Da vannet begynte å stige i landsbyen var 21 år gamle Nyabeel* og mannen hennes usikre på hva de skulle gjøre. Det var en vanskelig avgjørelse å bestemme seg for å reise fra hjemmet deres, som de var avhengige av for å få tilgang til mat.  

– Vi reiste i tre dager. Det var utfordrende med fire barn og en flokk med geiter, forteller Nyabeel.  

Nyabeel og mannen hennes er blant de 835.000 menneskene som ble rammet av flommen i 2021. Flommen ødela store landområder og hundretusenvis måtte reise fra hjemmene sine.

Et av de hardest rammede områdene var Unity State, som ligger nord i landet. Her bor nå mange av de internt fordrevne i midlertidige leirer under svært krevende forhold.

Det er stor risiko for utbrudd av infeksjoner og vannbårne sykdommer, og de fleste står overfor matusikkerhet, tap av inntekt, underernæring og svært begrenset tilgang på rent vann.  

Underernæring rammer de aller minste 

Før flommen var Nyabeel avhengig av å kunne dyrke mat og få melk fra geitene sine, for å kunne brødfø familien.  

– Vi hadde et mer stabilt liv da enn vi har nå. Nå spiser vi kun ett måltid om dagen, forteller hun.  

Nyabeel tok med det ett år gamle barnet sitt til klinikken vår i Kuermendoke-leiren for internt fordrevne, for å få vaksiner og behandling mot alvorlig underernæring. Kuermendokoe er én av tre leirer som er rammet av høy forekomst av underernæring blant små barn.  

– En undersøkelse vi gjennomførte viste at forekomsten av alvorlig akutt underernæring blant barn under fem år i leirene, langt oversteg Verdens helseorganisasjons nødgrense som er definert som to prosent, forteller Reza Eshaghian, lege og ansvarlig for det medisinske arbeidet vårt.  

Konsekvensene av flommen er svært tydelige, fortsetter Eshaghian: 

– Når du går gjennom leirene ser du underernærte barn, folk som henter skittent flomvann til bruk som drikkevann, kveg som kollapser og likene deres er overalt. Det er klart at så dårlige leveforhold påvirker folks helse.   

Det er estimert at flommen ødela rundt 65.000 hektar med dyrkbar jord. Det er også estimert at over 800.000 husdyr døde i åtte av Sør-Sudans ti regioner. Fordi mange har mistet så mye av levebrødet sitt, har mange internt fordrevne kvinner endt opp med å blant annet samle ved for å skape seg en inntektskilde. Men økningen i matprisene gjør det krevende å skaffe seg mat.  

Underernæring er nå en av de største utfordringene vi er vitne til der vi jobber. Nylig har vi sett en økning på 80 prosent i antall innleggelser på ernæringssenteret vårt. Derfor har vi åpnet en tredje ernæringsavdeling på sykehuset vårt i Bentiu-leiren for internt fordrevne. Teamene våre driver også mobile klinikker og reiser rundt til leirene i og rundt Mayom-regionen, Bentiu og Rubkona. Der behandler de personer med underernæring og tilfeller av malaria og akutt diaré, som også er store utfordringer.   

Svært dårlige vann- og sanitærforhold 

For mange av de internt fordrevne har det nesten blitt umulig å få tak i rent drikkevann.  

– Den eneste kilden vi har til drikkevann og vann til matlagning og vasking, er flomvann, forteller Nyapal, som er mor til fire barn.  

Selv før flommen var sanitærforholdene i Bentiu-leiren, der Nyapal nå bor, i kritisk tilstand og det ble sjeldent gjennomført vedlikehold av fasilitetene.  

– I en periode gjorde flommen at systemet for rensing av vann ikke fungerte. Dette førte til en opphoping av kloakk i latrinene i leirene, som så rant over i de åpne kloakkanalene, i områder der barn ofte leker, forteller Cawo Yassin Ali, leder for vann- og sanitæraktivitetene våre.  

For å redusere risikoen for sykdomsutbrudd har vi satt opp et kloakkrenseanlegg i leiren.  

Fortsatt store behov 

Vannstanden har sakte men sikkert begynt å minke rundt Bentiu, men det er fortsatt ikke sikkert når Nyabeel, Nyapal og tusenvis av internt fordrevne vil kunne reise hjem igjen.  

– Vi har ingenting her. Vi reiste uten noen ting, landsbyen vår er dekket av vann, og vi aner ikke når det vil tørke, forteller Nyabeel.  

Inntil menneskene kan reise hjem igjen, blir de nødt til å fortsette å bo under disse svært krevende forholdene. Dette er også en utfordring for humanitære aktører. Det er store behov som må dekkes nå, men man må også anerkjenne at dette er en langvarig krise og det trengs en større respons enn kun en kortvarig nødrespons.   

– Det er enorme behov, inkludert behov for husly, rent vann, sanitærfasiliteter, helsehjelp og mat. Humanitære aktører, donorer og den sørsudanske regjeringen må handle nå, før det er for sent. Disse menneskene kan ikke vente lenger, avslutter Eshaghian.  

Kan du bidra til vårt livreddende arbeid? Bli fast giver eller gi et bidrag nå.

*Navnene i saken er endret av hensyn til anonymitet.  

Leger Uten Grenser i Sør-Sudan 

Leger Uten Grenser har jobbet i Sør-Sudan siden 1983, og vi driver nå flere enn 14 prosjekter i landet. Vår prioritet er å gi livreddende helsehjelp til menneskene som trenger det mest. Teamene våre jobber på sykehus og klinikker i landet, og vi har noen av våre største prosjekter her. Vi gir grunnleggende og spesialisert helsehjelp, og responderer på kriser og sykdomsutbrudd som rammer isolerte områder, internt fordrevne og flyktninger fra Sudan. Teamene våre fortsetter også arbeidet med forebygging og beredskap i forbindelse med covid-19-pandemien, og jobber i samarbeid med helsemyndighetene i landet.  

Les mer om vårt arbeid i Sør-Sudan.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.