Skrevet av lege Ian Cross fra oppdraget sitt hvor han ga helsehjelp til rohingya-flyktningene i Kutupalong i Bangladesh etter flyktningstrømmen i 2017, og hvor rystet han ble første dag på jobb hvor fire pasienter mistet livet. 

– Kutupalong er en landsby sørøst i Bangladesh, på grensen til Myanmar. Det er et lite område med butikker på begge sider av en vei, og stedet er omringet av rismarker. Leger Uten Grensers sykehus er på den ene siden av veien, omringet av gjerder laget av bambus. Det er her jeg tilbringer mesteparten av tiden min på oppdrag for Leger Uten Grenser.

Veien gjennom landsbyen er kaotisk og de færreste følger vanlige trafikkregler. Helt siden jeg ankom Kutupalong for nesten fem uker siden har det regnet. Regnet forvandler veiene til gjørme og fører til ytterligere kaos for bilister og trafikanter. Likevel er det ingenting i forhold til flyktningleiren hvor flere enn 600.000 rohingya-flyktninger har bosatt seg de siste månedene.  

Les historier fra rohingya-flyktninger i Bangladesh

Leiren ligger vest for Kutupalong og var et øde skogsområde og en nasjonalpark med ville elefanter før myndighetene i Bangladesh bestemte at 12 mål skulle bli brukt for å bosette flyktningene. Nå har området blitt nedstrippet av vegetasjon og nesten hele området har en eller annen form for provisorisk struktur bygget hovedsakelig av bambus og plastpresenning.

Forferdelige forhold for flyktningene

Selve leiren er enorm. En av dagene tok jeg en tur sammen med min kollega i Leger Uten Grenser som skulle kartlegge en seksjon av leiren. Det er helt utrolig og ulikt alt annet jeg har sett tidligere. Alle er opptatt med å bygge, lage og grave i området. Menneskene som bor her lever under forferdelige forhold. Skitne elver blandet med kloakk renner gjennom leiren med falleferdige broer bygget av bambus over vannet. En liten jente falt nesten i elven fordi hun gled på bambusen. Heldigvis fikk en av sykepleierne våre, Chris, reddet henne før hun ramlet inn i det skitne vannet.

Når det regner forvandles alt til en hengemyr. Flere latriner har blitt satt opp i nærheten av brønnene (vann- og sanitærarbeidet er ikke utført av Leger Uten Grenser), og hvis latrinene ikke er gravd ordentlig ned i bakken, flyter kloakken over. For meg er det barna som takler situasjonen best. Det finnes ikke noen offisielle skoler ennå, så når det er fint vær løper de rundt og leker. De virker lykkelige. Jeg merker de mister litt motet når det regner, men det er likevel varmt i lufta og de gjør det beste ut av det.

I enkelte områder har flyktningene selv satt opp små butikker hvor de selger grunnleggende varer som batterier, snacks og mat.

Flyktningene som ankommer området kommer i bølger. Etter hva jeg forstår venter rundt 5.000 flyktninger nå på å krysse grensen fra Myanmar. Forholdene her er også veldig dårlige, og flere må bo på jordvoller mellom rismarkene, noe som gjør forholdene uutholdelige når det regner. Flere av de som ankommer leirene ser magre, trøtte og slitne ut, men i det minste er de kommet til et trygt sted. Det første de ønsker er å finne ly, et trygt sted å sove og å finne utstyr og råvarer til å lage mat. Å finne tilgang til helsetjenester kommer senere.  

Det er mange av flyktningene som er syke, noe som er særlig tilfelle for eldre og spedbarn. Flere av de eldre har blitt båret av familiemedlemmer gjennom Myanmar til grensen, ofte i hjemmelagde bårer laget av bambus. Flere er døden nær når de ankommer Bangladesh, og flere lider av luftveissykdommer eller hjerteproblemer. Noen av dem har også fått bruddskader fordi de har falt under den dramatiske flukten. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Vitne til grusomme hendelser  

Mental helsehjelp er essensielt for mange fornekter de grusomme hendelsene de selv har opplevd eller vært vitne til.  

Noe av det som setter størst inntrykk på meg er tegninger laget av barn på mentalhelseavdelingen på sykehuset vårt. Helikoptre som skyter mot folk, hus i flammer og mennesker som blir drept er noen av motivene de små barna tegner. Jeg tenker mye på hva disse barna har opplevd og vært vitne til i så ung alder. Det er helt forferdelig. En liten gutt kunne ikke løpe fra soldatene fordi han hadde klumpfot. Han fortalte meg at en av soldatene skjøt han i foten og da tenker jeg på hvordan noen kan gjøre slike grusomheter mot andre mennesker.  

Jeg visste litt om hva som ventet meg da jeg takket ja til oppdraget, men likevel er det ganske sjokkerende når man i løpet av første dagen mister fire pasienter. Flere av barna som ankommer sykehuset lider av akutt underernæring, og er derfor ekstra sårbare for alvorlige infeksjoner. På tross av at vi behandler dem med antibiotika og gir dem næring, oksygen og gjør alt i vår makt – er det likevel flere som dør.

Jeg må jobbe raskt mellom pasienter med ulike akutte behov. Daglig mottar sykehuset rundt 100 akutte tilfeller og utfører over 400 rutinekonsultasjoner. De største helseproblemene er knyttet opp til luftveisinfeksjoner, akutt diaré, hudproblemer eller pasienter med muskulære problemer. I starten behandlet vi mange for akutte skuddskader, eksplosjonsskader og brannsår.

Nå ser vi flere som har vært utsatt for trafikkuhell, særlig fordi mange av barna ikke er vant med mye trafikk. Jeg ser også pasienter som har fått mislykket behandling for voldsskader – knokler fullstendig knust av kuler, pasienter som har blitt lammet av ryggskader og infiserte bein. Det kom som et sjokk for meg at de fleste barna ikke er vaksinert mot de vanligste barnesykdommene.

Les mer: – Kjærlighet kan være den beste medisin, forteller Ian Cross da han behandlet en jente mot stivkrampe i Bangladesh​

Hardt, men givende å arbeide i en slik krise

Siden jeg startet å jobbe her har to små barn dødd av meslinger, en livsfarlig sykdom hvis man ikke er vaksinert. Jeg er derfor ekstremt bekymret for et potensielt meslingutbrudd som kan få fatale konsekvenser og spre seg i rekordfart.

Laboratoriet vårt har det mest grunnleggende på plass. Vi kan utføre røntgenbilder og ultralydundersøkelser, men det er ingen ordentlig operasjonssal og vi har for lite medisiner på lager. Likevel er moralen høy blant helsearbeiderne, og det er derfor svært givende å kunne være en del av dette. Det å være en del av å gjøre mennesker friskere, hjelpe dem og redusere smertene og lidelsene deres gir meg mye.

Selv om jeg vet vi egentlig ikke skal ha en ”favorittpasient”, må jeg likevel nevne en liten jente her på sykehuset som betyr ekstra mye for meg. Hun er lam fra livet og ned, og før hun ankom sykehuset hadde hun fått alvorlige liggesår som hadde blitt infisert. De siste ukene har hun blitt betraktelig bedre og takler smertene og bandasjeringen på en utrolig måte. Vi har skaffet henne en spesialmadrass for å unngå at sårene igjen blir infisert og nå er hun i stand til å sitte i en stol og tegne.

Leger Uten Grenser jobbet allerede i Kutupalong før flyktningstrømmen nå i august. Denne erfaringen og det at vi stort sett har private givere gjorde at vi kunne oppskalere arbeidet vårt i denne krisen kjapt og effektivt på bare noen dager.  

Vi vet hva vi gjør og vi vet hva som trengs. Hadde ikke Leger Uten Grenser vært her, ville helsetjenestene vært svært mangelfulle, og jeg tror det hadde gjort hverdagen til flyktningene veldig mye verre.

Les mer om vårt arbeid i Bangladesh