På morgenen fredag 1. april gjennomførte vi vår første syketransport ved hjelp av tog i Ukraina. Ni pasienter, som alle befant seg i en alvorlig men stabil tilstand, ble overført fra et sykehus i Zaporizjzja, sørøst i landet, til sentralsykehuset i Lviv.

Tovognstoget har blitt tilpasset medisinske formål i samarbeid med den ukrainske jernbanen. Pasientene ble ledsaget av et team på ni helsearbeidere fra Leger Uten Grenser.

Vi jobber nå også med å omdanne et større tog til syketransport, som skal være i stand til å ivareta pasienter med mer kompliserte medisinske tilstander.

Joanne Liu eren erfaren barnelege og nå er hun en del av det medisinske responsteamet vårt i Ukraina. Her forteller hun om arbeidet på toget:   

I slutten av mars dro vi til Zaporizjzja og møtte den regionale helsedirektøren. Vi ville undersøke om det var noe vi i Leger Uten Grenser kunne bidra med. Direktøren sa at han hadde hørt en historie om et tog for syketransport, som han var veldig interessert i. Han sa at han hadde pasienter som måtte henvises videre.  

Vi sa: «OK – la oss få møte pasientene dine.»  

De fleste av pasientene vi møtte hadde blitt såret i den beleirede byen Mariupol, eller mens de forsøkte å rømme fra byen.

En pasient hadde store åpne brudd, og vakuumdren på begge beina. Vi så et barn som var veldig sykt, men tilstanden var relativt stabil.

På den ene siden er det fornuftig å avlaste sykehus som er nær frontlinjen for å bedre sengekapasiten. På den andre siden måtte vi sørge for at pasientene som ikke fikk den hjelpen de trengte, ble henvist videre. Vi ville gjøre dette på en måte som var så sikker som mulig.  

Vi snakket med foreldrene for å spørre om de ønsket medisinsk evakuering eller ikke. Den første moren sa: «Jeg vil at barnet mitt skal evakueres fordi jeg tror det er den eneste sjansen for at han kan beholde beina.» Barnet så på oss og sa: «Jeg vil gå igjen».

Plutselig var dagen over, og vi måtte dra for å rekke å passere sjekkpunktene. Vi sa at vi ikke kunne love noe, at vi fikk se hva som var mulig. Vi møtte igjen sykehusdirektøren og mange av de ansatte, og de insisterte: «Du MÅ få dem ut herfra. De må overleve. Dette er vårt håp».  

Teksten fortsetter under bildet

Dagen etter kom tre av oss tilbake, og vi undersøkte hver enkelt pasient. Spørsmålet vi stilte oss var: Vil denne pasienten tåle en 20-timers reise der vi enda ikke har tilgang på intensivbehandling?

Torsdag morgen kom vi tidlig tilbake for å sjekke alle pasientene på nytt før henvisningen, for å være hundre prosent sikre på at de var stabile.

Det var én pasient, et tre år gammelt barn med svært alvorlige mageskader, som vi mente ikke ville være stabil nok for overføringen. På et tidspunkt sa moren: «Barnet mitt kommer til å dø under reisen.» Jeg har vært praktiserende barnelege de siste 30 årene, og jeg sa til de andre at når en mor forteller deg det, tar hun aldri feil.

Vi vurderte dette barnet tre ganger, sammen med sykehusdirektørene. Da vi kom torsdag morgen, var legene i ferd med å ta barnet tilbake på operasjonsstuen, og vi kom alle til samme konklusjon; dette barnet var ikke stabilt nok for henvisningen. Det tok tid å komme frem til avgjørelsen, men det var en avgjørelse vi tok sammen.

Jeg husker spesielt én kvinne som hadde en eksplosjonsskade i ansiktet, og hadde mistet høyre øye. Vi hadde bedt henne sende oss et bilde på tirsdag, da vi ønsket å vurdere tilstanden hennes, og vi måtte reise den kvelden for å komme tilbake før portforbudet.

I stedet for å sende oss et bilde med skaden, sendte hun oss et bilde av seg selv før skaden. Da vi kom tilbake til sykehuset dagen etter, var det første hun fortalte oss: «Jeg vil bli vakker igjen. For mannen min. For barnet mitt.»  

Historien til disse pasientene er i realiteten historien til mange tusen mennesker. I møte med pasientene ser vi en fantastisk dedikasjon fra helsepersonell.

For eksempel, da vi gjennomførte overføringen til toget torsdag morgen, kom legen som var sjef for intensivavdelingen og gjorde overføringen selv. Han undersøkte gutten med de alvorlige beinskadene nøye. Det var han som løftet båren opp på toget, og ventet der en stund for å sjekke at pasienten hadde det bra. Og da han endelig var fornøyd, så han på meg og sa: «Jeg tror jobben min er ferdig. Nå overlater jeg den til deg.»

Les mer om responsen vår i Ukraina: Slik responderer vi på krigen i Ukraina og situasjonen i nabolandene

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.