Foto: Ian Cross/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Kjærlighet som medisin
Nyheter

Kjærlighet som medisin

26.10.2017 | Oppdatert 02.02.2021
        

Det så ikke lovende ut for den ti år gamle jenta som lå på et mørkt rom på klinikken vår i Kutupalong i Cox’s Bazar distriktet i Bangladesh. Elleve dager før hadde hun hadde krysset grensen med familien sin på grunn av volden i Rakhine-deltstaten i Myanmar.

Hun ble innlagt på klinikken fordi hun hadde smertefulle muskelspasmer i ryggsøylen som førte til at hun fikk krum rygg, låst kjeve og vanskeligheter med å bevege leddene sine. Det viste seg å være stivkrampe (tetanus), en sykdom som nesten er utryddet på grunn av vaksine de fleste steder i verden.

Dessverre er ikke dette tilfelle nordvest i Myanmar hvor jenta og familien hennes kommer fra.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Rohingya-flyktninger som har krysset grensen fra Rankhine-delstaten i Myanmar over til Bangladesh for å unslippe ekstrem vold og alvorlige overgrep. 10. september 2017. Foto: Madeleine Kingston/Leger Uten Grenser.


Vi holdt rommet kjølig og mørkt for å ikke utløse flere smertefulle spasmer for jenta. Armene hennes så ut til å bli bedre, men tærne hennes pekte rett opp og var stive. Dagen før hadde hun forsøkt å få i seg litt mat, men hun hadde vanskeligheter med å åpne munnen helt.

Hun kikket bort på faren sin som satt med beina i kors på gulvet ved siden av henne. Tårer rant nedover kinnene hennes. Vi gjorde alt vi kunne for å få henne bedre så fort som mulig, men dessverre var en langsom prosess.

Gjennom sammenbitte tenner forsøkte hun å fortelle faren noe. ”Hva sier hun?”, spurte jeg min bangladeshiske legekollega Sharma Shila. ”Hun vil at faren skal holde rundt henne”, svarte hun. Faren så forvirret ut. Han ville ikke gjøre noe som kunne føre til at datteren hans fikk flere smertefulle spasmer. Jeg løftet derfor jenta forsiktig opp fra sykesengen, og la henne i fanget hans.

Artikkelen fortsetter under videoen.


Jeg snudde meg rundt. I samme rom lå en én måned gammel baby som også hadde stivkrampe. Hvis moren hans hadde blitt vaksinert mot stivkrampe under graviditeten ville ikke barnet vært syk. Dessverre finnes ikke svangerskapsoppfølging områdene rohingyaene bor i Rakhine-delstaten i Myanmar.

Jeg forsøkte å lære den lille babyen, med hjelp av lillefingeren min, å suge brystmelk. Jeg håpet det kunne føre til at han kunne lære å ta imot morsmelk.

Etter bare ti sekunder begynte han å skjønne hva jeg ville, og sugde kraftig i jevn rytme. Moren var overlykkelig over endelig å kunne mate babyen sin selv, etter at han hadde mottatt næring gjennom tuber i tre uker.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rohingya-flyktninger som har krysset grensen fra Rankhine-delstaten i Myanmar over til Bangladesh for å unslippe ekstrem vold og alvorlige overgrep. 1. september 2017. Foto: Bernat Armangue/AP Photo


Akkurat idet vi var i ferd med å gå, kikket jeg bort på den lille jenta som lå i farens armer. Synet som møtte meg var overveldende. Spasmene i musklene hennes hadde blitt så redusert at hun kunne holde knærne i en 60 graders vinkel. Kjeven hennes var ikke lenger sammenbitt og hun smilte bort på faren.

Jeg begynte nesten å gråte. Kjærlighet er ikke alltid nok, men den kan være like kraftfull som medisin.

 

Les om Leger Uten Grensers arbeid med rohingya-flyktninger i Bangladesh.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter fra felt
Land
Sykdommer og helse
Flyktninger
Naturkatastrofer
Krig og konflikt
Foto: Ian Cross/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Kjærlighet som medisin
Nyheter

Kjærlighet som medisin

26.10.2017 | Oppdatert 02.02.2021
        

Det så ikke lovende ut for den ti år gamle jenta som lå på et mørkt rom på klinikken vår i Kutupalong i Cox’s Bazar distriktet i Bangladesh. Elleve dager før hadde hun hadde krysset grensen med familien sin på grunn av volden i Rakhine-deltstaten i Myanmar.

Hun ble innlagt på klinikken fordi hun hadde smertefulle muskelspasmer i ryggsøylen som førte til at hun fikk krum rygg, låst kjeve og vanskeligheter med å bevege leddene sine. Det viste seg å være stivkrampe (tetanus), en sykdom som nesten er utryddet på grunn av vaksine de fleste steder i verden.

Dessverre er ikke dette tilfelle nordvest i Myanmar hvor jenta og familien hennes kommer fra.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Rohingya-flyktninger som har krysset grensen fra Rankhine-delstaten i Myanmar over til Bangladesh for å unslippe ekstrem vold og alvorlige overgrep. 10. september 2017. Foto: Madeleine Kingston/Leger Uten Grenser.


Vi holdt rommet kjølig og mørkt for å ikke utløse flere smertefulle spasmer for jenta. Armene hennes så ut til å bli bedre, men tærne hennes pekte rett opp og var stive. Dagen før hadde hun forsøkt å få i seg litt mat, men hun hadde vanskeligheter med å åpne munnen helt.

Hun kikket bort på faren sin som satt med beina i kors på gulvet ved siden av henne. Tårer rant nedover kinnene hennes. Vi gjorde alt vi kunne for å få henne bedre så fort som mulig, men dessverre var en langsom prosess.

Gjennom sammenbitte tenner forsøkte hun å fortelle faren noe. ”Hva sier hun?”, spurte jeg min bangladeshiske legekollega Sharma Shila. ”Hun vil at faren skal holde rundt henne”, svarte hun. Faren så forvirret ut. Han ville ikke gjøre noe som kunne føre til at datteren hans fikk flere smertefulle spasmer. Jeg løftet derfor jenta forsiktig opp fra sykesengen, og la henne i fanget hans.

Artikkelen fortsetter under videoen.


Jeg snudde meg rundt. I samme rom lå en én måned gammel baby som også hadde stivkrampe. Hvis moren hans hadde blitt vaksinert mot stivkrampe under graviditeten ville ikke barnet vært syk. Dessverre finnes ikke svangerskapsoppfølging områdene rohingyaene bor i Rakhine-delstaten i Myanmar.

Jeg forsøkte å lære den lille babyen, med hjelp av lillefingeren min, å suge brystmelk. Jeg håpet det kunne føre til at han kunne lære å ta imot morsmelk.

Etter bare ti sekunder begynte han å skjønne hva jeg ville, og sugde kraftig i jevn rytme. Moren var overlykkelig over endelig å kunne mate babyen sin selv, etter at han hadde mottatt næring gjennom tuber i tre uker.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rohingya-flyktninger som har krysset grensen fra Rankhine-delstaten i Myanmar over til Bangladesh for å unslippe ekstrem vold og alvorlige overgrep. 1. september 2017. Foto: Bernat Armangue/AP Photo


Akkurat idet vi var i ferd med å gå, kikket jeg bort på den lille jenta som lå i farens armer. Synet som møtte meg var overveldende. Spasmene i musklene hennes hadde blitt så redusert at hun kunne holde knærne i en 60 graders vinkel. Kjeven hennes var ikke lenger sammenbitt og hun smilte bort på faren.

Jeg begynte nesten å gråte. Kjærlighet er ikke alltid nok, men den kan være like kraftfull som medisin.

 

Les om Leger Uten Grensers arbeid med rohingya-flyktninger i Bangladesh.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen