Leger Uten Grensers feltarbeidere i flyktningleirene i Bangladesh gjenforteller opplevelser fra rohingya-folket. I løpet av de tre siste ukene har rundt 500.000 mennesker flyktet fra Rakhine-provinsen i Myanmar til nabolandet Bangladesh.  

På klinikken så vi sjelden spedbarn som veide mer 2500 gram. Mødrene er underernærte, så de nyfødte får ingen god start.

Dr. Konstantin Hanke, Leger Uten Grenser

Dr. Konstantin Hanke var fra januar til 2. oktober sjef for Leger Uten Grensers medisinske prosjekter i Kutupalong-flyktningleiren nær grensen til Myanmar:

–  Jeg begynte arbeidet mitt i Bangladesh i januar, da rohingyane fortsatt flyktet fra volden i Rakhine som startet i oktober 2016. Vi så allerede da flere og flere som led av alvorlig underernæring, særlig småbarn under 5 år. På et tidspunkt hadde vi over 20 pasienter med meslinger på klinikken. På klinikken så vi sjelden spedbarn som veide mer 2500 gram. Mødrene er underernærte, så de nyfødte får ingen god start.

–  Da vi sent i august hørte om situasjonen i Rakhine, forstod vi at vi måtte forberede oss på en ny strøm av flyktninger. Kvelden da de første sårede ankom gikk det fra vondt til verre. Vi så pasienter med brannsår og store åpne sår, som på en eller annen måte hadde kommet seg over grensen. Det var egentlig utrolig at de klart å komme seg til oss.  

Artikkelen fortsetter under bildet

–  Tilstanden til individene som kom til oss var forferdelig. Noen hadde blitt fanget inne i sitt eget hus som ble påtent. Vi behandlet barn som hadde mistet familiene deres. Et lite spedbarn ble brakt inn av en kvinne som hadde funnet barnet i gresset nær grensen. Hun tar når vare på barnet.

– Folk har mistet alt. Hele familier har gått i dagevis for å komme til Bangladesh. De har veldig få alternativer. De kummerlige forholdene som rohigyaene lever i får direkte følger for helsen deres. Vi behandlet en ung jente med hodeskader; en time senere kom hennes mor inn på klinikken med alvorlige brannskader. Jenta måtte hjelpe sin mor med å spise. Vi arrangerte lekepauser for jenta, samtaler med rådgiver og en hjelpepleier som kunne behandle morens sår.

– Det finnes ingen ende på deres lidelser. Når man sitter hjemme mens det regner kraftig er det vanskelig å vite at folk prøver å sove ute i regnet. Det er ikke den eneste konflikten i verden, men når man ser dette med egne øyne, og deretter ser hva som regnes som viktig hjemme, er det veldig frustrerende.

Artikkelen fortsetter under bildet

Vi må handle raskt

Kate White er medisinsk nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser i Bangladesh. Hun forteller om kummerlige forhold i flyktiningleirene:

– Akkurat nå befinner hundretusenvis av mennesker seg langs en liten halvøy mens de prøver å finne det de kan av husly. Det er mer eller mindre en enorm slum - et av de verste slumområdene man kan tenke seg.
Det finnes knapt latriner, så avføringen ender opp i bekken nedenfor, en bekk der folk ti meter lenger bort henter drikkevann. Folk henger opp det de har av egne klær i ly for været. Det er en forferdelig situasjon og man ser ødeleggelsene og en absolutt mangel på omsorg overalt.

Jeg kan bare forestille hvor forferdelig det må ha vært i hjembyene deres, dersom dette er hva de velger. Hvis dette er det beste valget, må alternativet ha vært et levende helvete

Kate White, medisinsk nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser i Bangladesh

– Jeg har hørt de forferdeligste historier fra kvinner som har mistet mennene sine på flukt hit. De går i dagevis med sine barn langs trafikkerte bilveier. Flere barn har blitt påkjørt og drept. Flyktningene forteller meg også grusomme historier om volden de har opplevd på veien til Bangladesh. Noen hendelser er så ekstreme at disse menneskene nå har utviklet komplekse psykiske lidelser. De er så traumatiserte at de ikke makter å kommunisere. La meg si det enkelt, det er unge mennesker med hele livet foran seg og som ikke burde lide seg gjennom dette.

Artikkelen fortsetter under bildet

– Vi jobber for å få det mest nødvendige på plass med en gang og koordinere med alle de andre organisasjonene på bakken. Ellers har vi ingen mulighet til å stanse dette fra å bli til en alvorlig helsekatastrofe på toppen av alt det andre.

Det finnes mange godhjertede bangladeshere som ønsker å hjelpe, men for å hindre kaos, skader og for å ivareta sikkerheten til flyktningene må man ha en koordinert innsats på flere plan. Mangelen på veier er en enorm logistisk utfordring, for alt må bæres inn til fots.

– Optimisten i meg tror at det er mulig å kunne tilby noen grunnleggende tjenester til disse menneskene. Rohingya-flyktningene vil mest sannsynlig aldri føle komfort slik du og jeg kjenner det, men det er mulig å gjøre det både bedre og tryggere enn det er nå.

Leger Uten Grenser har som respons til flyktningstrømmen økt sitt arbeid med vann, sanitær og medisinske aktiviteter for flyktningene i Bangladesh.