Da rapportene fra det første bekreftede tilfellet av covid-19 her i Den demokratiske republikken Kongo kom i begynnelsen av mars, lurte jeg umiddelbart på hvordan folk fikk vite om tilfellet, og om det virkelig var det første. Kunne det være at andre tilfeller ikke hadde blitt rapportert? 

Kan du hjelpe oss i kampen mot korona-viruset? Gi et bidrag her eller vipps til 2188.

At vi har så få bekreftede tilfeller i DR Kongo, skyldes mest sannsynlig at det er utført svært få tester så langt. Det er foreløpig bare ett laboratorium som kan analysere prøvene, og det ligger i hovedstaden Kinshasa. Denne laben kan utføre omtrent 100 tester hver dag, i et land med 80 millioner mennesker. Og selv om folk ville klare å dra til en helsestasjon for å teste seg, ville det fortsatt være logistisk vanskelig å sende testene fra landsbygda i Sør-Kivu der jeg jobber og helt til Kinshasa. Akkurat nå er ventetiden for å få resultater omtrent en uke. 

Noe av det som bekymrer meg mest når en pandemi av dette omfanget rammer DR Kongo, er uriktig informasjon eller mangel på informasjon. For ofte har ikke folk tilgang til pålitelige kilder fra medisinske eksperter som jobber med dette nye viruset, eller fra helsedepartementet. I stedet leser de nyheter fra uverifiserte og ofte upålitelige kilder via sosiale medier, spesielt WhatsApp. Disse kildene sprer for det meste rykter heller enn sannhet. Uten klar offisiell informasjon er det vanskelig for alle, meg inkludert, å vite hva som er sannheten. 

Feilaktig informasjon gjør utsatte enda mer sårbare  

Rundt om i landet – spesielt i de østlige delene der det fremdeles er urolig etter tiår med krig og konflikt – finnes det allerede grupper av svært sårbare mennesker. Det inkluderer for eksempel personer med diabetes eller høyt blodtrykk, eller de som allerede er rammet av regionens ledende dødsårsaker som malaria og luftveisinfeksjoner, eller andre sykdommer som meslinger, kolera, hiv/aids, tuberkulose, underernæring eller til og med ebola. Som helsepersonell er det disse menneskene jeg bekymrer meg for, fordi vi fortsatt ikke vet hvordan viruset vil oppføre seg hos personer med slike sykdomstilstander. 

Mange av disse utsatte personene blir allerede møtt med fordommer i sine lokalsamfunn. Min bekymring er at hvis de blir smittet med covid-19, vil de få det enda vanskeligere på grunn av nettopp svirrende myter og uriktig informasjon. 

Korona-innsatsen: Dette gjør vi i Afrika

Sult får mangelen på intensivbehandling til å føles som et fjernt problem 

Og det som gjør det enda verre er at nå som grensene er stengt, er det ikke bare vanskelig å få inn basisvarer for å takle hverdagen, men også å få inn humanitært personell og medisinsk utstyr for å bekjempe covid-19. Det er et desperat behov for medisinsk utstyr som respiratorer. I Sør-Kivu finnes det rundt 40 respiratorer og alle ligger her i den regionale hovedstaden Bukavu. Disse respiratorene skal kunne dekke behovene til en befolkning på flere millioner. Det er rett og slett ikke nok.  

Man kan spørre seg om det er slik at vi ikke har vurdert å etablere intensivavdelinger tidligere. Det er mye å kreve, ikke minst med tanke på at folk i Kongo dør fordi de ikke har tilgang til næringsrik mat. Mangel på mat gjør at mangelen på intensivbehandling virker som et fjernt problem. Vi har ikke engang penger til å garantere nok mat til alle, så hvordan kan vi garantere respiratorer? 

Vi kan ikke sammenligne Kongo med Europa 

Dette er en av grunnene til at det ikke er så hensiktsmessig å sammenligne helsevesenet i Kongo med Kina eller vestlige land. Heller ikke når det gjelder forebyggende tiltak. Hvis du vil at folk skal vaske hendene med såpe og vann, må du sørge for at de har såpe og vann. Realiteten her er at mange ikke har tilgang til det heller. Hvis de ikke har nok mat å spise – hvorfor skulle de ha såpe? 

Det er spesielt vanskelig å forklare for en befolkning som har oppført seg på en viss måte i generasjoner at de nå må endre skikker for å unngå å bli syke. Tiltak som fysisk avstand er ikke bare veldig vanskelig å forklare, men også å iverksette. Folk er vant til å håndhilse når de møtes, spesielt med de eldste. Å ikke gjøre dette kan sees på som et tegn på respektløshet, å gå mot tradisjoner, og det kan skape problemer, spesielt på landsbygda.  

En stor del av befolkningen er veldig kritisk. Ofte blir jeg spurt om hvor mange som har dødd av covid-19 her sammenlignet med malaria, meslinger og diaré. Svarene øker vanligvis forvirringen ettersom det til sammenligning er så få. Ikke engang ebolautbruddet førte med seg samme begrensninger som covid-19 har gjort, for eksempel tiltak som fysisk avstand og at alle blir tvunget til å bruke munnbind uten en klar forklaring. 

Glemt krise: Verdens største utbrudd av meslinger raser i DR Kongo

Vi må lære fra andre epidemier og lytte til lokalsamfunn 

Folk her er vant til epidemier, de er – trist nok – vanlige forekomster. Det er ting vi kan og bør lære av dem. Det viktigste er å lytte til mennesker og kjenne til tradisjonene som er så viktige, ved å snakke med lederne. Vi må forstå at covid-19 bare er en av mange medisinske og humanitære nødsituasjoner som de sliter med til daglig. Under ebolautbruddet ble mange mennesker med andre sykdommer, som malaria eller gravide med behov for helsehjelp, fortalt at de ikke kunne tas vare på fordi det ikke var penger til det. Pengene var bare akkurat nok for ebola. Mange begynte å tro at ebola bare var en business-idé, at folk kom for å tjene penger og ignorerte folks virkelige behov.  

Vi må imøtekomme befolkningens behov ved å fortsette å gi dem generell helsehjelp rundt om i landet, og dermed vinne deres tillit og samarbeide for å sette en stopper for utbruddet. Og vi må ta med oss ​​befolkningen på alle nivåer, ikke bare ved å lytte, men også ved å ansette så mange mennesker som mulig lokalt for å sikre at vi bidrar til generell helse og velstand i hele samfunnet. 

Les mer om vårt arbeid i DR Kongo

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.