16. mars, rundt kl 22:00, et sted i det sentrale Middelhavet.

Skrikene og ropene om hjelp er forferdelige. En båt full av folk kantrer rett foran øynene våre: Det er kaos og frykt, og lyden av mennesker som kjemper for livene sine.

Teamet vårt setter av gårde i to raske redningsbåter. Ekstremt fokusert og med mye adrenalin, jobber vi desperat for å nå fram til alle som har falt i det kalde, mørke vannet.

Idriss er en av dem.

«Det var en venn av meg på båten, han kunne ikke svømme. Og alle disse barna… Jeg kjente på mange sterke følelser. Det var mye frykt om bord på båten», forteller Idriss, en 40 år gammel bygningsarbeider fra Marokko, når han tenker tilbake på da den overfylte båten kantret.

Etter at Idriss ble reddet opp av vannet sammen med rundt tolv andre, så jeg ham sitte på kanten av redningsbåten vår mens han hjalp oss å redde enda flere. Han halte og dro dem opp i båten mens han forsikret dem om at de var i gode hender nå.

Plutselig hopper Idriss i vannet.

«Han kunne ikke svømme. Jeg ville hjelpe ham.»

«Da jeg var om bord i redningsbåten, følte jeg at jeg fortsatt hadde litt energi og pågangsmot igjen», forteller Idriss. «Jeg hørte navnet mitt, det var vennen min som ropte på meg. Han kunne ikke svømme. Jeg ville hjelpe ham.»

Idriss svømte tilbake til redningsbåten, men ikke alene. Han dro vennen sin med seg. Deretter hjalp han ham om bord i båten – noe som er mye vanskeligere enn man skulle tro. En person veier mye mer i vannet med våte klær. Likevel klarer Idriss å dytte vennen sin opp i båten, og deretter å klatre om bord selv.

Fra redningsbåten kunne vi se en ung kvinne som ropte om hjelp fra det svarte vannet. Jeg kommer aldri til å glemme de desperate skrikene hennes, ansiktet og de vidt oppsperrede øynene.

Babyen hennes hadde blitt reddet fra båten før den kantret, sammen med 25 andre kvinner og barn. Men ikke henne. Jeg kunne knapt forestille meg hva som gikk gjennom tankene hennes, om babyen kanskje skulle leve resten av livet uten en mamma. Selv om hun var alene i vannet, hadde jeg på følelsen at hun kjempet for to liv.

Helt til Idriss endelig kom og dro henne opp av vannet.

Solidaritet og empati

Etter flere hektiske timer, klarte teamet vårt å finne og redde alle som hadde falt i vannet. Kort tid etterpå, ble den unge moren gjenforent med babyen sin om bord på redningsskipet vårt, Geo Barents.

Vi hadde gjennomført to andre redninger tidligere den dagen, og det var allerede over 170 overlevende om bord på skipet. Mange av dem hjalp til med å ta vare på menneskene fra den kantrede båten, hvor flere var i sjokk eller hadde hypotermi og trengte akutt hjelp.

Ved soloppgang neste morgen, var alle på bedringens vei etter nattens traumatiske hendelser.

Da vi begynte på våre daglige rutiner om bord, tenkte jeg på Idriss og alle menneskene som hadde jobbet for å hjelpe hverandre, og hvordan solidaritet og empati ikke bare var tomme ord denne mørke natten i Middelhavet.

Skrevet av Stefan Pejovic, kommunikasjonsansvarlig på Leger Uten Grensers redningsbåt i Middelhavet, Geo Barents

Den 16. mars reddet Leger Uten Grenser 249 mennesker fra tre båter i havsnød på det sentrale Middelhavet med redningsbåten Geo Barents. Etter den første redningen av 28 mennesker fra en glassfiberbåt, startet teamet på redningen av 146 mennesker fra en trebåt. Underveis begynte den libyske kystvakten å forhindre redningsoperasjonen, som ble forsinket med flere timer. Teamet klarte til slutt å redde alle fra trebåten og få dem over til redningsskipet Geo Barents.

Senere samme kveld reddet teamet 75 mennesker fra en ny glassfiberbåt, inkludert 45 mennesker som falt i vannet da båten kantret. Alle de 249 overlevende, inkludert mange barn, gikk i land i Marina Di Carrara i Nord-Italia den 20. mars.

Les mer om arbeidet vårt på Middelhavet.