Leger Uten Grenser behandler mange ofre for seksualisert vold i Kasai Sentral-provinsen i Den demokratiske republikken Kongo. Pasientene forteller om svært voldelige og groteske overgrep. Mange venter lenge før de søker medisinsk og psykisk hjelp, ofte fordi de ikke visste at gratis helsehjelp var tilgjengelig.

Mellom mai 2017 og september 2018 behandlet vi 2600 ofre for seksualisert vold i byen Kananga i Kasai Sentral-provinsen. Rundt 80 prosent sier at de har blitt voldtatt av væpnede menn.

Av våre pasienter er 32 menn, hvorav noen har sagt at de ble truet med våpen og tvunget til å voldta medlemmer i sitt eget samfunn. Videre var 162 barn under 15 år, inkludert 22 under fem år.

Her forteller to av våre pasienter sine grusomme historier.

«Pitshou»: – De tvang oss til å voldta «mødrene» våre

– Det skjedde i august da jeg kom tilbake til landsbyen min. Noen væpnede menn kom og angrep oss. Det var i 2017, tror jeg. Jeg husker ikke helt, alt er fremdeles veldig forvirrende for meg. De krysset elva til landsbyen min og drepte mange mennesker. Jeg flyktet sammen med noen andre unge mennesker, men på veien ble vi tatt av en annen gruppe væpnede menn vi møtte på. 

De tok oss med tilbake til landsbyen, hvor de torturerte oss og behandlet oss som slaver. Vi måtte gå og hente vann for dem. Vi måtte også gjøre mer forferdelige ting enn det. De tvang oss til å voldta flere av mødrene i landsbyen vår. Når jeg sier "mor", er det et kongolesisk uttrykk. Ingen av dem var moren min, men de var mødre i landsbyen vår. Alle unge menn i landsbyen ble tvunget til å gjøre dette. Hvis noen ikke gjorde det, ble de drept. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg måtte gjøre det med seks eller syv kvinner.

Da de væpnede mennene hadde gått, kom de lokale myndighetene fra Tshikapa for å finne oss, som om vi også var kriminelle. Jeg flyktet med noen av de andre unge mennene, men vi ble fort splittet og jeg endte opp med å gå alene.

Jeg kom hit tre måneder etter at det skjedde. Jeg visste ikke om det var noen hjelp å få for noen som meg. Men jeg hørte om Leger Uten Grenser i kirken jeg går i, da en lege som jobbet på sykehuset kom for å snakke om at dere tilbyr gratis helsehjelp.

Da jeg ankom sykehuset tok flere leger og en kvinnelig psykolog meg imot. Jeg hadde veldig vondt i nyrene mine, men ting var ikke bra i hodet mitt heller. Jeg måtte gjennomføre noen tester og jeg snakket mye med psykologen. Siden da har jeg tatt medisiner og jeg har lagt merke til noen endringer: Jeg har mindre smerte, selv om jeg ikke er helt frisk ennå. Jeg føler at jeg er på bedringens vei, men jeg er ikke helt sikker ennå. Noen ganger tar jeg meg selv i å snakke til meg selv, som i en drøm.

«Mamie»: – Jeg ble voldtatt ved siden av min halshugde mann, mens barna mine var til stede

– Jeg var hjemme da væpnede menn kom og drepte mannen min. De halshugget han og stjal alle eiendelene våre.

Jeg ble voldtatt i hjemmet mitt, ved siden av kroppen til mannen min, mens barna mine var til stede. Det var i fjor, under konflikten. Jeg hadde fem barn. Mennene drepte tre av dem, og etterlot meg med bare to. De voldtok de tre eldste jentene mine før de drepte dem. Jeg satt igjen med de to yngste: en 12 år gammel gutt og en ni år gammel jente.

De stjal alle eiendelene våre, de tok alt. Så tvang de oss ut uten å gi meg tid til å kle på meg. Jeg var naken fra livet og opp. Jeg røsket bare med meg noe for å dekke til brystet mitt da vi ble jaget ut av hjemmet vårt.

Jeg begynte å gå med mine to barn gjennom «bushen» til Tshikapa. Jeg visste ikke hvor vi skulle, jeg bare begynte å gå. Etter at vi kom til Tshikapa, ble barna mine syke. Vi ble tatt inn av en organisasjon som hjalp oss og ga oss litt penger.

Jeg bestemte meg for å gå tilbake til Kananga, der jeg pleide å bo, sammen med noen andre kvinner. Vi gikk langs veien i håp om å få sitte på med en lastebil som skulle inn til byen. Mens vi var på veien, før vi kom til Kananga, ble vi konfrontert av væpnede menn. Igjen voldtok de oss. Det var tre av dem.

Etter det gjemte vi oss for å ikke bli voldtatt igjen, men jeg begynte å føle meg uvel.

Da vi ankom i Kananga, hørte jeg om leger fra Leger Uten Grenser som hjalp kvinner i min situasjon, men jeg visste ikke hvor de var. Jeg spurte rundt, men folk i samfunnet ville ikke hjelpe meg, de ville ha penger for det. Det var i kirken jeg fikk den informasjonen jeg trengte.

Før jeg kom til sykehuset var jeg veldig bekymret. Jeg var så svak og hadde mye smerte i magen. Da jeg var i «bushen» og på veien hadde jeg ikke med noen ting å spise, og det jeg fant var noen ganger ikke nok. Jeg hadde ingen penger og klærne jeg hadde på meg var slitte.

Da jeg kom hit til sykehuset, ble jeg gitt medisiner og undersøkt av en lege. Det var slik jeg fant ut at jeg hadde hiv. Dette bekymrer jeg meg mye over, fordi jeg frykter at jeg ikke har lenge igjen å leve.

Da jeg kom hit for å få hjelp, forlot jeg mine barn i kirken, hvor folk noen ganger kommer og gir oss noe å spise. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å forsørge mine barn, det bekymrer meg også mye.

200 pasienter i måneden

– Antall pasienter vi har hatt er en indikasjon på den høye voldsbruken som har fortsatt det siste året. De sjokkerende vitnesbyrdene vi daglig blir fortalt fra overlevende, beskriver hvordan folks liv og lokalsamfunn blir revet fra hverandre. Det er svært vanskelig for dem å komme seg videre, sier Karel Janssens, Leger Uten Grensers landansvarlig i DR Kongo

Leger Uten Grenser gir psykologisk støtte i gruppesamtaler og en-til-en for de mest traumatiserte pasientene. 

For å sikre effektiv beskyttelse mot seksuelt overførbare sykdommer som hiv, er det viktig at voldtektsofre får medisinsk helsehjelp innen 72 timer. De fleste ofrene som oppsøker Leger Uten Grenser oppsøker dessverre hjelp lenge etter overgrepet.

De fleste forklarer at de ikke visste at de kunne få gratis helsehjelp, eller at de ikke hadde råd til transport til sykehusene.

Informasjonsarbeid lokalt har ført til at flere pasienter har oppsøkt Leger Uten Grenser. I gjennomsnitt behandler vi flere enn 200 ofre for seksualisert vold hver måned.

Mellom mars og september i år har 835 personer fått individuelle konsultasjoner. Halvparten av dem rapporterte at minst ett familiemedlem hadde blitt drept og/eller at deres hjem og eiendeler hadde blitt plyndret eller ødelagt. Én av ti sa at de har vært vitne til mord eller annen voldsbruk.

– Beskyttelse for ofre, barn som voksne, og sosioøkonomisk hjelp fortsetter å være store utfordringer, gitt den begrensede tilgjengeligheten av hjelpeapparat, sier Fransisca Baptista de Silva, prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser i Kananga.

Seksualisert vold fører til alvorlige fysiske, psykiske og sosioøkonomiske konsekvenser for ofrene. Dette setter dem i en sårbar posisjon i lang tid fremover, og det er sårt behov for mer omfattende støtteapparater i Kasai-området.