I dag er 42 av 47 afrikanske land, av de som er medlem av Verdens helseorganisasjon, berørt av pandemien. Sierra Leone var frem til forrige uke det eneste vest- og sentralafrikanske landet uten påvist smittetilfelle, men onsdag ble det første registrert. Burkina Faso, Senegal og Kamerun er blant landene med flest smittede i regionen.

Bidra i kampen mot korona-viruset: Gi et bidrag til vårt arbeid her eller vipps til 2188

Mens korona-viruset har spredt seg til stadig større deler av verden, har spørsmålet om afrikanske lands beredskapsnivå stått høyt på dagsordenen i internasjonale presse. Men det er verdt å spørre seg: Var noen land forberedt overhodet? Om vi ser på situasjonen i Europa i dag, spesielt i land som Italia, Frankrike og Spania; var de klare til å håndtere denne tikkende bomben?

Kan det være at ebola-epidemien som rammet Vest-Afrika mellom 2014 og 2016 har gjort landene bedre forberedt? Katastrofen bidro i det minste til at de rammede landene utviklet overvåkings- og koordineringsmekanismer for epidemier. Det er nå bare et spørsmål om tid før vi får se hvor effektive de faktisk er. I mellomtiden må både vi i Leger Uten Grenser og myndighetene i de rammede landene forberede oss på den neste fasen, som vil innebære langt flere smittede og en smittekjede som ikke lenger kan kontrolleres.

Sykdommer vi jobber med

Artikkelen fortsetter under bildet

Humanitære kriser pågår samtidig

De fleste av landene har allerede iverksatt tiltak for å stoppe spredningen av epidemien, som å stenge luftgrenser, forby forsamlinger og stenge skoler. Så langt har imidlertid ingen av landene innført totalt portforbud. Disse tiltakene vil forhåpentligvis bidra til å bremse spredningen av viruset. Samtidig vil de ha en sterk innvirkning på statenes økonomi og innbyggere som ofte lever fra dag til dag. Det vil spesielt ha en negativ innvirkning på utsatte mennesker som lever i humanitær kriser.

I land som Burkina Faso vil det være spesielt krevende. Leger Uten Grenser har tidligere etterlyst økt humanitær hjelp til mange hundretusen som er på flukt i eget land på grunn av den pågående væpna konflikten. På grunn av korona-pandemien er ingen av hjelpeorganisasjonene nå i stand til å få inn flere folk og nye team.  Det vil også være svært vanskelig å få inn medisinsk utstyr de neste ukene eller månedene. Samtidig som en alvorlig humanitær krise utvikler seg raskt, må vi nå samtidig i stor grad rette oppmerksomheten mot smitteforebyggende tiltak, og det i et land der vannmangelen er stor i flere områder.

Jobbet med ebola i Vest-Afrika - nå er det kampen mot korona her hjemme

De avgjørende tiltakene

Hvert land må finne en balanse mellom hvilke tiltak som trengs for å bremse spredningen av viruset, og de økonomiske og sosiale effektene av slike tiltak. Uansett er det noen smittevernstilak som ligger fast uansett hvor viruset treffer.

Det er først og fremst hva hvert enkelt individ gjør som vil redusere spredningen av viruset. Hygienetiltak som hyppig håndvask og god avstand til andre mennesker må respekteres av alle. En annen nøkkelfaktor vil være vår evne til å identifisere og ta vare på de i risikosonen, som eldre og mennesker med andre medisinske lidelser. Utfordringen er at vi fortsatt vet lite om hvordan det nye koronaviruset smitter i tropiske områder. Vi vet også foreløpig lite om konsekvensen av korona-smitte for personer med kroniske sykdommer som diabetes og høyt blodtrykk, eller sykdommer som malaria og underernæring.

Det blir også svært viktig å finne alternative medisinske metoder for å identifisere korona-smittede, da det ikke finnes tilstrekkelig test- og laboratoriekapasitet. Vi blir derfor nødt til å basere oss på definerte symptomer for å identifisere pasienter. 

Korona-viruset: Slik jobber vi i land verden over

Artikkelen fortsetter under bildet

Lærdommer fra ebola-epidemien

Vi må altså stålsette oss for å håndtere dette best mulig, men vi kan ikke glemme andre sykdommer. Risikoen ved at all vår energi og oppmerksomhet rettes mot covid-19, er at andre helseutfordringer blir glemt og dermed setter en stor del av befolkningen til side.  Dette skjedde i stor grad under ebola-epidemien og det må ikke skje igjen. Et eksempel er store utbrudd av svært dødelige sykdommer som malaria- og meslinger som nylig har oppstått i både Burkina Faso og Niger. Det er derfor viktig å fortsatt jobbe forebyggende og drive vaksinasjonskampanjer. Men igjen: det er nå en risiko for at vi ikke har nok ressurser.

Vi må derfor trekke lærdom fra tidligere epidemier, ikke minst inkludert ebola-erfaringen i regionen. Det vi må huske på – i prioritert rekkefølge – er å: 1) sørge for godt nok smittevern til alle helsearbeidere, 2) få befolkningens tillit ved å inkludere og lytte til dem; uten deres tillit til informasjon og tiltak vi og andre står for, vil vi feile, og 3) ikke forsømme andre pasienter.

Samtidig må man være forsiktig med å ikke bare imitere hele ebola-responsen, som å bruke beskyttelsesdresser av ebolatypen for et virus som ikke er smittsomt gjennom huden.

Kort oppsummert må vi dra nytte av fortida og være innovative på samme tid. Jeg ville ikke vært overrasket dersom nye løsninger for å svare på korona-pandemien kommer fra det afrikanske kontinentet. Afrikanske land har mer erfaring og har dermed en naturlig refleks for å takle helsekriser. Det gjør at vi er vant til å utvikle nye metoder og forenkle medisinske protokoller og standarder, noe som kan bidra til en raskere og mer effektiv respons i en situasjon som denne.

Det mangler Europa fordi landene så langt har blitt spart for denne typen kriser, og dermed blant annet har lite trening når det kommer til å planlegge for verst tenkelig scenario.

Om forfatteren: Dorian Job er en belgisk lege som i dag er programansvarlig for Leger Uten Grenser Vest Afrika i Senegals hovedstad Dakar. Han jobbet i flere vestafrikanske land under ebola-epidemien.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.