  

Han sa at han mente dette er fordi afrikanere ikke får en sjanse. Han både ville og kunne. Hans drøm var å få en utdanning og komme opp med en oppfinnelse som kan hjelpe jordkloden og gjøre hjemlandet hans stolt.  

Jeg håper inderlig at drømmen hans går i oppfyllelse. Både for han og for oss.  

Dette gjør Leger Uten Grenser på Middelhavet 

Leger Uten Grenser startet å jobbe med søk- og redningsarbeid i 2015, og har drevet egne redningsbåter og samarbeidet med andre organisasjoner opp gjennom årene.  

Nå i 2021 har vi chartret båten Geo Barents, som var på plass på Det sentrale Middelhavet i mai. Mellom 2. og 26. juli ble båten holdt igjen av italienske myndigheter. Vi er lettet over at båten endelig er frigitt, men vi ser fortsatt på de gjentatte administrative arrestene av ikke-statlige redningsbåter som en målrettet og straffende praksis.  

Geo Barents er på havet som et resultat av at europeiske myndigheter har fraskrevet seg ansvaret for å selv drive søk- og redningsarbeid. Samtidig blokkerer de uavhengige organisasjoners mulighet til å gjøre jobben de selv nekter å utføre. Europeiske myndigheter, inkludert de norske, har også støttet den libyske kystvakten, som returnerer flyktninger og migranter tilbake til Libya – landet de flyktet fra.  

Teamene våre gjør nå alt de kan for å raskest mulig komme seg tilbake på Det sentrale Middelhavet, for å redde liv på verdens dødeligste migrasjonsrute. 

Les mer: Ofte stilte spørsmål om Middelhavet 

Dette gjør Leger Uten Grenser i Libya 

Leger Uten Grenser startet for første gang å jobbe i Libya i 2011 og har gitt helsehjelp til migranter og flyktninger som er vilkårlig fengslet i interneringssentre i blant annet Tripoli, Misrata, Khoms og Zliten.

Leger Uten Grenser har siden februar i år sett en jevn økning i mishandling og vold mot mennesker som holdes fanget i de offisielle interneringssentrene i Libya. På grunn av dette har vi sett oss nødt til å midlertidig stoppe aktivitetene våre i to interneringssentre i Tripoli

Økningen i vold siden begynnelsen av 2021 samsvarer med den betydelige økningen i flyktninger, migranter og asylsøkere som den EU-finansierte libyske kystvakten har hentet opp på Middelhavet og tvangsreturnert til Libya i år. Per 19. juni hadde over 14.000 mennesker blitt tvangsreturnert – det er flere enn i hele 2020. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Avra Fialas/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > Flyktningene på Middelhavet: Seks historier du ikke glemmer
Nyheter

Flyktningene på Middelhavet: Seks historier du ikke glemmer

27.07.2021 | Oppdatert 03.08.2021
        

Leger Uten Grenser har siden 2015 vært vitne til den tragiske humanitære krisen som finner sted på Det sentrale Middelhavet. Mellom 10. og 12. juni gjennomførte vi syv redninger av 410 personer med den norske redningsbåten Geo Barents.  

Her er noen av deres historier – om tiden i Libya og den livsfarlige flukten over Middelhavet – fortalt av psykolog og feltarbeider Katrin Glatz Brubakk.  

Selv om man har hørt historiene fra Libya før, så er det en annen opplevelse å møte menneskene som faktisk har opplevd det. Så godt som alle jeg snakket med om bord på båten fortalte om kidnappinger, vold, vilkårlig internering og grov tortur.  

Historiene de fortalte ligner på de vi har hørt i flere år fra de vi har reddet: De handler om overgrep som illustrerer en total mangel på noe form for menneskelighet. Det er så systematisk og gjennomført, og det er de samme historiene om og om igjen.  

Noen fortalte at de hadde blitt hengt opp ned fra taket i timevis og blitt slått under føttene, eller at de hadde blitt lagt i badekar før strømførende kabler ble lagt i vannet slik at de fikk støt.  

Andre fortalte at de hadde blitt tvunget til å være vitne til at kamerater ble skutt eller slått i hjel, eller at de ikke hadde fått mat på flere dager. Hvordan de for den minste lille ting ble pisket. Hvordan jentene når de skulle gå på do måtte spørre vaktene om å få lov til det, og måtte betale med egen kropp for å få tilgang til en så enkel ting som å gå på do.  

Da vennen falt over bord 

Torsdag 10. juni flyktet 105 mennesker fra Libya i en liten trebåt. De ble reddet av Geo Barents 12. juni. Etter mer enn 45 timer på havet hadde de gått tom for mat og vann. Det var likevel ikke dette de først fortalte oss da de omsider kom trygt om bord på båten. En mann fra Etiopia fortalte om vennen Kamil som natten før hadde sovnet mens han satt på kanten av båten:  

– Båten var stappfull. Det var ikke noe ledig plass. På natten så jeg at Kamil lå på kanten av båten og sov. Etter rundt 40 minutter våknet han, reiste seg opp og falt over bord. Vi snudde båten og prøvde å sirkle rundt området han hadde falt i vannet fire ganger. Vi ropte etter han men hørte ingenting. Alle på båten så etter han i 30-40 minutter, fortalte han våre ansatte på båten, og fortsatte: 

– Kamil var som en bror for meg. Vi er begge fra Etiopia og har bodd sammen i Libya i seks år. Jeg sa at han ikke burde sove på kanten av båten. Alle om bord på båten gråt og insisterte på at vi ikke burde kjøre videre før vi fant han. Men selv om vi prøvde fire ganger fant vi han ikke. Havet var svart, himmelen var svart, vi så ingenting, avsluttet han. 

Reisen over Det sentrale Middelhavet er forbundet med betydelig risiko. Bare så langt i 2021 har 930 mennesker mistet livet på den farlige migrasjonsruten.  

Avskjedsbrevet han ikke fikk bruk for 

Det aller første folk spurte om når de kom om bord på båten og visste at de ikke lenger stod i fare for å drukne, var hvordan de kunne få gitt beskjed til familiene sine. Hjemme satt kone, barn og mødre som ikke har hørt fra dem på lang tid. For noen kunne det være snakk om uker, for andre flere måneder. Mange av flyktningene og migrantene på Geo Barents hadde vært i interneringssentre eller holdt innesperret andre steder i Libya hvor de ikke hadde hatt mulighet til å kontakte familiene sine.  

Veldig ofte hørte vi historier om folk som måtte gi fra seg alt de eide for å få tak i mat eller for å få lov til å ha kontakt med familiene sine. Det var flere som fortalte at de ikke hadde snakket med familiene sine på fire-fem måneder.  

En mann fra Sør-Sudan viste meg et brev han hadde skrevet i to kopier. Ett hadde han gitt til en venn og det andre hadde han med seg. Det var hans avskjedsbrev til moren sin.  

Han fortalte meg at da han dro på denne reisen var det ikke sikkert at han kom til å overleve. Han ville være sikker på at moren i hvert fall fikk noen siste ord hvis han druknet på veien. Han ga kameraten beskjed om at hvis han ikke hørte fra han så skulle han gi brevet til moren.  

Brevet var en kjærlighetserklæring til moren hans. I brevet takket han moren for alt hun hadde gitt han, og hvor lei seg han var for å måtte forlate henne og landet han egentlig ønsket å bo i. Han beklaget for sorgen og bekymringene han utsatte henne for da han reiste. Men moren hadde også sagt at dette var den eneste veien til trygghet, så han takket også for at hun hadde latt han gå selv om det ville skape et stort arr i hjertet hennes.  

Heldigvis fikk han ikke bruk for brevet. Han er trygg og i live nå.   

“Her ble jeg solgt for første gang” 

En dag på båten snakket jeg med en 16 år gammel gutt fra Gambia som reiste alene. Vi stod og så på et kart og han viste meg hvor han kom fra og jeg viste han hvor jeg bodde.  

Plutselig pekte han på kartet og fortalte at det var her han hadde blitt solgt for første gang. Han fortalte videre at han kostet 600 euro.  

Han hadde vært gjenstand for menneskehandel gjentatte ganger. Det hadde skjedd så mange ganger at han fortalte det som om det var blitt den naturligste tingen i verden. En 16-åring skal ikke selges, han er ikke en ting. Dessverre er dette situasjonen for mange flere enn ham.  

Fysiske og psykiske arr 

En annen 16 år gammel gutt kom fra Etiopia. Han hadde store arr fra piskeslag over hele ryggen. En dag ba han meg om å ta bilde av arrene hans. Han hadde slitt med infeksjoner og visste at arrene var der, men han hadde aldri sett dem selv. Da jeg viste han bildet brøt han sammen i gråt. Da så han de tydelige sporene av smertene han hadde kjent så lenge.  

Den verste volden hadde han opplevd mens han hadde vært hold innesperret på forskjellige steder i Libya. I den ene leiren brukte de belter som pisk, i den andre brukte de piggtrådvaier.  

Å gjenvinne håpet 

En annen mann jeg snakket med ombord på båten strevde veldig. Han hadde problemer med å sove og hadde mange grusomme minner som han tenkte mye på, selv om han prøvde å unngå det. Han var periodevis veldig urolig, og på dekk med så mange mennesker er det svært høylytt. Da jeg så at han stadig ble dårligere tilbød jeg han å sove oppe på klinikken en natt, så han skulle få litt ro og endelig kunne slappe av litt.  

Jeg var innom han flere ganger i løpet av natten for å sjekke om det var noe jeg kunne gjøre for han. Den siste dagen før de skulle i land ba han om å få en sprittusj. Jeg tenkte ikke så mye over det siden mange hadde brukt sprittusj til å dekorere t-skjorter eller lage spill om bord på båten.  

Han insisterte på at jeg skulle skrive navnet mitt på armen hans, og det kunne jeg jo selvfølgelig gjøre.  

Etter at jeg hadde gjort det, takket han meg og fortalte at når han kom i land skulle han tatovere navnet mitt for å huske hvor god jeg var med han.  

Det vi får gjort for disse menneskene på den korte tiden de er på båten er naturlig nok begrenset. Men det vi kan gi dem er en psykologisk vitaminpille som gjør at de har kraft til å fortsette. Det gjør at de gjenvinner håp om at det finnes godhet i verden.  

Håp gir også kraft til å fortsette. Vi vet jo at reisen ikke er slutt for menneskene vi har tatt imot på båten, selv om de kommer i land i Italia. Det er fortsatt en lang periode med usikkerhet i vente. Mange må gå i lang tid uten familie og støtteapparat og uten den medisinske og psykiske hjelpen de trenger. 

Drømmene lever videre 

En femtenåring jeg snakket med om bord på båten, og kanskje et av de klokeste menneskene jeg har møtt, reflekterte over at alle store oppfinnelser i verden som regel kom fra USA eller Asia.  

Han sa at han mente dette er fordi afrikanere ikke får en sjanse. Han både ville og kunne. Hans drøm var å få en utdanning og komme opp med en oppfinnelse som kan hjelpe jordkloden og gjøre hjemlandet hans stolt.  

Jeg håper inderlig at drømmen hans går i oppfyllelse. Både for han og for oss.  

Dette gjør Leger Uten Grenser på Middelhavet 

Leger Uten Grenser startet å jobbe med søk- og redningsarbeid i 2015, og har drevet egne redningsbåter og samarbeidet med andre organisasjoner opp gjennom årene.  

Nå i 2021 har vi chartret båten Geo Barents, som var på plass på Det sentrale Middelhavet i mai. Mellom 2. og 26. juli ble båten holdt igjen av italienske myndigheter. Vi er lettet over at båten endelig er frigitt, men vi ser fortsatt på de gjentatte administrative arrestene av ikke-statlige redningsbåter som en målrettet og straffende praksis.  

Geo Barents er på havet som et resultat av at europeiske myndigheter har fraskrevet seg ansvaret for å selv drive søk- og redningsarbeid. Samtidig blokkerer de uavhengige organisasjoners mulighet til å gjøre jobben de selv nekter å utføre. Europeiske myndigheter, inkludert de norske, har også støttet den libyske kystvakten, som returnerer flyktninger og migranter tilbake til Libya – landet de flyktet fra.  

Teamene våre gjør nå alt de kan for å raskest mulig komme seg tilbake på Det sentrale Middelhavet, for å redde liv på verdens dødeligste migrasjonsrute. 

Les mer: Ofte stilte spørsmål om Middelhavet 

Dette gjør Leger Uten Grenser i Libya 

Leger Uten Grenser startet for første gang å jobbe i Libya i 2011 og har gitt helsehjelp til migranter og flyktninger som er vilkårlig fengslet i interneringssentre i blant annet Tripoli, Misrata, Khoms og Zliten.

Leger Uten Grenser har siden februar i år sett en jevn økning i mishandling og vold mot mennesker som holdes fanget i de offisielle interneringssentrene i Libya. På grunn av dette har vi sett oss nødt til å midlertidig stoppe aktivitetene våre i to interneringssentre i Tripoli

Økningen i vold siden begynnelsen av 2021 samsvarer med den betydelige økningen i flyktninger, migranter og asylsøkere som den EU-finansierte libyske kystvakten har hentet opp på Middelhavet og tvangsreturnert til Libya i år. Per 19. juni hadde over 14.000 mennesker blitt tvangsreturnert – det er flere enn i hele 2020. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen