Foto: Siri Kvam (privat)
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Feltbrev: Psykolog Siri jobbet med å behandle tidligere barnesoldater i Sør-Sudan
Nyheter

Feltbrev: Psykolog Siri jobbet med å behandle tidligere barnesoldater i Sør-Sudan

07.02.2019 | Oppdatert 26.02.2019
        

Nå sitter jeg på «kontoret» mitt, et lite, blått telt i en landsby i delstaten Gbudue, helt sør i Sør-Sudan på grensa mot Kongo. Denne delen av landet er grønn og frodig. Når man kommer reisende med fly hit kan man skimte mange små hus med stråtak nesten bortgjemt i alt dette grønne. I disse bor det mange familier.

Tukuler i Sør-Sudan.
Landskapet med de små husene, «tukulene», sett fra fly. Foto: Siri Kvam (privat).


Det ser ved første øyekast rolig og fredelig ut, men Sør-Sudan har vært preget av borgerkrig siden løsrivelsen fra Sudan i 2011. Mine kollegaer som er herfra kaller det «sør-sudansk fyrverkeri» når vi hører skudd som blir avfyrt i det fjerne. De ler litt, og jeg smiler med dem, men inni meg føler jeg meg trist over alt det vonde som menneskene i dette landet har opplevd.

Jeg jobber som psykolog i et prosjekt for tidligere barnesoldater. Leger Uten Grenser tilbyr disse barna medisinsk og mental helsehjelp, og vi følger opp med jevnlige besøk i landsbyen der de bor. Da kommer vi med den mobile klinikken vår som består av et team sykepleiere, leger, farma søyter, rådgivere, psykologer og tolker. Vi har med oss telt, bord, stoler og medisiner — det mest grunnleggende for å kunne yte helsehjelp til de som bor i landsbyene. Selv om målgruppen vår er de tidligere barnesoldatene, så får også de andre som bor i landsbyen hjelp.

Telt utgjør mobil klinikk i Sør-Sudan.
Her er vi på besøk i en landsby. Vi har nettopp satt opp den mobile klinikken (teltene på bildet over), og er klare til å ta imot pasientene. Foto: Siri Kvam (privat).


Jeg har jobbet i dette prosjektet siden juni, og jeg har møtt mange av barna og ungdommene som tidligere var barnesoldater. Det er både gutter og jenter, de fleste av dem mellom 15 og 17 år, men også noen eldre og noen helt ned til elleve år. Jeg har hørt mange historier her i teltet om vold, drap, trusler, og om å miste alt man eier og personer man er glad i. De er unge, men de har allerede opplevd sterk frykt og dyp sorg gjentatte ganger. 

Sammen med barna prøver jeg å finne løsninger på noen av problemene de har. Jeg lærer dem teknikker slik at de bedre kan håndtere vonde følelser, bekymringer, mareritt og dårlige minner. Jeg lytter til det de har opplevd, hva som plager dem, og hva de er bekymret for i framtiden.

I Sør-Sudan er det mange internt fordrevne flyktninger som har måttet flykte fordi konflikter har gjort det livsfarlig for dem å bo hjemme. I juni møtte jeg en gruppe med internt fordrevne flyktninger her i området. De fortalte at bevæpnede menn hadde kommet til landsbyen der de bodde. De hadde stjålet alt de eide, banket dem, truet med å drepe dem, og satte fyr på hus. De jeg snakket med visste ikke om familiemedlemmer fortsatt levde eller var døde. I tillegg til det traumatiske de nylig hadde opplevd, uttrykte de fortvilelse over at de ikke hadde mat, klær eller tak over hodet. De var redde og følte seg heller ikke trygge der vi møtte dem.

Utover det vanlige prosjektet med de tidligere barnesoldatene, kastet teamet seg nå rundt for å også hjelpe disse flyktningene. Det er økt risiko for utbrudd av meslinger og andre sykdommer, og i den mobile klinikken fikk de helsehjelp og vaksiner, og vi distribuerte myggnetting for å forebygge malaria. Da jeg hørte historiene om så mye lidelse, må jeg innrømme at jeg tenkte at dette er håpløst — hva kan jeg bidra med i en så vanskelig og tragisk situasjon som dette?

Jeg fortalte dem hva som er vanlige psykiske reaksjoner etter å ha opplevd traumatiske hendelser. Jeg diskuterte med dem hva de selv kan gjøre for å lindre noe av smerten de kjente på. Og jeg gav dem råd om hvordan de kunne ivareta barna sine på best mulig måte. Det er utrolig hvor mye ressurser mennesker kan finne i seg selv i en slik  situasjon!

På innsiden av den mobile klinikken.
I dette teltet i den mobile klinikken har det blitt fortalt mange historier. Foto: Siri Kvam (privat).


En gutt har jeg møtt jevnlig siden juni. Han er 17 år, la oss kalle ham Michael. Første gang jeg møtte ham var han svært trist og han uttrykte håpløshet for framtiden. Han gikk ikke på skole og isolerte seg selv fra venner og familie. Han fortalte meg at pappaen hans ble skutt og drept for noen år tilbake. Michael selv hadde denne gangen fått noen skuddsplinter i det ene øyet. Han ble blind og han har hatt  smerter hver dag siden. Michael og jeg ble enige om at vi skulle jobbe med smerten og tristheten i fokus.

To leger fra Leger Uten Grenser undersøkte øyet hans, og han ble henvist videre til sykehus i hovedstaden Juba. Både Michael og jeg var håpefulle og spente. Dessverre kom han tilbake veldig skuffet og nedbrutt: Legene hadde fortalt ham at det var ingenting de kunne gjøre. En operasjon kunne risikere å gjøre vondt verre. Målet i samtalene vi hadde sammen var å jobbe for at Michael kunne leve videre med smerten, men med høyere livskvalitet.

Michael var svært engasjert og tok til seg alt jeg lærte ham, og med tiden viste han en stor endring. Han var mer med venner, han tok initiativet til å delta på kveldskole, han tenkte mindre på alt det vonde han hadde opplevd i fortiden og han kjente seg mer glad og håpefull for hva framtiden har å bringe. Han har nå fått plass på arbeidstrening for å bli skredder og han gleder seg til å lære et yrke.

Bekymringer, håpløshet og tristhet henger ofte sammen med oppfatning av smerte, så samtidig som Michael opplevde nedgang i de psykiske symptomene minket også smerten. Smerten er fortsatt der i noen grad, men den hindrer ham ikke lenger i å gjøre det han vil i livet.

Siri og Michael.
Michael (17 år) og jeg utenfor teltet hvor vi hadde mange samtaler. Michael takket oss for støtten folk gir til Leger Uten Grenser. Foto: Siri Kvam (privat).


I den siste samtalen vi hadde for et par uker tilbake, ønsket han å uttrykke sin takknemlighet til Leger Uten Grenser. Han takket oss for å hjelpe ham og andre tidligere barnesoldater.

Han takket oss for at vi gir dem medisiner når de er syke, at vi tar oss tid til å prate med dem og bli kjent med dem — at vi tør å spørre hva de har opplevd og lytter til  historiene deres.

Jeg fortalte ham at Leger Uten Grenser kan gjøre den jobben vi gjør på grunn av bidrag fra faste givere. Dette syntes Michael var helt utrolig å høre: «Det er fantastisk å tenke på at mennesker i landet ditt gir penger som gjør at Leger Uten Grenser kan hjelpe oss her i  Sør-Sudan!»

Leger Uten Grenser vil fortsette prosjektet med de tidligere barnesoldatene utover i 2019, men Michael trenger ikke samtaler med psykolog lenger. Kanskje kommer han innom den mobile klinikken når vi kommer til landsbyen der han bor hvis han er syk. Eller kanskje han bare kommer innom for å hilse på kollegaene mine. De barna som Leger Uten Grenser har møtt, er en del av Sør-Sudans framtid. Jeg håper de får oppleve en positiv utvikling i landet sitt, og at de kan kjenne seg helt trygge i tukulene sine. 

Siri Kvam, psykolog og feltarbeider.

Les mer om: Sør-Sudan, Psykisk helse

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Siri Kvam (privat)
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Feltbrev: Psykolog Siri jobbet med å behandle tidligere barnesoldater i Sør-Sudan
Nyheter

Feltbrev: Psykolog Siri jobbet med å behandle tidligere barnesoldater i Sør-Sudan

07.02.2019 | Oppdatert 26.02.2019
        

Nå sitter jeg på «kontoret» mitt, et lite, blått telt i en landsby i delstaten Gbudue, helt sør i Sør-Sudan på grensa mot Kongo. Denne delen av landet er grønn og frodig. Når man kommer reisende med fly hit kan man skimte mange små hus med stråtak nesten bortgjemt i alt dette grønne. I disse bor det mange familier.

Tukuler i Sør-Sudan.
Landskapet med de små husene, «tukulene», sett fra fly. Foto: Siri Kvam (privat).


Det ser ved første øyekast rolig og fredelig ut, men Sør-Sudan har vært preget av borgerkrig siden løsrivelsen fra Sudan i 2011. Mine kollegaer som er herfra kaller det «sør-sudansk fyrverkeri» når vi hører skudd som blir avfyrt i det fjerne. De ler litt, og jeg smiler med dem, men inni meg føler jeg meg trist over alt det vonde som menneskene i dette landet har opplevd.

Jeg jobber som psykolog i et prosjekt for tidligere barnesoldater. Leger Uten Grenser tilbyr disse barna medisinsk og mental helsehjelp, og vi følger opp med jevnlige besøk i landsbyen der de bor. Da kommer vi med den mobile klinikken vår som består av et team sykepleiere, leger, farma søyter, rådgivere, psykologer og tolker. Vi har med oss telt, bord, stoler og medisiner — det mest grunnleggende for å kunne yte helsehjelp til de som bor i landsbyene. Selv om målgruppen vår er de tidligere barnesoldatene, så får også de andre som bor i landsbyen hjelp.

Telt utgjør mobil klinikk i Sør-Sudan.
Her er vi på besøk i en landsby. Vi har nettopp satt opp den mobile klinikken (teltene på bildet over), og er klare til å ta imot pasientene. Foto: Siri Kvam (privat).


Jeg har jobbet i dette prosjektet siden juni, og jeg har møtt mange av barna og ungdommene som tidligere var barnesoldater. Det er både gutter og jenter, de fleste av dem mellom 15 og 17 år, men også noen eldre og noen helt ned til elleve år. Jeg har hørt mange historier her i teltet om vold, drap, trusler, og om å miste alt man eier og personer man er glad i. De er unge, men de har allerede opplevd sterk frykt og dyp sorg gjentatte ganger. 

Sammen med barna prøver jeg å finne løsninger på noen av problemene de har. Jeg lærer dem teknikker slik at de bedre kan håndtere vonde følelser, bekymringer, mareritt og dårlige minner. Jeg lytter til det de har opplevd, hva som plager dem, og hva de er bekymret for i framtiden.

I Sør-Sudan er det mange internt fordrevne flyktninger som har måttet flykte fordi konflikter har gjort det livsfarlig for dem å bo hjemme. I juni møtte jeg en gruppe med internt fordrevne flyktninger her i området. De fortalte at bevæpnede menn hadde kommet til landsbyen der de bodde. De hadde stjålet alt de eide, banket dem, truet med å drepe dem, og satte fyr på hus. De jeg snakket med visste ikke om familiemedlemmer fortsatt levde eller var døde. I tillegg til det traumatiske de nylig hadde opplevd, uttrykte de fortvilelse over at de ikke hadde mat, klær eller tak over hodet. De var redde og følte seg heller ikke trygge der vi møtte dem.

Utover det vanlige prosjektet med de tidligere barnesoldatene, kastet teamet seg nå rundt for å også hjelpe disse flyktningene. Det er økt risiko for utbrudd av meslinger og andre sykdommer, og i den mobile klinikken fikk de helsehjelp og vaksiner, og vi distribuerte myggnetting for å forebygge malaria. Da jeg hørte historiene om så mye lidelse, må jeg innrømme at jeg tenkte at dette er håpløst — hva kan jeg bidra med i en så vanskelig og tragisk situasjon som dette?

Jeg fortalte dem hva som er vanlige psykiske reaksjoner etter å ha opplevd traumatiske hendelser. Jeg diskuterte med dem hva de selv kan gjøre for å lindre noe av smerten de kjente på. Og jeg gav dem råd om hvordan de kunne ivareta barna sine på best mulig måte. Det er utrolig hvor mye ressurser mennesker kan finne i seg selv i en slik  situasjon!

På innsiden av den mobile klinikken.
I dette teltet i den mobile klinikken har det blitt fortalt mange historier. Foto: Siri Kvam (privat).


En gutt har jeg møtt jevnlig siden juni. Han er 17 år, la oss kalle ham Michael. Første gang jeg møtte ham var han svært trist og han uttrykte håpløshet for framtiden. Han gikk ikke på skole og isolerte seg selv fra venner og familie. Han fortalte meg at pappaen hans ble skutt og drept for noen år tilbake. Michael selv hadde denne gangen fått noen skuddsplinter i det ene øyet. Han ble blind og han har hatt  smerter hver dag siden. Michael og jeg ble enige om at vi skulle jobbe med smerten og tristheten i fokus.

To leger fra Leger Uten Grenser undersøkte øyet hans, og han ble henvist videre til sykehus i hovedstaden Juba. Både Michael og jeg var håpefulle og spente. Dessverre kom han tilbake veldig skuffet og nedbrutt: Legene hadde fortalt ham at det var ingenting de kunne gjøre. En operasjon kunne risikere å gjøre vondt verre. Målet i samtalene vi hadde sammen var å jobbe for at Michael kunne leve videre med smerten, men med høyere livskvalitet.

Michael var svært engasjert og tok til seg alt jeg lærte ham, og med tiden viste han en stor endring. Han var mer med venner, han tok initiativet til å delta på kveldskole, han tenkte mindre på alt det vonde han hadde opplevd i fortiden og han kjente seg mer glad og håpefull for hva framtiden har å bringe. Han har nå fått plass på arbeidstrening for å bli skredder og han gleder seg til å lære et yrke.

Bekymringer, håpløshet og tristhet henger ofte sammen med oppfatning av smerte, så samtidig som Michael opplevde nedgang i de psykiske symptomene minket også smerten. Smerten er fortsatt der i noen grad, men den hindrer ham ikke lenger i å gjøre det han vil i livet.

Siri og Michael.
Michael (17 år) og jeg utenfor teltet hvor vi hadde mange samtaler. Michael takket oss for støtten folk gir til Leger Uten Grenser. Foto: Siri Kvam (privat).


I den siste samtalen vi hadde for et par uker tilbake, ønsket han å uttrykke sin takknemlighet til Leger Uten Grenser. Han takket oss for å hjelpe ham og andre tidligere barnesoldater.

Han takket oss for at vi gir dem medisiner når de er syke, at vi tar oss tid til å prate med dem og bli kjent med dem — at vi tør å spørre hva de har opplevd og lytter til  historiene deres.

Jeg fortalte ham at Leger Uten Grenser kan gjøre den jobben vi gjør på grunn av bidrag fra faste givere. Dette syntes Michael var helt utrolig å høre: «Det er fantastisk å tenke på at mennesker i landet ditt gir penger som gjør at Leger Uten Grenser kan hjelpe oss her i  Sør-Sudan!»

Leger Uten Grenser vil fortsette prosjektet med de tidligere barnesoldatene utover i 2019, men Michael trenger ikke samtaler med psykolog lenger. Kanskje kommer han innom den mobile klinikken når vi kommer til landsbyen der han bor hvis han er syk. Eller kanskje han bare kommer innom for å hilse på kollegaene mine. De barna som Leger Uten Grenser har møtt, er en del av Sør-Sudans framtid. Jeg håper de får oppleve en positiv utvikling i landet sitt, og at de kan kjenne seg helt trygge i tukulene sine. 

Siri Kvam, psykolog og feltarbeider.

Les mer om: Sør-Sudan, Psykisk helse

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen